Av Wenche Arff Gulseth, medlem av Besteforeldreaksjonens råd
Midt i massen av forkavede mennesker flyter jeg i en støm av gråtende barn, julemuzak og strekkodepip. Førjultidens pilegrimsmål; Kjøpesenteret. Stedet hvor lykken og livet kan finnes og kjøpes. Stedet for avlatsavtaler og Odd Børretzens måker – skal ha skal ha skal ha.
Det er noe med en vandring i disse labyrintene som får følelsen av fremmedgjøring til å bli påtrengende.
Absurditeten i denne form for sirkulasjon av penger og liv og varer blir i enkelte øyeblikk glassklar og overveldende.
Hit dras altså menneskene. Strømmer mellom kassaapparatene mens de bytter pengene de har tjent fra ni til fire på øyeblikksprodukter.
Produkter som ikke sjeldent er produsert av mennesker uten mange rettigheter. Produkter laget uten tanke på bærekraft og miljø. Produkter fraktet på en ressursødende måte fra fjerne strøk. Produkter som tar et lite opphold i et av våre velfylte hjem før de legger sin tyngde til vårt overveldende søppelberg.
Som møllehester går vi med skylapper i evig handlering.
Det forstemmende er, at denne absurde runddansen synes å ligge i vår bevissthet som en av eksistensens gitte forutsetninger. Vi skal jobbe og jobbe og tjene og tjene for å skaffe klingene mynt så vi kan kjøpe oss tid og lykke og ting og tang og alt det andre vi bare må ha. For vi må ha – må vi ikke?
Hvordan har det blitt slik? Hvordan har vi blitt deltakere i denne kollektive bevisstløsheten? Hvordan vil historien dømme oss og vår ødeleggende ferd gjennom livet?
Du skal ikke skite i eget reir heter det. Men det er det vi gjør – hele tiden. For jorda er reiret, og vi er på god vei til å gjøre denne vårt eneste hjem til en utarmet søppelfylling.