Fortsetter vi som nå, risikerer vi at luften blir for dårlig å puste i, sier professor i geofysikk. Et brått fall i oljeaktiviteten er det vi bør frykte mest, i følge NHH-professor. Slik innleder Bergens Tidende møtet mellom to ulike fageksperter. «Oljebransjen er så langsiktig at å styre tempoet på aktivitet som er i gang grenser til å være praktisk umulig. Ønsker man å la olje ligge i bakken, bør man la være å åpne opp nye områder.» (Øystein Thøgersen, økonom) «Oljeaktiviteten vil likevel være stor i mange år fremover. Stortinget bør investere betydelige midler i en overgangsfase, bort fra vår oljeavhengighet.» (Peter M. Haugan, fysiker)
ØYSTEIN THØGERSEN, NORGES HANDELSHØYSKOLE
Er det fordi vi er blitt rike og mette, eller er det fornyet klimaengasjement som gjør at vi nå diskuterer å la deler av oljen og gassen på norsk sokkel bli liggende?
– Når man har det veldig bra, er det lett å komme med slike politiske anbefalinger. Spørsmålet er om de som foreslår dette, kjenner prisen i form av redusert velferd, og om folk flest er villig til å betale en slik pris.
Å begrense oljeproduksjonen er vel ikke noe nytt tema i norsk politikk?
– Nei. På 70-tallet hadde vi lange diskusjoner i Stortinget som var et forsøk på å glatte ressursbruken utover i tid, slik at vi ikke skulle få en overoppheting av økonomien. Debatten hadde ingenting med klima å gjøre, og fikk ingen praktiske konsekvenser. I stedet fikk vi Oljefondet og handlingsregelen på et senere tidspunkt, som bestemmer hvor mye penger vi årlig bør bruke fra fondet.
Hvis et stortingsflertall vil la store deler av oljen og gassen ligge, hvordan bør de gjøre det for å begrense de økonomiske konsekvensene?
– Oljebransjen er så langsiktig at å styre tempoet på aktivitet som allerede er i gang grenser til å være praktisk umulig. Hvis man ønsker å la olje ligge igjen i bakken, bør man la være å åpne opp nye områder for leting.
Hvilke konsekvenser har hvermannsen mest grunn til å frykte?
– At oljeaktiviteten faller brått, enten det nå skyldes prisfall eller helt ny utvinningspolitikk. Da kan utslagene bli dramatiske. En gradvis utfasing av den norske olje- og gassproduksjonen er klart å foretrekke. Problemet er at slike ting sjelden skjer helt gradvis.
Er det sannsynlig at vi lar store deler av olje- og gassressursene ligge?
– Nei. De globale klimakonsekvensene vil i beste fall være usikre. Velferdsprisen vil derimot være så høy at det blir vanskelig å ikke la den ramme folk flest. Og det vil ikke de store partiene være med på.
PETER M. HAUGAN, UNIVERSITETET I BERGEN
Hvordan vil våre barnebarn få det om vi ikke lar en del av oljen og gassen bli liggende under bakken?
– Det ser nå ut til at CO2-nivåene ved slutten av dette århundret vil være så høye at våre barnebarn vil ha ubehag med å puste. Om knappe 90 år vil konsentrasjonene av karbondioksid i atmosfæren nærme seg 1000 ppm (deler pr. million). Da har atmosfæren nådd det som er grensenivå for å drive undervisning i et klasserom. Problemet da er at det ikke hjelper å gå ut for å trekke frisk luft. I dag er konsentrasjonene av CO2 nesten 400 ppm i atmosfæren, og selv et nivå på 600 ppm har ubehagelige effekter.
Man kan jo få pustebesvær allerede av å høre på slike scenarier.
– Da kan du vite at de marine organismer får det enda verre. De har allerede CO2 i blodet og indre organer. Når CO2-nivået også øker i vannet, vil organismene få det svært ubehagelig.
Har vi allerede sluppet ut så mye CO2 at vi uansett vil nå ubehagelige nivåer?
– Nei, det er ikke for sent å forhindre et slikt nivå, men vi begynner å få fryktelig dårlig tid.
Hva skal til?
– Det spørsmålet har en særdeles kompetent forskergruppe nettopp svart på gjennom rapporten, Global Energy Assesment. De fikk som oppgave å nå togradersmålet, samtidig som hele verden skulle få tilgang til elektrisitet, luftforurensningen skulle reduseres og energisikkerheten forbedres. For å nå disse målene trenger vi ikke å redusere levestandarden betydelig, men heller øke investeringene i den ikkefossile energisektoren med 50–70 prosent årlig, sier forskergruppen. Og energiinvesteringene står for bare en til to prosent av bruttonasjonalproduktet i løpet av ett år.
Så lett?
– Ja, målt i kroner og øre snakker vi bare om en litt forsinket velstandsutvikling, men til og med valgkampen her hjemme i lille Norge viste hvor vanskelig det er å få det til i praksis.
Hvor foreslår du at vi begynner?
– Vi bør begynne med det enkleste og mest opplagte: Energieffektivisering. Det er ikke sant som energiminister Ola Borten Moe sier, at vi må ha mer energi til alle. Det ligger et kjempepotensial i å redusere energitapene, og vi får like mye lys av en sparepære som en annen pære.
Så hva er problemet?
– I motsetning til oljeselskaper som produserer olje og gass, er det ingen økonomiske krefter eller lobbyister som taler energieffektiviseringens sak.
Hva med myndighetenes innsats for å avvikle petroleumsavhengigheten?
– Myndighetene viser til sin satsing på forskning, for eksempel på havvind. Men det er en avsporing, som neppe er alvorlig ment. Det de virkelig gjør er noe så besnærende som å satse for fullt på olje- og gassproduksjonen i nye tiår, men utad likevel diskutere mulighetene for en begrensning.
Hva burde de gjort?
– De burde la være å åpne nye områder for leting. Oljeaktiviteten vil likevel være stor i de tilgjengelige områdene i mange år fremover. Samtidig burde det nye stortinget satse betydelige investeringer i en overgangsfase, bort fra vår oljeavhengighet. Det skal derfor bli veldig interessant å se hvilke rammevilkår de populære elbilene vil få fremover.