I sin gripende tale ved åpningen av klimatoppmøtet i Warszawa uttrykte Filippinenes sjefsforhandler Yeb Saño at vi kan og må stoppe galskapen. Han sa videre han ville faste frem til han så meningsfull framdrift i forhandlingene. Men Yeb vil måtte dra sulten hjem til et land som er rammet av den kraftigste tyfonen som til nå har nådd land. Og han vil oppleve enda kraftigere tyfoner i framtida, skriver tidligere FN-direktør Svein Tveitdal. Det vi ser nå er resultatet av en oppvarming på 0,8 grader. Med dagens utslippstrend er vi på vei mot det mest skadelige scenariet i den siste rapporten fra FNs klimapanel og over 4 grader i dette århundret.
Fossile ressurser må bli liggende
Talen rørte delegatene på møtet, og han fikk ovasjonsartet applaus. Miljøministre fra 190 land vil i sine innlegg på toppmøtet understreke det store alvoret og behovet for hurtig handling. Det er nittende gang de gjør dette. Men fortsatt øker kløften mellom hva forskerne sier er nødvendig og det verdenssamfunnet klarer å produsere av klimapolitikk. Jeg har deltatt på de fleste av disse møtene, og har på bakgrunn av avgrunnen mellom ord og resultater tillatt meg å kalle dem for «de maktesløses arena».
Yeb har rett i at vi kan stoppe galskapen. Men da må 80 prosent av verdens kjente fossile ressurser forbli i bakken. Vi har fem ganger så mye kull, olje og gass på bok som det klimaforskerne sier er forsvarlig å brenne. Og selv om disse reservene teknisk sett fortsatt er i grunnen, er de økonomisk sett allerede i bruk. De er bygd inn i aksjekurser, selskapene låner penger mot dem, og de legger grunnlag for statsbudsjetter. Markedsverdien er 27 tusen milliarder dollar. Hvis en hørte på forskerne og beholdt 80 prosent i grunnen, ville det bety en avskrivning på minst halvparten av dette. Vi kan ha en sunn balanse i disse selskapene eller en relativt sunn planet, men trolig ikke begge deler.
Oljeindustriens makt
Handlingen Yeb ønsker kan gjennomføres om fornybar energi blir billigere enn fossil energi. Da vil markedet bli hoveddrivkraften i det nødvendige grønne skiftet. Men samtidig som delegatene i Warszawa prøver å få på plass et fond på 100 milliarder dollar for å hjelpe fattige land med klimatilpasning – uten å lykkes, mottar fossil energi subsidier på mer enn 500 milliarder dollar årlig. Dette utgjør mer enn seks ganger støtten som gis til fornybar energi. Om verden ble enige om å fjerne subsidiene på fossil energi og øke støtten til fornybar energi tilsvarende ville det grønne skiftet skyte kraftig fart.
Produsenter og forbrukere av fossil energi får forurense atmosfæren vår, og sette kommende generasjoners eksistens på spill, helt gratis. Om de i tillegg til å miste subsidier måtte betale for den skaden de påfører kloden ville det grønne skiftet være et faktum. Trusselen fossilindustrien står overfor er at de internasjonale klimaforhandlingene lykkes, og at de kan bli utkonkurrert av fornybare løsninger. Så langt har de klart seg bra. Påvirkningskraften de har på klimapolitikken er langt sterkere enn 190 miljøministre i Warszawa.
Global folkebevegelse eneste mulighet
Norge er med på fossillaget. Vi har økt våre utslipp mest innen OECD de siste 20 årene, og ligger milevidt unna anbefalingene FN har til rike land om utslippsreduksjoner. Regjeringen har heller ingen intensjon om å legge noen begrensninger på utvinning av olje og gass. Lofoten måtte dessverre «ofres» i forhandlingene til små partier som tar klimatrusselen på alvor. Retorikken er kjent: «Verden trenger oljen og gassen vår. Reduserer vi, øker andre. Vår produksjon er renere, og fattige land trenger vår energi». Tilsvarende argumenter fremføres av andre oljeproduserende land og oljeselskaper og får stort sett gjennomslag også der. Vi er på stø kurs mot katastrofal global oppvarming.
Løsningen kan ligge i en global bevegelse som vokser seg så sterk at det radikale energipolitiske skiftet som kreves virkelig blir iverksatt. Ved siste stortingsvalg i Norge fikk partier som ønsker å ta forskernes klimaråd på alvor under 25 prosent av stemmene. Situasjonen er tilsvarende i mange andre rike demokratier, og fattige land som i liten grad har bidradd til problemet historisk nekter å gå foran. Så Yeb må belage seg på fortsatt å delta på de maktesløses arena og forberede seg på enda sterkere tyfoner i framtida.
Ironisk nok arrangerer Polen et internasjonalt toppmøte for kullindustrien parallelt med klimatoppmøtet. Selskapene der sier de ønsker å være en del av løsningen på klimaproblemet. Det blir de neppe.
Yeb Saño har god grunn til å gråte.
(kronikk først trykt i VG 14.11.2013)