Tilliten til at de politiske myndigheter makter å løse klimaproblemet, er borte, skriver Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat og styreleder i Norsk Klimastiftelse. Vår unnfallenhet i klimaspørsmålet er blitt et formidabelt moralsk dilemma. Konsekvensene av vår manglende evne og vilje til å ta fatt i problemet, rammer ikke oss, men våre etterkommere. Konsentrasjonen av klimagasser rundt jorden er nå den høyeste på 15 millioner år. Stadig flere forskere påpeker at togradersmålet for temperaturstigning kanskje ikke lenger er realistisk. Situasjonen er utålelig! Kan domstolene spille en rolle, når politikerne svikter? spør Lorentzen.
Klima har en rettslig side
Det må settes en ny dagsorden i Norge og internasjonalt når det gjelder klimaspørsmålene. Det felles utgangspunkt må være at vi umiddelbart må få satt i verk de tiltak som er nødvendige, dersom det skal være mulig å imøtekomme kommende generasjoners krav på et miljø i balanse. Vi må også innse at kravet om et rent miljø ikke bare har en moralsk, men også en rettslig side. Det betyr at klimafeltet ikke bare er et politikkområde, underlagt politikkens skiftende vinder, men også et rettsområde, styrt av fundamentale rettsprinsipper.
Et utgangspunkt for en rettstenkning vil være naturretten, en tankeretning eller filosofi som i den vestlige verden går tilbake til Aristoteles. I middelalderen ble disse tanker bearbeidet av en rekke filosofer, bl.a. Thomas Aquinas, og senere – i opplysningstiden – av filosofer som Thomas Hobbes og John Locke. Kjernen ligger i den menneskelige tanke og bevissthet, til vår forestilling om at det til det enkelte menneskets liv, til det å være menneske, knytter seg noen grunnleggende forutsetninger som må være oppfylt, og følgelig vil måtte manifestere seg som rettigheter for den enkelte. Eksistensen og innholdet i disse er på sett og vis selvforklarende. De søker – strengt tatt – ingen begrunnelse utenfor seg selv. De er en funksjon av det ene liv hver og en av oss har fått oss tildelt, og har som formål å sikre dette og fremtidige liv – fysisk, materielt, åndelig og sosialt.
Miljø i balanse
På samme måte som naturretten er kilde og utgangspunkt for de skrevne menneskerettigheter, slik vi kjenner dem fra en rekke sentrale konvensjoner, er det lite tvilsomt at naturretten også beskytter dagens og kommende generasjoners rett til et miljø i balanse, herunder klimatiske forhold som sikrer naturens reproduksjonsevne og mangfold. Naturretten vil være overordnet nasjonal lovgivning. Eksistensen av en slik overordnet norm er folkerettslig anerkjent i en rekke sammenhenger, bl.a. gjennom erklæringen fra FNs verdenskonferanse om miljø i Stockholm i 1972:
«Mennesket har en grunnleggende rett til frihet, likhet og tilstrekkelige livsbetingelser i et miljø som har slik kvalitet at det tillater et liv i verdighet og velferd, og det bærer et forpliktende ansvar for å beskytte og forbedre miljøet for kommende generasjoner».
Denne erklæring var et viktig utgangspunkt for arbeidet i Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) som i 1987 la frem sine forslag, der det under «grunnleggende menneskerettigheter» heter at «alle mennesker har rett til et miljø som er tilstrekkelig for helse og trivsel». Samtidig slås det fast at «Statene skal bevare og bruke miljøet til beste for nålevende og fremtidige generasjoner».
Grunnlovfestet
Kommisjonen anbefalte nasjonene å grunnlovfeste disse prinsippene, noe Norge gjorde i 1992. Forslagsstillere var stortingsrepresentantene Einar Førde og Liv Aasen fra Arbeiderpartiet. I sitt forslag viste de til Stockholms-erklæringen fra 1972 og Verdenskommisjonens begrunnelser og anbefalinger. Forslaget ble enstemmig vedtatt, etter at Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité – på samme måte som forslagsstillerne – både i innstillingen og i Stortinget hadde vist til bestemmelsens menneskerettslige utgangspunkt. Bestemmelsen i Grunnloven §110 b, første ledd lyder slik:
«Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten».
Det er med dette etablert en konstitusjonell forpliktelse om å beskytte miljøet for kommende generasjoner. va innebærer det?
Garanti
Det er nærliggende å lese bestemmelsen som en garanti overfor kommende generasjoner om at fundamentale miljøhensyn til enhver tid vil bli ivaretatt av norske myndigheter – at Norge vil være en miljøstat.
Formuleringen i Grunnloven § 110 b siste ledd om at «Statens Myndigheder give nærmere bestemmelser ¿» har riktignok ledet noen til å tro at det er fritt frem for myndighetene å innrette seg som de selv ønsker mht. lovgivning. Det er i så fall en fundamental misforståelse. Grunnloven § 110b må tolkes i et naturrettslig og menneskerettslig perspektiv. Bestemmelsen retter seg så vel mot regjering, storting, forvaltning og domstoler. Skulle dekkende lovgivning ikke komme på plass, vil den enkelte borger, ifølge forarbeidene, kunne fremme sine rettigheter for domstolene.
Massesøksmål
Når konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren og havet nå forventes å føre til globale klimaendringer og forverrede livsbetingelser for millioner av mennesker, må norske myndigheter – på linje med andre lands myndigheter – være forberedt på å bli anklaget og saksøkt for å ha brutt sine moralske -, naturrettslige -, menneskerettslige -, folkerettslige – og konstitusjonelle forpliktelser. Internasjonalt kan 2011 bli massesøksmålenes år.
Tilliten til at de politiske myndigheter makter å løse klimaproblemet er borte og manges blikk retter seg mot domstolene. I en rekke land utenfor Norge vil «The Public Trust Doctrine» bli påberopt. Dette er et rettsinstitutt som forutsetter at naturherligheter som luft, vann og hav forvaltes av staten på vegne av det enkelte individ – «on trust» – dvs. underlagt et spesielt tillits-, betroelses- og ansvarsforhold. Med domsstolenes hjelp vil man søke å få iverksatt nødvendige klimatiltak.
Nødløsning
Men søksmål mot myndighetene er og blir en nødløsning. Norge må nå ta det nasjonale krafttak svært mange av oss har ventet på, der myndigheter, forskning, næringsliv, fagbevegelse, frivillige organisasjoner, ja, alle – inviteres til et samarbeid, der vi med utgangspunkt i en felles virkelighetsforståelse, «føre-var»-tenkning og tilgjengelig kompetanse utarbeider og enes om en langsiktig nasjonal strategi, med underliggende handlingsplaner for de ulike samfunnsområder. En slik nasjonal strategiprosess må ha både et nasjonalt, europeisk og globalt perspektiv. Norsk Klimastiftelse – som arbeider i nettverk med en rekke viktige kunnskapsmiljøer i Norge – vil med glede bidra til en slik prosess.
Gjengitt med tillatelse fra Norsk Klimastiftelse