Klimaendringer – hva vet vi?

Av Hans Martin Seip
Professor emeritus, Kjemisk institutt, UiO; tidligere også ansatt ved CICERO Senter for klimaforskning. Mangeårig medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. Du kan også laste ned teksten som pdf-fil. Der er alle noter og kildehenvisninger tatt med: Klimaendringer – nytt grunnkurs 2021

---

• Bakgrunn for klimakrisen
• Litt historikk
• Drivhuseffekten
• Studier av klimaendringer
• Tilbakekoblinger (feedbacks) og vippepunkter
• Utslipp og konsentrasjoner av klimagasser
• Utviklingen i temperatur
• Virkninger
• Internasjonale avtaler
• Utslippsscenarier og beregnete temperaturendringer
• Virkninger av fremtidige temperaturstigning
• Tiltak
• Økonomi
• Klimamål i en del land
• Grunnlovens § 112 (Miljøparagrafen)
• Konklusjoner
• Tillegg: Noen aktuelle web-sider

Bakgrunn for klimakrisen

Siden førindustriell tid har den globale temperaturen steget med omtrent 1,1 °C. Utslippene av klimagasser øker fortsatt.

Det er et mål at global temperaturstigning ikke skal overstige 1,5 °C. Planlagt produksjon av fossilt brensel vil gi en langt større global temperaturstigning. Norge, som har tjent så mye på olje og gass, burde føle et spesielt ansvar, men i praksis ser vi lite til dette. Det finnes lyspunkter, spesielt der raske prisfallet på fornybar energi. At USA igjen slutter seg til Paris-avtalen, er også svært positivt.

En snakker ikke lenger om klimaendringer, men klimakrise. På engelsk benyttes ofte «climate emergency», altså nødsituasjon.

---

FNs klimapanel, The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), ble opprettet I 1988 og har 195 medlemmer. Det utgir vurderingsrapporter (Assessment Reports) vanligvis med 5–7 års mellomrom. Disse vurderer forskningen på området; IPCC driver ikke selv forskning. I august 2021 kom første del av den sjette vurderingsrapporten. IPCC gir også ut andre viktige rapporter. Spesielt viktig for oss er rapporten Global Warming of 1.5 °C fra 2018 der det særlig ses på forskjeller i virkninger av oppvarming på 1,5 °C og 2 °C. To andre rapporter IPCC – SROCC  The Ocean and Cryosphere in a Changing Climate og  IPCC Climate Change and Land kom i 2019. Disse rapportene vil senere bli referert til som IPCC (2021), IPCC (2018), IPCC (2019a) og IPCC (2019b). Denne oversikten er i betydelig grad basert på disse rapportene.

Noen konklusjoner, fra IPCC (2021) «Summery for Policy Makers» er gitt nedenfor:

Det er ingen tvil om at menneskets påvirkning har ført til oppvarming av atmosfære, hav og land. Det har vært utbredte og hurtige endringer i atmosfæren, havene, kryosfæren og biosfæren.

Menneskeskapte klimaendringer påvirker allerede ekstreme hendelser i vær og klima i alle deler av kloden. Siden forrige hovedrapport er det sikrere observasjoner av endringer i ekstreme hetebølger, nedbør, tørke og tropiske sykloner, og spesielt er betydningen av menneskeskapt påvirkning blitt klarere.

Bedre forståelse av klimatiske prosesser, paleoklimatiske studier og klimasystemets reaksjon på økt strålingspådriv, gir et estimat av klimafølsomheten på 3 °C med mindre usikkerhet enn i forrige hovedrapport.

Den globale overflatetemperaturen vil fortsette å stige i det minste til midten av dette århundret for alle de antatte utslippsscenariene. Oppvarmingen vil stige med mer enn 1.5 °C og 2 °C innen 2100 uten kraftige reduksjoner i utslipp av CO₂ og andre drivhusgasser i de nærmeste tiårene. 

Mange av endringene forårsaket av tidligere og fremtidige utslipp av drivhusgasser, er irreversible i hundrer eller tusener år. Dette gjelder særlig endringer i hav, innlandsis [Antarktis, Grønland] og globalt havnivå.

Om hendelser med lav sannsynlighet, men store konsekvenser, sier rapporten: [Slike hendelser], som nedsmelting av innlandsis, plutselige endringer i havsirkulasjon, noen sammenfallende ekstreme hendelser og betydelig større oppvarming enn det sannsynlige intervallet, kan ikke utelukkes og må tas med i risikovurderinger.

For å begrense menneskeskapt global oppvarming til et gitt nivå må akkumulerte CO₂-utslipp begrenses slik at en i det minste når netto nullutslipp. Utslipp av andre drivhusgasser må samtidig reduseres kraftig.

International Energy Agency (IEA) har tidligere vært beskyldt for å høre for mye på «fossillobbyen». Men i en rapport fra 2021 heter det: Det er ikke behov investeringer i ny produksjon av fossil energi i vårt netto-null scenario.

Noe liknende ble uttrykt i en leder i det kjente tidsskriftet Nature (26 april 2018): «Å redusere karbonutslippene betyr å ta smertefulle avgjørelse: stoppe nye investeringer i leting etter og produksjon av fossilt brensel, og så stenge eksisterende anlegg.»

I rapporten fra World Economic Forum «The Global Risk Report, 2020», kom for første gang miljøproblemer som svikt i bekjempelse av klimaendringer og ekstremvær øverst på lista. I utgaven for 2021 var riktignok infeksjonssykdommer angitt å ha størst virkning, men miljø- og klimaproblemer kom høyt både når det gjaldt virkninger og særlig sannsynlighet. Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) kom tidlig i 2021 med rapporten State of the Global Climate 2020.

En kan skille mellom fire typer tiltak for å motvirke menneskeskapte klimaendringer: redusere utslipp av klimagasser, fjerne klimagassene fra atmosfæren, manipulere klimasystemet (geoengineering) og tilpassing.

Temaet for dette notatet er stort. Vi skal se på

• Drivhuseffekten – hva er det?
• Utslipp av klimagasser og konsentrasjoner
• Temperaturutviklingen hittil. Hvilke virkninger ser vi?
• Hvordan blir utviklingen videre – mulige fremtidige virkninger
• Tiltak for å redusere utslipp
• Litt om norske forhold
• Lite om
  • Tilpassing til klimaendringer
  • Geoengineering (partikler i atmosfæren, jern i havet)
  • Befolkningsvekst

Litt historikk

Den første som benyttet ordet «drivhuseffekten» omtrent i den betydning vi skal anvende det, var franskmannen Fourier i artikler i 1820årene. Han hadde neppe noen stor forståelse av fenomenet, og navnet er noe misvisende. I et vanlig drivhus er det mest endret luftsirkulasjon som betyr noe, og det er det ikke i fenomenet vi skal diskutere. En slik forståelse hadde imidlertid den svenske kjemikeren Svante Arrhenius. Han publiserte i 1896 en grundig artikkel der han beregnet at en dobling av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren ville øke den globale temperaturen med 5–6 °C. I en senere publikasjon justerte han verdien til 4 °C. Økningen i global temperatur ved en dobling av CO₂-konsentrasjonen, når det er oppnådd likevekt, omtales som klimafølsomheten (climate sensitivity).

IPCC (2021) angir at klimafølsomheten er 3 °C, og at det er mer enn 67 % sannsynlighet for at den er mellom 2,5 °C og 4 °C, og mer enn 90 % sannsynlighet for verdier mellom 2 °C og 5 °C. Tidligere har det vært angitt større usikkerhetsintervaller. Noen av siste generasjon klimamodeller (CMIP6) gir imidlertid verdier opp mot 6 grader, så den øvre grensen må fortsatt anses som noe usikker.

Drivhuseffekten er et naturlig fenomen. Uten den ville jorda vært omtrent 33 grader kaldere. Når vi snakker om drivhuseffekten, mener vi imidlertid ofte den økte effekten på grunn av menneskenes påvirkning av atmosfærens sammensetning.

Se også Seip, 2020, Hvor redd skal vi være CO₂? https://test.besteforeldreaksjonen.no/2020/02/hvor-redd-skal-vi-vaere-co2/

Drivhuseffekten

Drivhuseffekten oppstår fordi kortbølget stråling fra sola i stor grad når inn til jordoverflaten som blir varmet opp. Jorda sender da ut langbølget stråling (varmestråling). En del av denne absorberes av gasser i atmosfæren, og disse sender så ut stråling. Noe av denne sendes tilbake til jorda. Som vist i Fig. 1 er bildet noe mer komplisert enn beskrevet her.

Vanndamp og skyer bidrar mest til drivhuseffekten. Disse påvirkes bare indirekte av mennesker. Vanndampkonsentrasjonen innstiller seg hovedsakelig etter temperaturen. Når temperaturen øker, kan lufta ta opp mer vanndamp. Av de drivhusgassene vi sender ut i atmosfæren, er karbondioksid (CO₂) den viktigste. Det aller meste av utslippene kommer fra bruk av fossilt brensel, kull, olje og gass. For perioden 2010–2019 er andelen anslått til 86 %. Per produsert energienhet gir forbrenning av kull omtrent dobbelt så mye CO₂ som gass. Noe kommer også fra sementproduksjon og avskoging. Metan (CH₄) spiller også en viktig rolle. Denne gassen har kort oppholdstid i atmosfæren (omtrent 10 år), mens det vil være en betydelig mengde CO₂ igjen i atmosfæren etter hundrer av år. Kilder til utslipp er avfallsforbrenning, naturgass, drøvtyggere (de raper metan) og våtmarker. Metan har mye større klimavirkning per kg enn CO₂. Siden metan har mye kortere oppholdstid enn CO₂, vil forholdet mellom virkningen av en kg metan og en kg CO₂ variere med tidsperspektivet. Dette forholdet betegnes gjerne Global Warming Potensial, GWP. I et 20års perspektiv er GWP for metan 80-85; i et 100års perspektiv 30-35. Lystgass (N₂O) er neste på listen. Den viktigste kilden er jordbruk. Ozon (O₃) er en drivhusgass. (Vi snakker her om ozon i lavere delen av atmosfæren, troposfæren.) Konsentrasjonen avhenger av konsentrasjonene av organiske stoffer og nitrogenoksider samt sollys. En del andre stoffer, f. eks. hydrofluorkarboner, er også drivhusgasser, men spiller mindre rolle.

Bildet kompliseres av at partikler i atmosfæren også har en betydelig virkning. De fleste partikler (aerosoler) har en avkjølende virkning siden de sprer innkommende ståling. Store vulkanutbrudd kan medføre lavere global temperatur i et par år. Sotpartikler har imidlertid en oppvarmende effekt. De absorberer innkommende lys på grunn av sin mørke farge.

Drivhuseffekten er observert under naturlige forhold.

Studier av klimaendringer

Vi kan dele studier av klimaendringer i tre grupper:

• Instrumentelle målinger av temperatur, nedbør, vind med mer. For temperaturer er det noenlunde brukbare verdier fra midten av 1800-tallet eller litt seinere. Det er ikke en enkel sak å komme fram til en midlere global temperatur basert på bakkemålinger. I noen områder, som polarområdene, er det langt mellom målestasjonene. Ulike grupper bruker litt forskjellige metoder så de kommer fram til litt varierende kurver for temperaturutviklingen, men forskjellene er ikke store. Nå brukes også satellitt-målinger av temperaturen. Det er også problemer knyttet til disse. men overensstemmelsen med bakkemålinger synes nå å være god. Det er mye mer komplisert å måle nedbør enn temperatur, og usikkerheten i målingene er betydelig større. IPCC (2021) påpeker at en nå har lengre og bedre måleserier enn tidligere, og at konklusjonene dermed er sikrere.
• Paleoklimatiske metoder brukes for å studere fortidens klima. En kan benytte variasjoner i f. eks. iskjerner, sedimenter, årringer i trær eller koraller (naturlige arkiver). Iskjerner fra Antarktis og Grønland har for eksempel gitt viktige opplysninger om CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren i de siste 800 000 år ved at en har analysert lufta i små bobler som er sperret inne i isen.
• Klimamodeller basert på kunnskap om klimasystemet. Klimamodellene er blitt mer og mer kompliserte ved at flere prosesser tas med. Komplekse modeller kobler ikke bare atmosfære og hav, men har også beskrivelser av skyer, nedbør, aerosoler, is-prosesser med mer. Såkalte Earth System Models beskriver også kilder og sluk for karbon. Det er fortsatt betydelig usikkerheter i beskrivelsen av mange prosesser. Likevel viste en gjennomgang at de fleste klimamodeller publisert mellom 1970 og 2007 reproduserte observert global overflatetemperatur i etterfølgende år rimelig bra. Syukuro Manabe og Klaus Hasselmann fikk nobelprisen i fysikk 2021 begrunnet med at de la grunnlaget for vår kunnskap om jordas klima og hvordan menneskeheten påvirker det. George Box har sagt: Alle modeller er gale, men noen modeller er nyttige. Vi kan trygt si at klimamodellene er nyttige. De er nødvendige for at vi skal kunne si noe om fremtidens klima.

Tilbakekoblinger (feedbacks) og vippepunkter

Øker temperaturen skjer det andre endringer som i sin tur påvirker temperaturen, for eks:

• Mer vanndamp i atmosfæren – temperaturen øker siden vanndamp er en klimagass.
• Mindre is og snø – mindre sollys reflekteres – temperaturen øker
• Mindre permafrost. Økte utslipp av metan og CO₂ og temperaturen øker.
• Endring i skydekningen – Usikkert, men høyst sannsynlig forsterkende.

Dette er eksempler på positive tilbakekoblinger, det vil si de bidrar til større temperaturstigning. Det finnes også negative tilbakekoblinger som motvirker temperaturøkningen. Et mulig eksempel er at utbredelsen av skog kan spre seg mot nord og mot større høyder over havet. Disse trærne vil ta opp CO₂. Totalt sett er de positive tilbakekoblingene dominerende.

Dersom temperaturstigningen går over en viss grense, er det (tilnærmet) umulig å snu utviklingen av noen prosesser. Disse grenseverdiene kalles gjerne vippepunkter. Smeltingen av Grønlands innlandsis er et eksempel. Vippepunktet kan være ved en økning i global temperatur på bare 1,5-2 °C. Ifølge en artikkel publisert i januar 2019, kan vippepunktet allerede være nådd. En nyere undersøkelse fant imidlertid at den mest sannsynlige verdien var 2,7 °C over førindustriell temperatur. Smelting av permafrost og ødeleggelse av regnskogen i Amazonas på grunn av tørke er andre eksempler. AMOC, Atlantic Meridional Overturning Circulation), som Golfstrømmen er en del av, er blitt svakere i senere år. Noen forskere hevder en kan være i nærheten av et vippepunkt hvor det ikke blir mulig å snu trenden. Det vil i så fall få store klimavirkninger, men dette er kontroversielt. Sannsynligheten for å nå et vippepunkt i dette århundret, er liten. En beskrivelse av vippepunkter er gitt i en artikkel av Lenton og medarbeidere. Konsekvensene dersom ett eller flere vippepunkter nås, vil bli dramatiske.

Utslipp og konsentrasjoner av klimagasser

Utslipp av CO₂ til atmosfæren for landene med størst utslipp fra bruk av fossilt brensel for perioden 1960 til 2021 er vist i Fig.2. Det var en nedgang i utslippene, anslått til 5,4 %,  i 2020 i forhold til 2019 på grunn av pandemien. Nedgangen var dessverre forbigående. I 2021 er det anslått at utslippene blir omtrent som i 2019. Totalt var utslippene av CO₂ i 2020, inkludert utslipp fra endret bruk av land, omtrent 10,2 GtC (37,4 GtCO₂). Utslipp av andre klimagasser er anslått til 13,5 GtCO₂-ekvivalenter (100års perspektiv).

Kina er det landet som har størst utslipp, men per person er utslippene i USA mye større.

Fig. 3 viser norske utslipp av klimagasser fra 1990 til 2020. Siden 2016 har det vært en svak reduksjon i totalutslippene på ca 4 %. Det største bidraget til nedgangen kom fra veitrafikk som sank med omtrent 16% i denne perioden. Det var litt mer bruk av biodrivstoff i 2020 enn i 2016, men bruk av drivstoff basert på palmeolje var drastisk redusert. (Problemer med bruk av biodrivstoff diskuteres senere.) Sammenliknet med 1990 har totalutslippene avtatt med 3,9 prosent. Ser vi bare på den viktigste klimagassen, CO₂, har det vært en betydelig økning fra 1990, hele 18 %.

Litt under halvparten av den CO₂-mengden vi slipper ut, blir i atmosfæren. Resten tas opp i havet eller på land. CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren har økt betydelig siden førindustriell tid fra omkring 280 ppm (parts per million) til omtrent 416 ppm, se Fig. 4.

Metankonsentrasjonen i atmosfæren har økt med en faktor på omtrent 2,5 siden førindustriell tid og er nå omtrent 1893 ppb (parts per billion). (Billion er her etter amerikansk og engelsk definisjon og svarer til vårt milliard). I perioden 1999–2006 var konsentrasjonen nesten konstant for så å øke igjen. Det er fortsatt diskusjon om årsakene til dette.

Utviklingen i temperatur

Global temperatur fra slutten av 1800-tallet til oktober 2021 er vist i Fig. 5a. Økningen fra førindustriell tid er omtrent 1,1 grad C. Økningen er størst i Arktis, der den er omtrent tre ganger så stor som globalt og spesielt stor om vinteren. Det er flere forskergrupper som utarbeider slike kurver. Overensstemmelsen er god som vist i Fig. 5b.

Vi ser at økningen i temperatur fra år til år er langt mer ujevn enn økningen i CO₂-konsentrasjonen. Dette skyldes delvis virkninger av andre stoffer i atmosfæren. Partikkelkonsentrasjonen er for eks. viktig. Det vil være variasjoner både i naturlige utslipp (vulkanutbrudd) og menneskeskapte utslipp. Andre naturlige variasjoner spiller også inn, spesielt variasjoner i solintensiteten og i havstrømmer som fører til at vekslende varmemengder lagres i havet. ENSO-fenomenet (El Niño – Southern Oscillation) er viktig. Dette er et fenomen knyttet til luft- og havstrømmer i den tropiske delen av Stillehavet. Under El Niño-forhold er det øvre laget av havet utenfor vestkysten av Sør- og Mellom- Amerika uvanlig varmt. Slike forhold kommer gjerne med 2-7 års mellomrom. Utpregede El Niño-forhold medfører høy global temperatur. Midlet over tiårsperioder, er økningen imidlertid ganske jevn (Fig. 5b).

Temperaturutviklingen i Norge fra 1900 til 2020 er vist på Fig. 6. Temperaturøkningen varierer i ulike deler av landet. Økningen har vært spesielt stor på Svalbard, 3-5 grader de siste 40-50 årene. Temperaturstigningen der har vært størst om vinteren. Også nedbøren i Norge har økt siden 1900.

Temperaturutviklingen siden siste istid (Holocen) er vist i Fig. 7. Denne viser resultater fra et arbeid publisert i januar 2021. Ifølge denne undersøkelsen stiger temperaturen stort sett gjennom hele perioden. Det stemmer bra med modellberegninger, noe tidligere paleoklimatiske studier ikke gjorde.  Den nye studien benytter, som tidligere undersøkelser, prøver fra havsedimenter. Forskjellen består i at det er tatt hensyn til at prøvene i stor grad er bestemt av temperaturen i den varmeste årstiden. Forskerne har funnet en metode for å beregne årets middeltemperatur. Det er selvfølgelig betydelige usikkerheter i temperaturen i tidligere tider, men den nye undersøkelsen gjør det svært sannsynlig at det ikke har vært høyere globale temperaturer enn i dag i denne perioden. Stigningen tidlig i perioden antas henge sammen med smelting av isbreer, senere med økende konsentrasjoner av klimagasser.

En undersøkelse som kombinerer paleoklimatiske data med modellrekonstruksjoner gir liknende temperaturvariasjoner, men temperaturen fra rundt 10 000 år siden og fram til den industrielle perioden er mer stabil.

Virkninger

Klimaendringer har påvirket naturlige systemer og mennesker på alle kontinenter og alle havområder. En del virkninger ser vi allerede i dag. En av de mest skremmende hendelsene i 2021 var den ekstreme hetebølgen i det nordvestlige USA og vest i Canada i slutten av juli og begynnelsen av juli. Temperaturen i Canada kom opp i nesten 50 °C, nesten 5 grader høyere enn den tidligere rekorden.  Hvis ikke utslippene reduseres raskt og drastisk, vil ekstreme hendelser bli adskillig hyppigere i nær fremtid. Når det gjelder ekstremvær, f. eks. svært kraftige nedbørepisoder og hetebølger, angis det oftest hvordan sannsynligheten for slike endres ved global oppvarming. Det arbeides imidlertid med metoder for å kunne si noe om bidraget fra global oppvarming til enkeltepisoder.

Fig 8 som er tatt fra IPCC (2018), viser noen av systemene som påvirkes, hvordan det er i dag og hva som kan skje i fremtiden. Vi ser at det allerede observeres betydelige skader på varmtvanns-koraller, i Arktis og mer flom i kystområder. Også terrestriske systemer er utsatt og hetebølger gir økt sykdom og dødelighet. Rapporten fra World Economic Forum omtalt tidligere angir ekstremvær som en av de største farer menneskeheten står overfor. Vi skal her for det meste se på hvilke endringer vi ser i dag, fremtidig mulig utvikling vil bli diskutert mer seinere. 

Stigning i havnivå. Ved global oppvarming stiger havnivået både fordi varmere vann har lavere tetthet, og fordi isbreer og innlandsis smelter. IPCC (2021) angir at i perioden 1901 – 2018  steg det midlere havnivå med omtrent 20,2 cm, så per år blir det 1,73 mm. Stigningen har økt i senere år og var i perioden 2006–2018 omtrent 3,69 mm/år. Stigningen varierer fra sted til sted. Tabell 9.5 i IPCC (2021) gir mer detaljer. 

Havis, innlandsis og isbreer. Global oppvarming gir mindre havis i Arktis, særlig om sommeren. Endringene for perioden der en har satellittmålinger, er vist i Fig. 9. De siste 20 år har massen av innlandsisen på Grønland avtatt. Endringene i innlandsisen i Antarktis har det vært vanskeligere å måle, men det synes nå klart at ismassen avtar også her.

Isbreer har krympet nesten over hele verden. En publikasjon fra april 2019 angir at for perioden 2006–2016 har smelting av isbreer bidratt med en stigning i havnivået på 0,92 ± 0,39 mm per år. (Innlandsisen i Antarktis og på Grønland er ikke inkludert.)

Endringer i havisen i Arktis påvirker ikke havnivået annet enn indirekte, for eksempel ved at den bidrar til temperaturøkning.

 

Helsevirkninger omfatter direkte skader av hetebølger, ofte kombinert med høy luftfuktighet og/eller høyt forurensingsnivå, som i store områder i Europa i 2003, 2017 og 2019, i det nordøstlige Asia i 2018, Midtøsten (i 2019 ble det mål temperaturer rundt 50 °C i Irak), Australia i 2019, og i India og Pakistan i 2016 og 2019 med temperaturer over 50 °C. I Sibir ble det i juni 2020 målt 38 °C, det varmeste som er målt nord for polarsirkelen. I 2021 var det ekstreme temperaturer i nordvestlige deler av USA (særlig statene Oregon og Washington) og videre nordover i Canada (British Colombia) fra 25 juni til 1 juli. I det lille tettstedet Lytten 260 km nordøst for Vancouver ble det 29 juni målt hele 49,6 °C. Dette er den høgeste temperaturen som er registrert i Canada. Den tidligere rekorden var 45 °C.

Organismer som forårsaker sykdom kan spres til nye områder (malariamygg, flått). Virkningen av spredning av malariamygg kan imidlertid motvirkes ved til dels enkle tiltak (utdeling av myggnett). I tillegg kan klimaendringene føre til matmangel og økt migrasjon. 

Tørke. Noen tørre områder har blitt enda tørrere. Tørke spiller en betydelig rolle når det gjelder sannsynligheten for branner i skog, lyng og gress. I årene 2017 til 2021 har det vært svært alvorlige branner i en rekke land (Chile, Portugal, Kroatia, Frankrike, Australia, Sverige, California og andre stater i USA, Grønland). I 2019 var brannene i Australia svært dramatiske. Klimaendringer antas å være en medvirkende faktor til økningen av slike branner. Sommeren 2018 var det en uvanlig lang tørkeperiode i Norge, særlig på Østlandet. IPCC (2021) angir at det er observert mer tørke i mange områder, men bidraget fra menneskeskapte klimaendringer er oftest nokså usikkert. Størst tiltro (confidence) til dette er det vest i Nord-Amerika og i Middelhavsområdet.

Nedbør. I overensstemmelse med modellberegninger har det vært flere episode med ekstrem nedbør i noen områder. Dette har medført flommer også i Norge.

Jordbruk. Virkninger på jordbruk er vanskelige å bestemme, og resultatene spriker en del. I tillegg til endringer i temperatur og nedbør, vil blant annet mer ekstremvær kunne få alvorlige følger. Dette så vi i Sør-Norge i 2018. Økt CO₂-konsentrasjon fører generelt til at planter tåler tørke bedre. Mange planter vokser også raskere ved høyere CO₂-konsentrasjon (gjødslingseffekten, en negativ tilbakekopling). Dette gjelder ikke såkalte C4-planter som mais og sukkerrør. Planter som vokser raskere, kan imidlertid tape i næringsinnhold. I en artikkel fra 2020 hevdes det at observasjoner tyder på at gjødslingseffekten har avtatt i senere år.

En studie basert på data fra 1974 til 2013 for de ti vanligste matplantene tydet på at en allerede ser reduserte avlinger for mange av dem. Den prosentvise endringen i global avling varierte fra -13,4 % for palmeolje til +3,5 % for soya. En artikkel i Nature Climate Change i 2021 ser på «Total faktor-produktivitet» (TFP). Dette angir totalt utbytte (varer og tjenester) produsert av totale økonomiske ressurser (land, arbeid, kapital). For jordbruk har TFP stort sett vokst helt side førindustriell tid, men mindre enn den ville gjort uten menneskeskapt global oppvarming. Reduksjonen er globalt beregnet til 21 %, men reduksjonen er vesentlig større i Afrika, Latin-Amerika.

Vi skal komme tilbake til virkningene på jordbruket når vi skal se på virkninger i fremtiden. 

Havforsuring. En betydelig del av den CO₂ som slippes ut i atmosfæren, tas opp av havet. Siden CO₂ og vann gir karbonsyre, fører dette til havforsuring.

CO₂ + H₂O ↔ H₂CO₃ ↔ H⁺ + HCO₃¯

Dette er altså ikke et resultat av global oppvarming, men en helt annen virkning av CO₂. Noen organismer med kalkskall antas å bli påvirket først. Korallrev er blant de økosystemer som kan påvirkes mest av havforsurning og varmere vann. Nesten alle varmt-vanns korallrev antas å bli ødelagt ved 2°C global oppvarming.

Vi skal også se nærmere på tropiske sykloner i et senere avsnitt.

Internasjonale avtaler

Kyoto-avtalen fra 1997 ble undertegnet av de aller fleste land i verden. USA har imidlertid aldri ratifisert den, og Canada har trukket seg. Bare industrilandene hadde forpliktelser. Norge oppfylte sine, men bare fordi avtalen inneholdt såkalte fleksible mekanismer (kvotehandel, felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM)). CDM gjorde det mulig for rike land å investere i klimatiltak i utviklingsland og få godskrevet noe av gevinsten. Som det fremgår av Fig. 2 har de globale CO₂-utslipp økt sterkt i tiden etter Kyoto-avtalen ble inngått. Dette skyldes økte utslipp i utviklingsland, særlig Kina.

Paris-avtalen (2015)

• I Paris-avtalen er målet at temperaturstigningen sammenliknet med førindustriell tid skal være godt under 2 grader. Landene skal arbeide for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grad.
• Mål om netto null utslipp (dvs. balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser) i andre halvdel av århundret.
• Landene har meldt inn hvor mye de vil redusere utslippene (NDC: Nationally determined contributions). Disse forpliktelser er langt fra nok til å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader.

Trump trakk USA fra Paris-avtalen. Dette gjaldt fra 4 fra november 2020. Biden har nå meldt USA inn igjen.

På det såkalte COP24-møte i Katowice i Polen i desember 2018 forsøkte man å bli enige om noen «kjøreregler» for Parisavtalen. Det ble oppnådd noe, men problemer gjenstår:

• Partene ble enige om at det skulle være felles og bindende regler for alle land.
• Behovet for økte ambisjoner: Landene skal sende inn nye forslag til utslippsreduksjoner (mer ambisiøse enn de gamle) hvert femte år, første gang i 2020.
• Klimafinansiering: Rike land skal bidra til klimatiltak i fattige land, men regelboka inneholder ikke en klar definisjon av hva som teller som klimafinansiering, og land står fritt til å melde inn ulike former for finansiering – fra offentlig støtte til private lån.
• Når det gjelder markedsmekanismer (kvotehandel, bærekraftig utviklingsmekanisme) ble det ikke enighet om reglene.
• Det gjenstår også problemer med internasjonal luft- og skipsfart.

I desember 2019 ble COP25 arrangert i Madrid. Det ble oppnådd lite. De fleste problemene ble utsatt til neste møte som skal være i Glasgow. Det skulle vært holdt høsten 2020, men møtet ble utsatt til 2021 på grunn av pandemien.

Utslippsscenarier og beregnete temperaturendringer

Klimamodellene kan si oss noe om hva vi kan forvente i fremtiden, men vi må da anta noe om hva utslippene blir. De såkalte «Representative Concentration Pathways»  (RCPs) har vært, og er fortsatt, mye brukt. Disse betegnes etter deres strålingspådriv i år  2100. De mest brukte er RCP2.6 (optimistisk), RCP4.5, RCP6.0 og RCP8.5 (svært pessimistisk). I IPCC (2021) benyttes oftest noen andre scenarier, se Fig. 10.

Vi ser at skal der være håp om å begrense temperaturstigningen til under 2 grader, kreves det drastiske utslippskutt, og de må starte omtrent umiddelbart. En rapport fra UN Environment Programme beskriver det som omtales som «emisjonsgapet», det vil si forskjellen mellom summen av antatte utslipp fra alle land og det som maksimalt kan slippes ut dersom den globale temperaturen ikke skal stige med mer enn 1.5°C eller 2 °C.  Ifølge rapporten må CO₂-utslippene reduseres med 7,5 % per år fra og med 2020 til 2030 for å begrense temperaturstigningen til 1.5 °C og 3,5 % per år for å begrense den til 2 °C (begge med 66 % sannsynlighet)^,. Siden utslippene 2021 ser ut til å bli på samme nivå som 2019, må reduksjonene være enda større de neste 8 årene for å begrense temperaturstigningen til 1,5 eller 2 grader. Mot slutten av dette århundret er det sannsynligvis nødvendig med «negative utslipp». Det betyr at CO₂ må fjernes fra atmosfæren. Vi skal komme tilbake til mulige metoder, men kan allerede her si at å få til negative utslipp i stor nok skala, byr på store utfordringer.

Hvis landene overholder sine forpliktelser gitt i forbindelse med COP26  – og det er et meget stort hvis – hevder IEA at temperaturstigningen kan begrenses til 1,8 °C. CarbonBrief fant at mens forpliktelsene ulike land hadde inngått i 2020 ville gi sannsynlig temperaturstigning på 2,6 °C, vil forpliktelser fra COP26 gi 2,3 °C. Hvis de også la inn at mange land har sagt at de vil gå inn for klimanøytralitet fra et visst år, ville temperaturstigningen kunne begrenses til 1,8 °C. De skriver imidlertid at utsagnene om klimanøytralitet foreløpig ikke kan betraktes som bindende.

IPCC (2021), Summary for Policymakers Table SPM.1, gir beregnete verdier for periodene 2021–2040, 2041–2060 og 2081–2100 i forhold til 1850–1900. Bare det aller mest optimistiske scenariet gir mindre enn 1,5 °C, 1,4 (1,0 – 1,8) °C mot slutten av århundret. Det midterste scenariet gir 2,7 (2,1 – 3,5) °C og det mest pessimistiske 4,4 (3,3 – 5,7) °C. Tallene i parentes viser intervallet svarende til 95% sannsynlighet.

Som nevnt tidligere, er det størst temperaturstigning i Arktis. Fig. 11 viser at slik vil det også være videre i dette århundret.

Karbonbudsjettet. Dette begrepet angir hvor mye CO₂ som fortsatt kan slippes ut uten at den globale temperaturen stiger med mer enn 2 °C eller 1,5 °C. IPCC (2021) angir en medianverdi på 1350 GtCO₂ og at det 67 % sannsynlighet for at verdien ligger i intervallet 900 – 2300 GtCO₂ for 2 °Cs grensen og tilvarende 500 GtCO₂ og 300–900 GtCO₂ for 1,5 °C regnet fra begynnelsen av 2020. Ser vi på medianverdiene svarer de til omtrent 36 år og 13 år med dagens utslipp. Det er imidlertid betydelige usikkerheter som ikke inngår i de angitte usikkerhetsintervallene, blant annet i estimatene av utslipp av andre stoffer enn CO₂.

Produksjonsgapet En rapport fra høsten 2021 sammenlikner planlagt produksjon av fossilt brensel med det som kan benyttes dersom global temperaturstigning ikke skal bli mer enn 2 °C eller 1,5 °C. En hovedkonklusjon er at sett samlet for alle produksjonsland planlegges det å produsere omtrent 45 prosent mer fossilt brensel i 2030 enn det som stemmer med et 2 °C scenario og 110 prosent mer enn det som vil svare til et 1,5 °C scenario. For 2040 øker tallene til 89 og 190 prosent. Dette globale produksjonsgapet er enda større enn emisjonsgapet omtalt tidligere. Dette henger sammen liten politisk vilje til å begrense produksjonen, og dermed ambisiøse nasjonale planer, subsidier til produsenter og andre former for offentlig finansiering. Produksjonsgapet er generelt størst for kull, men også for olje og gass er gapene betydelige særlig for 1,5 °C. For gass kan produksjonen i 2040 være nesten like stor som nå dersom vi godtar 2 °C oppvarming, mens en grense på 1,5 °C krever snarlig og betydelig reduksjon. Rapporten påpeker at ingen av landene med stor produksjon av fossilt brensel erkjenner klart at produksjonen må trappes ned hvis målene i Paris-avtalen skal nås.

I Norge har det vært en hissig debatt om hvilken virkning det vil ha hvis Norge begrenser sin produksjon. Det har vært hevdet at det bare fører til en like stor økning et annet sted. En gruppe norske forskere fant at om Norge kutter vil omtrent to tredeler erstattes av produksjon andre steder. Estimatet er riktignok svært usikkert. De påpeker også at ved å ta initiativ til en internasjonal avtale om tilbudsbegrensning vil norske myndigheter kunne bidra til at Paris-avtalens målsetting realiseres. En rapport fra Rystad Energy i august 2021, hevder imidlertid at kutt i norsk oljeproduksjon vil ha liten effekt på de totale klimagassutslippene, og at kutt i gassproduksjonen vil gi økte utslipp. I det siste er det imidlertid kommet signaler som tyder på at oljeproduserende land i Midtøsten har begynt å bekymre seg for klimaendringer, spesielt mer tørke. Det kan få betydning for reaksjonen på et eventuelt norsk kutt i olje- og gassproduksjon.

Virkninger av fremtidige temperaturstigning

Ekstremvær. Vi har nevnt at en allerede ser økning i antall hetebølger og flomepisoder, sannsynligvis også i antallet av de sterkeste orkanene. Spesielt er økende antall og intensitet av hetebølger skremmende. Endringer i hyppigheten av ekstremvær for fremtidige generasjoner er beregnet i en artikkel i Science. Seks typer ekstremhendelser er vurdert, hetebølger, skogbranner (og andre liknende branner), avlingssvikt, tørke, tropiske sykloner og flom i elver. Beregningene er gjort for tre scenarier, et der det tas hensyn til utslippsforpliktelser fra september 2021 og scenarier som begrenser oppvarmingen til henholdsvis 2 og 1,5 grader. Med de beste estimatene blir antall hetebølger for barn født i 2020 i gjennomsnitt henholdsvis 7,5, 5,5 og 4,5 ganger større enn for barn født i 1960 for de tre scenariene. Det vil også være betydelige økninger for andre typer ekstremvær. Det er store regionale forskjeller.  Midøsten og Nord-Afrika er svært utsatt, og vil oppleve de største forandringene i de fleste typer ekstremvær.

Havnivå. Fremtidig havnivåstigning er diskutert i IPCC (2021), Chapter 9 (se spesielt Table 9.5). Beregnet midlere havnivåstigning i dette århundret ved det laveste utslippsscenariet (SSP1-1.9) ) er 38 cm og 77 cm ved et høyt utslippsscenario (SSP5- 8.5). Nivået vil fortsette å stige etter 2100. Allerede i år 2150 er verdiene betydelig større, 57 cm og 135 cm. Det vil være store lokale variasjoner. Mange forskere tror at nivået kan komme til å stige raskere. Nye observasjoner synes å følge det høye estimatet i alle fall når det gjelder smelting i Antarktis og på Grønland. Issmeltingen på Grønland skjer raskt, og vi kan være nær vippepunktet der det blir svært vanskelig å hindre at mesteparten av isen forsvinner. Dersom all isen forsvinner, vil havet stige med omtrent 7 m. En slik nedsmelting vil imidlertid ta flere hundre år.

Jordbruk. Som beskrevet i avsnitt 8 påvirkes jordbruksavlingene av en rekke forhold. Verdensbanken publiserte i 2014 rapporten «Turn Down the Heat» der virkningene av en stigning i global temperatur på 4 °C i forhold til temperaturen i perioden 1980–2010, ble diskutert. Resultatene for viktige jordbruksprodukter er vist i Fig. 12. Vi ser at mens områdene i nord kommer ut med økte avlinger, er det beregnet dramatiske reduksjoner i varmere strøk. Mange utviklingsland er sterkt utsatt. Forhåpentlig vil vi unngå en så stor endring i temperaturen som antatt her. IPCC (2018) har vurdert mindre stigninger. Rapporten konkluderer med at samlet tyder resultater av studier av virkninger av endringer i temperatur, nedbør, CO₂-konsentrasjon og ekstremvær på at en global oppvarming på 2 °C fører til større tap av globale avlinger og næringsverdi enn en global oppvarming på 1,5 °C. 

Tropiske sykloner (orkaner, tyfoner). Sykloner kan gjøre enorm skade. Det er derfor viktig å kunne forutsi hvordan disse vil utvikle seg ved global oppvarming. Fysiske betraktninger tilsier at høyere overflatetemperatur i havet vil gi kraftigere sykloner. Beregninger med klimamodeller har derfor tydet at det vil bli flere av de kraftigste syklonene. Sykloner beskrives i kategorier fra 1 til 5, der 5 er de kraftigste. Antallet varierer mye fra år til år, og det var lenge ikke mulig å fastslå om det har vært signifikante endringer i overensstemmelse med beregningene. I et arbeid fra 2020 som bruker data fra 1979 til 2017, finner forskerne imidlertid at andelen sykloner i kategoriene 3–5 (maksimal vindhastighet på 185 km/time eller mer) har økt signifikant fra 31,5 % til 39,5 %. De så også på endringene i 6 ulike havområder. Klarest økning i andelen av sterke sykloner fant de i nordlige Atlanterhavet og i den sørlige delen av Det indiske hav. En studie fra juni 2018 fant at hastigheten som sykloner beveger seg med, i gjennomsnitt hadde avtatt med omtrent 10 % fra 1949 til 2016. Nedgangen var særlig tydelig i enkelte kystområder. Dette kan medføre at nedbørmengden som følger med syklonen, øker betydelig i noen områder. Nedbøren fører ofte til vel så store skader som vinden. Den tropiske stormen Harvey (august 2017), som bl. a. rammet Texas, forårsaket spesielt store skader, delvis fordi den beveget seg uvanlig langsomt.  Det er imidlertid usikkert hvordan hyppigheten av tropiske sykloner globalt (samlet for alle kategorier) vil endre seg.

Biodiversitet. Temperaturøkning kan medføre at arter dør ut.  Rapporten IPCC (2018) konkluderer blant annet med

• Risiko for lokale artstap, og følgelig for utryddelse, er mye mindre i en 1.5°C enn i en 2 °C varmere verden.
• Antall arter beregnet å miste over halvparten av sine klimatisk egnete områder ved global oppvarming på 2 °C (18% av insektene, 16 % av plantene, 8 % av virveldyrene) beregnes redusert til 6 % av insektene, 8% av plantene og 4 % av virveldyrene ved 1.5 °C.

Det er imidlertid betydelig usikkerhet i disse tallene. Ofte er det klimaendringer kombinert med annen menneskeskapt påvirkning som forårsaker redusert biodiversitet.

I Global Biodiversity Outlook 5 heter at dersom en ikke klarer å begrense temperaturøkningen til godt under 2 °C og nær 1,5 °C over førindustrell verdi, vil klimaendringene overskygge alle andre endringer som påvirker biodiversiteten.

Tiltak

Avgift på karbonutslipp. Brukes en del, men er ikke omfattende nok. En spesiell variant er «Karbonavgift til fordeling», KAF. Beløpet som kommer inn, deles da ut med det samme beløp til alle i det området systemet gjelder. En kan også gi et noe større beløp til spesielt utsatte grupper. Personer som har et levesett som gir små utslipp, vil altså tjene på dette.

Det er viktig å være klar over at hvis de 10 prosent i verden med høyest klimagassutslipp reduserer sine utslipp til gjennomsnittsnivået i EU, ville globale utslipp gå ned med omtrent en tredjedel. Den kjente amerikanske klimaforskeren James Hansen har lenge vært en forkjemper for KAF. Han kaller det «Fee and dividend». Det prøves nå i Canada.

Karbonavgift bør suppleres med andre tiltak som støtte til utvikling av teknikker som kan gi betydelige utslippsreduksjoner.

Kvotehandel. Innen et område, for eks. EU, blir en enige om et tak for det totale utslipp. Landene får tildelt eller kjøper et visst antall kvoter. Kvoteprisen i EU har generelt vært lav, men har steget i senere tid og var i november 2021 omtrent 70 EURO per tonn. For å ha den ønskede effekt, må taket (på engelsk «cap») justeres nedover etter hvert. Som nevnt tidligere ble regler for internasjonal kvotehandel vedtatt på COP26, men ikke alle var fornøyd med resultatet.

Omkring 40 % av klimagassutslippene i EU er inkludert i kvotesystemet. De viktigste kvotepliktige sektorene er produksjon av elektrisitet og varme, energikrevende industri og luftfart innen EØS-området. Utslipp fra transport og jordbruk er stort sett ikke kvotepliktig. Norske utslipp fra kvotepliktige og ikke-kvotepliktige sektorer er omtrent like store. 

Fornybar energi. Det er først og fremst snakk om å utnytte vind, sol og vannkraft. Prisene på energi fra sol og vind har falt kraftig, raskere enn nesten noen har forutsett. International Energy Agency (IEA) har for eksempel i flere tiår undervurdert veksten i fornybar energi. Av det totale energiforbruk i 2019 var likevel 84,3% fra fossilt brensel, 11,4 % var fornybar energi, vind stod for 2,2 % og sol for 1,1 %. Ser vi på elektrisitetsproduksjonen blir bilde litt annerledes. Da var 63,3 % fra fossilt brensel, 5,3 % fra vind og 2,7 % fra sol. Vannkraft stod for 15,8 % og kjerneenergi for 10,4 %. I følge framskrivninger fra IEA vil samlet kapasitet fra vind og sol være større enn fra kull i 2025 (Fig. 13).

Energisparing. Mange muligheter, f. eks. bedre isolasjon i bygninger, varmepumper, redusere energiintensiteten. 

Karbonfangst og lagring. Det har i mange år vært arbeidet med teknikker for å kunne samle opp CO₂ f. eks. fra kraftverk og lagre det på et sikkert sted. Norge har vært aktive på feltet. En hadde lang erfaring med lagring av CO₂ blant annet på Sleipner-feltet i Nordsjøen helt siden 1996.  Det ble derfor planlagt et fullskala renseanlegg som skulle fjerne CO₂-utslipp fra oljeraffineriet og varmekraftverket på Mongstad. «Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding», sa tidligere statsminister Jens Stoltenbergs i sin nyttårstale i 2007. Prosjektet ble imidlertid utsatt gang på gang, og i september 2013 ble det stanset. Bare et forskningsanlegg ble igjen. Det er nå bevilget støtte til Norcem for CO₂-fangst ved sementfabrikken i Brevik. Det er gitt navnet «Langskip». Det er også planer om å fange CO₂ på forbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo og lagre det i Nordsjøen. Staten har bevilget 3 milliarder kroner under forutsetning av støtte også fra EU. Det er i første omgang avslått, men det er en ny mulighet i 2022.

Dersom en benytter biomasse i anlegg med karbonfangst og lagring, kan det gi «negative utslipp» (BECCS). Som omtalt tidligere er slike negative utslipp sannsynligvis nødvendige dersom en skal begrense temperaturstigningen til 1,5 °C. Det er imidlertid problemer knyttet til beregning av klimagevinsten ved bruk av biomasse, noe vi skal komme tilbake til nedenfor.

Selv om det har vært en nokså treg utvikling når det gjelder karbonfangst og lagring, er det anlegg i drift eller under oppføring flere steder blant annet i Kina og Canada.

Foreløpig er kostnadene store, men avtakende. Det kreves imidlertid betydelige energimengder. I noen tilfeller utnytter en oppsamlet CO₂ i annen industri, såkalt CCU (U for utilization). Ofte benyttes oppsamlet CO₂ til å øke oljeproduksjonen (Enhanced Oil Recovery, EOR). Den samlete klimaeffekten er da høyst tvilsom. 

Direkte fjerning av CO₂ fra atmosfæren. Det er også betydelig aktivitet på dette feltet. Luft suges gjennom filtre som absorberer CO₂ som senere frigjøres og lagres. Den lave CO₂-konsentrasjon i lufta skaper imidlertid problemer. I IPCC (2018) heter det at utnyttelse av slike teknikker i stor skala fortsatt er en utfordring. Et pilotanlegg ble satt i drift på Island høsten 2021. 

Bioenergi – biodrivstoff. Bruk av biomasse er et mulig tiltak for å redusere CO₂-utslippene. Tanken er at CO₂ tas opp når biomassen dannes så opptak og utslipp kompenserer hverandre. Virkeligheten er imidlertid ikke så enkel. Netto effekt er avhengig av råstoffet og dyrkingsmetode, og også av hvilket tidsperspektiv en har. Dyrking og viderebehandling gir utslipp av klimagasser. Kanskje er det ryddet skog for dyrkningen. Dette medfører utslipp, og det tar tid før det er spart like mye. En snakker gjerne om «pay-back time». Noe biodrivstoff gir store utslipp av klimagasser, faktisk større enn vanlig diesel eller bensin selv om tidsperspektivet er mange tiår. Andre problemer er knyttet til ødeleggelse av regnskog og konkurranse med matproduksjon. Palmeolje er vanligvis lite gunstig.

I Hurdalsplattformen heter det at regjerninger vil:

• Stimulere til økt bruk av biodrivstoff og skjerpe kravene til innblanding av andregenerasjons biodrivstoff for alle relevante transportformer, blant annet gjennom lavere avgifter
• Etablere en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren, og legge frem en plan for en helhetlig og industriell verdikjede for bruk av norske bioressurser..

Skal bruk av biodrivstoff ha noe for seg, må det settes strenge krav til produksjonen, og det krever et strengt kontrollsystem. En satsing som antydet i Hurdalsplattformen er neppe noen god strategi for å begrense klimaendringene. 

Kjernekraft. Mange, inkludert en del miljøforkjempere som James Hansen, mener vi ikke kommer utenom å bygge ut mer kjernekraft dersom det skal være mulig å begrense temperaturstigningen til godt under 2 °C.  Det er nok liten grunn til å frykte alvorlige ulykker ved moderne kjernekraftverk under vanlige forhold. Jeg er likevel litt betenkt hvis det bygges kjernekraft-anlegg i mange land. Før eller seinere vil det da oppstå alvorlige konflikter i områder med slike anlegg med uoversiktlige følger.   Kjernekraft blir dessuten dyr. Se også: H.M. Seip: Trenger vi kjernekraft?

Desinvesteringer i fossil industri.  Det pågår kampanjer for å få investorer til å trekke seg ut av tiltak som bruker store mengder fossil energi.  Statens pensjonsfond utland (SPU), populært kalt Oljefondet, har sluttet å investere i kullselskaper, men investerer fortsatt i internasjonale banker som finansierer kullindustrien. Den europeiske investeringsbanken skal slutte å investere i prosjekter som benytter fossil energi fra 2021 med unntak for prosjekter med svært lave CO₂-utslipp. Goldman Sachs, som tidligere ikke har vist seg særlig miljøvennlig, vil slutte å finansiere leting og boring i Arktis. Bernadette Demientieff, en representant for urbefolkningen i Canada og Alaska, skrev om kampen for dette i The Guardian 3 januar 2020. Hun skriver at Goldman Sachs er den første amerikanske bank som kommer med en slik forpliktelse, og at håpet er at andre følger etter. I desember 2020 annonserte  “The New York State Common Retirement Fund” at det skulle redusere investeringer I foretak som medførte utslipp av klimagasser, og at målet var null-utslipp i 2040.

Noen aktuelle spørsmål

Er gass bedre enn kull?
Forbrenning av naturgass (hovedsakelig metan) gir mindre CO₂ enn forbrenning av kull per produsert energienhet. Det er imidlertid alltid noe lekkasje av metan, mest ved utvinning av skifergass (hydraulic fracturing, fracking) som er mye benyttet i USA. Metan er en kraftig klimagass. Dersom omtrent 3 % av metanen lekker ut, er ikke metankraftverk bedre enn kullkraftverk i et 20års perspektiv. Utslippene ved produksjon i Nordsjøen er sannsynligvis små, men det er også utslipp ved transport og bruk. Generelt har en ikke gode nok tall for utslippene. Tilhengere av gasskraft påpeker at slike anlegg kan startes opp og reguleres opp og ned meget hurtig. De er derfor egnet til å supplere sol og vindkraft som har ujevn produksjon. På sikt må imidlertid all fossil energi fases ut.

Hydrogen
Prisen på fornybar elektrisitet (sol, vind) har falt kraftig i senere år. Det er liten tvil om at elektrifisering innen transport, boliger og industri vil spile en sentral rolle i overgangen til et lav-karbon samfunn. Mange mener likevel en bør satse mer på utnyttelse av hydrogen som energibærer, alt er ikke like lett å elektrifisere. Hydrogen spiller en viktig rolle i alle EU scenarier som gir null netto utslipp i 2050. Slik bruk av hydrogen er ikke nytt. Det er blitt vanlig å gi hydrogenet fargenavn etter fremstilling basert på graden av utslipp av klimagasser.

• Grått hydrogen: fremstilles av metan (CH₄) ved oppvarming med vanndamp. Gir utslipp av CO₂.
• Blått hydrogen. Metoden over kombineres med CCS.
• Turkis hydrogen: fremstilles av metan ved pyrolyse. Gassen ledes gjennom smeltet metall. Det produseres også fast karbon som er et nyttig produkt.
• Grønt hydrogen: fremstilles ved elektrolyse med fornybar energi.

Hydrogen fremstilles nå mest fra metan. Dette gir imidlertid utslipp av CO₂. Selv hvis det kombineres med fangst og lagring, noe som er dyrt, vil det også være noe utslipp. Det må derfor satses på grønt hydrogen i fremtiden. Turkis hydrogen er lovende, men det gjenstår en del før det eventuelt kan brukes i stor skala. Olje og gassindustrien ser nok på blått og turkis hydrogen som et håp for å kunne produsere gass også i fremtiden.

Hvor bra er elektriske biler?
Klimagevinsten avhenger av hvordan elektrisiteten fremstilles.  Dette er helt klart et bra klimatiltak dersom fornybar energi benyttes, mer tvilsomt dersom elektrisiteten kommer fra kullfyrte kraftverk. En artikkel i Nature Sustainability i 2020 finner at elektriske biler gir mindre CO₂-utslipp enn bensinbiler i de aller fleste områder ved bruk av 2015 data. India er et viktig unntak, men de beregner at allerede i 2030 vil el-biler gi mindre utslipp i India. Spesielt i byområder er det viktig at en ved å erstatte bensin- og dieselbiler med el-biler reduserer luftforurensingen.  En rekke metaller er nødvendige i batteriproduksjonen, litium, kobolt, nikkel og flere andre. De kan resirkuleres, men det gjøres ofte i liten grad, for litium er det under 5 % som resirkuleres. Her jobbes det med forbedringer. I fremtiden må en gå over til transport som ikke er basert på fossil energi. Da er nok el-biler det mest aktuelle, selv om også hydrogenbiler har sine tilhengere.

Hva er klimaeffekten ved at Norge bidrar til bevaring av regnskog?
Det selvsagt bra at Norge bidra til dette, men klimaeffekten er noe usikker. Når skog fjernes, reduseres CO₂-opptaket, men samtidig endres utslipp av flyktige organiske forbindelser som påvirker konsentrasjonene av troposfærisk ozon, metan og aerosoler. Effekten av disse endringene ser ut til å redusere den uheldige klimapåvirkningen av redusert CO₂-opptak mange steder, inkludert tropisk skog. En må dessuten være sikker på at ikke redusert avskoging et sted bare fører til at problemene flyttes til andre steder. Politisk skifte i de aktuelle landene kan fort føre til mer avskoging. Dette ser en nå i Brasil.

Hva betyr opptak og utslipp fra jord, skog og myr?
Opptak av karbon i jord og skog kan økes ved riktig skjøtsel. Virkningen av skogplanting på klima må vurderes nøye i hvert tilfelle. Redusert refleksjon av innkommende stråling (redusert albedo) kan helt eller delvis oppveie gevinsten ved økt CO₂ opptak. Spesielt i områder med lang periode med snø vil dette være viktig.

Myrer er store karbonlagre. Ved drenering kommer det luft til, og det vil bli CO₂-utslipp. Drenering bør derfor unngås, og det er også mulig å restaurere tidligere drenert myr.

Hva kan den enkelte gjøre?
Fly mindre.  Reise kollektivt. Sykle. Redusere matsvinn. Alt dette er bra. Nordmenn flyr mye og utslippene er betydelige. I 2020 har antall flyreiser avtatt drastisk. Det vil være en fordel for klimaet om en ikke vendte tilbake til gamle høyder, eller mer, når pandemien er over.

Spise mindre kjøtt. Spesielt kjøtt fra storfe og sau er forbundet med store utslipp av klimagasser fordi drøvtyggere raper metan. «The Eat and Lancet Report: Food in the Anthropocene” (2019) hevder at innen 2050 bør vi doble konsumet av frukt, grønnsaker, nøtter og belgfrukter, mens forbruket av rødt kjøtt og sukker bør mer enn halveres. Dette vil være gunstig både for helse og miljø. Siden det er antatt at jordas befolkning vil øke til 10 milliarder innen 2050, må gjennomsnittsforbruket av rødt kjøtt per person reduseres med omtrent 65 %. I de rike land må reduksjonen være mye større, for Nord-Amerika over 80 %. Det er nok mye riktig i dette, men det er betydelige forskjeller i klimaeffekten av for eksempel kjøtt fra storfe og sau avhengig av oppvekstvilkårene. En prøver også å redusere metanutslippet ved å endre fôrsammensetningen. I Norge benyttes kyrne som oftest først til melkeproduksjon, og så til kjøttproduksjon. Klimagassutslippene for disse «kombikyrne» blir derfor mindre per produsert enhet enn kyr som bare benyttes til kjøttproduksjon. «Eat and Lancet» rapporten understreker at hvor stor del av folks diett som bør komme fra dyreprodukter, må vurderes ut fra lokale og regionale hensyn.

I en annen artikkel i The Lancet foreslås flere tiltak for å begrense utslippene fra landbruket, blant annet ved å sette et tidspunkt for når produksjonen av ulike husdyr skal slutte å vokse. En av forfatterne sier til The Guardian at dette må være innen 10 år. I en artikkel publisert i 2020 ble det konkludert med at den globale temperaturstigningen ikke kunne begrenses til 1,5 °C uten endring i matvanene. Begrensning til 2 °C ville være mulig, men bare med en svært rask og dramatisk reduksjon av utslipp av klimagasser fra andre kilder.

Virkninger av koronaepidemien
Klimagassutslippene i 2020 gikk ned på grunn av pandemien. Det diskuteres om krisen kan føre til en varig endring som er gunstig for klima og miljø generelt, se for eksempel denne artikkelen i The Guardian (Will the coronavirus kill the oil industry and help save the climate?) Dessverre ser det foreløpig ut til at det blir liten varig effekt.

Økonomi

«If all economists were laid end to end, they would not reach a conclusion.» George Bernard Shaw

Omstilling til et lav-karbon samfunn er ikke enkelt, og kostnadene ved det er mye diskutert. W. D. Nordhaus fikk i 2018 prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel «for integrating climate change into long-run macroeconomic analysis.» Ikke alle syns det var helt fortjent, hans anbefalinger har generelt vært relativt beskjedne tiltak.  I et arbeid fra 2019 kommer han fram til at det gunstigste forhold mellom kost og nytte er ved en temperaturstigning på over 3 °C i 2100 — mye høyere enn målet i Paris-avtalen. Et nyere arbeid som benyttet en oppdatert versjon av Nordhaus’ modell, fant imidlertid at nytten ved å begrense oppvarmingen til godt under 2 °C  oppveide kostnadene. Valg av diskonteringsrente for miljøkonsekvenser, noe det er stor uenighet om, spiller en betydelig rolle for resultatene. Hva det betyr hvis vi når ett eller flere vippepunkter, er vanskelig å inkludere i økonomiske modeller.

I et arbeid fra februar 2021 er de kjente økonomene Nicholas Stern og Joseph E. Stiglitz svært kritiske til mye av den økonomiske litteraturen om klimaendringer, inkluder Nordhaus’ arbeider. I seksjonen «Concluding remarks» står det blant annet:

• Vi fant et sett av viktige metodiske feil som gjennomsyrer den økonomiske litteraturen om klimaendringer og har analysert noen av konsekvensene inkludert systematisk reduksjon av tiltak mot klimaendringer på grunn av undervurdering av nytten og overvurdering av kostnadene av slike handlinger.
• Mest slående er det [at vår analyse] viser at vekst, spesielt når den måles riktig, faktisk kan fremmes av kraftigere klimapolitikk.
• Klimatiltak kan fremme velvære, både på grunn av nytt forbruksmønster og ved at risikoen for dramatiske virkninger unngås.

Et par studier publisert i 2018 tyder også på at Paris-målene er fornuftige også fra et økonomisk synspunkt. En av disse fant at det er 75% sannsynlighet for at verden tjener på å begrense oppvarmingen til 1.5 °C istedenfor å la den fortsette til 2 °C. Fig. 14 viser hvordan brutto nasjonalproduktet per person påvirkes i ulike land.

I et annet arbeid ble den sosiale kostnaden av CO₂-utslipp beregnet for ulike land. Dette er kostnaden på grunn av skader av klimaendringene, evt. nytten hvis verdien er negativ, dersom verdens utslipp øker med et tonn CO₂. I overensstemmelse med resultatene nevnt ovenfor, er det stor forskjell på landene. Mens mange land i nord kommer ut med gevinst, er det store tap de fleste andre steder. De beregnede verdiene varierer med ulike antakelser, men for India, Kina, USA og Saudi-Arabia er den sosiale kostnaden alltid stor.

Statkraft har utarbeidet et lavutslippsscenario. Dette ble presentert i et foredrag av Henrik Sætnes. Han finner at kostnadene ved global temperaturstigning på 2 °C langt overstiger omstillingskostnaden mot en 1,5-graders verden. Kostnadene ved 3 °C temperaturstigning er 2-3 ganger større enn ved 2 °C.

Selv om det er sannsynlig at disse resultatene gir et noenlunde riktig bilde, må en være klar over at de baserer seg på en del antakelser, og at usikkerhetene fortsatt er store.

Klimamål i en del land

Som nevnt tidligere, har EU-landene etablert et kvotesystem. Innenfor systemet kan bedrifter kjøpe og selge kvoter. EU-landene er nylig blitt enige om å redusere utslipp av klimagasser med minst 55 prosent innen 2030 sammenliknet med 1990-nivåene. Det er også et mål at EU skal bli klimanøytralt innen 2050. Det diskuteres om opptak av CO₂ i skog og endret arealbruk skal regnes med. Dette vil i så fall gjelde endringer fra 2020. Det vil nok skape problemer blant annet ved at tilvekst av skog også endrer albedo som nevnt tidligere. Hvordan utslippskuttene skal fordeles mellom landene er ikke avklart. Tyskland har nylig kommet med planer om hvordan de vil redusere utslippene med 55 % sammenliknet med 1990 innen 2030, og i Storbritannia har Boris Johnson sagt at de vil redusere med 68 % innen 2030. I Kina har Xi Jinping erklært at CO₂-utslippene skal nå toppen før 2030, og at Kina skal bli klimanøytralt innen 2060. Xi har dessuten sagt at Kina vil støtte andre utviklingsland med oppbygning av grønn- og lavkarbonenergi og ikke bygge nye kullkraftverk i andre land. Det gjenstår å se hvor godt planene blir fulgt opp. India tar sikte på å være karbonnøytralt innen 2070.

EU, USA og mange andre land har sagt at de vil redusere metanutslippene med minst 30 % innen 2030.

Norges klimamål var i desember 2020 å redusere utslippene med minst 50 prosent og opp mot 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Siden Norge knytter norske utslippsmål til EU, må en forvente at målet endres til minst 55 %. Imidlertid ligger vi dårlig an til å nå dette målet. Den forrige regjeringen la fram en «Klimaplan for 2021–2030». Der skisseres det hvordan en kan oppnå en 45 % reduksjon i ikke-kvotepliktige utslipp i 2030 sammenliknet med 2005. Planen er ikke vedtatt (november 2021), og den har fått en del kritikk blant annet for å være for lite ambisiøs og for lite konkret. Den nye regjeringen sier etter budsjettforliket med SV at utslippene skal kuttes mer enn Solbergregjeringen la opp til, men det er fortsatt uklart hvordan dette skal gjøres. Av konkrete klimatiltak nevnes at CO₂-avgiften på oljebransjen økes med 28 prosent, og at det ikke blir noen 26. konsesjonsrunde på norsk sokkel i 2022. Det er imidlertid fortsatt lite sammenheng mellom Norges Klimatiltak og norsk petroleumspolitikk.

Equinor, LO og NHO har satt som felles mål om å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030, målt mot 2005. I 2050 skal norsk oljeproduksjon være utslippsfri. På John Sverdrup feltet erstatter elektrisitet fra land bruk av gass. Dette reduserer utslipp på feltet. Det er delte meninger om hvor gunstig dette er. Det bidrar til at Norge kan oppfylle sine forpliktelser i Paris-avtalen, men det krever mye fornybar energi. Sannsynligvis ville andre anvendelser gi bedre klimaeffekt. Klimaeffekten er avhengig av hvordan den gassen som blir tilgjengelig, anvendes. Dersom den erstatter kullforbruk i Tyskland er virkningen betydelig, men hvis tilførselen av gass hemmer omstilling til fornybar energi, er det ikke bra. Kvotehandelen kompliserer bildet. Dersom ikke kvoter slettes, vil utslippskuttet kunne føre til økt utslipp andre steder.

Misforholdet mellom raus støtte til i oljenæringen gitt i 2020 for årene fremover og den relativt beskjedne støtten til fornybar energi synes å være på klar kollisjonskurs med intensjonene i Paris-avtalen.

Grunnlovens § 112 (Miljøparagrafen)

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

På bakgrunn av denne paragrafen anla Greenpeace, Natur og Ungdom med Besteforeldreaksjonen som partshjelper sak mot Staten for å stoppe leting etter olje i Barentshavet. Saken var oppe i Tingretten høsten 2017, og miljøorganisasjonene tapte. Kjennelsen ble anket.

Saken ble behandlet i Borgarting lagmannsrett høsten 2019. Denne gangen var også Naturvernforbundet partshjelper. Dommen kom 23.01.2020. Igjen ble staten frifunnet. Likevel var miljøorganisasjonene mer fornøyd med denne dommen enn med dommen i tingretten.

Lagmannsretten kom, i motsetning til tingretten, til at Norge har et ansvar for utslipp som skjer ved forbrenning av eksportert olje og gass. De skriver: «Lagmannsretten legger derfor til grunn at også utslipp fra forbrenning etter eksport er relevant i vurderingen.»

I tingretten ble miljøorganisasjonene pålagt saksomkostninger. Dette gjorde ikke lagmannsretten: «Lagmannsretten er likevel kommet til at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita miljøorganisasjonene for kostnadsansvaret, både for tingretten og for lagmannsretten. Saken gjelder sentrale verdier knyttet til miljøet og borgernes framtidige livsvilkår.»

Saken ble anket til høyesterett. Den ble behandlet i plenum, noe som er relativt sjelden. Det var derfor en viss optimisme før dommen falt 22.12.2020, men den var en skuffelse for miljøorganisasjonene. Anken ble forkastet. Et visst lyspunkt var at 4 av de 15 dommerne dissenterte på noen punkter. Enkelte kjente jurister har uttalt seg kritisk om dommen. Miljøorganisasjonene har anket til Den europeiske  menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Det har vært og pågår mange rettssaker som angår klimaforpliktelser rundt om i verden, anslagsvis 1500. Hittil har miljøorganisasjonene tapt de fleste, men ikke alle. I Nederland har høyesterett dømt staten til å kutte utslipp med minst 25 prosent innen 2020 for å sikre retten til liv og helse etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og en nederlandsk tingrett dømte i mai i år Shell til å kutte alle sine utslipp over hele verden, inklusive fra solgt olje og gass, med 45 prosent innen 2030. I Frankrike gikk fire miljøorganisasjoner til rettsak mot staten for at den ikke gjorde nok for å redusere sine utslipp av klimagasser. Den 3. februar 2021 ble staten funnet skyldig i «å ikke overholde sine forpliktelser».

Konklusjoner

• Klimaendringer har påvirket naturlige systemer og mennesker på alle kontinenter og alle havområder.
• Betydelig stigning (omtrent 1,1 °C ) i global temperatur siden førindustriell tid. Størst stigning i nordlige områder. Hovedsakelig menneskeskapt.
• Global temperaturstigning vil sannsynligvis nå 1.5 °C før 2040.
• Vi ser allerede alvorlige virkninger (stigende havnivå, tørke, branner, ekstremvær mm).
• Globale utslipp av klimagasser steg til og med 2019. Litt nedgang i 2020 pga pandemien, men i 2021 ser utslippene ut til å bli omtrent som i 2019. Utslippene må reduseres langt raskere enn forpliktelsene gitt hittil (COP26). Det er dessuten langt fra sikkert at landene overholder sine forpliktelser.
• CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren fortsetter å stige.
• Norske utslipp har avtatt litt de siste årene. Totalt utslipp av klimagasser var i 2019 2,3 % lavere enn i 1990. Ser vi på CO₂, den viktigste klimagassen, var det imidlertid en økning på nesten 20 %. Utslipp i 2020 gikk litt ned, men vil det vare?
• Sannsynligvis vil verden tjene på å begrense oppvarmingen til 1,5 °C istedenfor å la den fortsette til 2°C. Muligheten for at vi når ett eller flere vippepunkter må tas på alvor.
• Det er mulig, men svært vanskelig, å begrense temperatur-stigningen til 1,5 °C. Det vil også være krevende å begrense stigningen til 2 °C. Tekniske forbedringer kan gi store utslippsreduksjoner, men endret livsstil synes nødvendig.
• Fortsatt er det mye i klimasystemet som er for dårlig kjent, og vi kan få overraskelser. Men det er ingen unnskyldning for å la være å handle.

Avsluttende kommentar.

Jeg har kanskje virket litt pessimistisk i dette notatet. For å slutte i en litt mer optimistisk tone vil jeg gjengi de siste linjene i Amanda Gormans dikt som hun fremførte da Biden ble innsatt som president 20 januar 2021.

For there is always light,
if only we’re brave enough to see it.
If only we’re brave enough to be it.

 

---

Tillegg: Noen aktuelle web-sider

Tillegg: Noen aktuelle web-sider

The intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC (FNs klimapanel). Nettsidene inneholder svært mye informasjon, blant annet vurderingsrapportene (Assessment Reports) og rapportene Global Warming of 1.5°C, Climate Change and Land og IPCC – SROCC (2019), The Ocean and Cryosphere in a Changing Climate.

Rapportene er tykke og det kan lønne seg nok å se etter Summary-rapporter. Adressen er: https://www.ipcc.ch/

CICERO Senter for klimaforskning https://www.cicero.oslo.no/no

Spesielt kan CICEROs nettmagasin KLIMA anbefales. Dette kan en abonnere på. https://www.cicero.oslo.no/no/posts/klima 

Bjerknessenteret for klimaforskning https://www.bjerknes.uib.no/forside

Nettmagasinet Energi og Klima gis ut av Norsk klimastiftelse.
https://energiogklima.no/ 

Miljødirektoratet publiserer rapporter som omhandler klimaendringer og tiltak. https://www.miljodirektoratet.no/

Besteforeldrenes klima-aksjon har en nettside med sikte på å spre informasjon om klimaproblemet (ikke bare for eldre). https://test.besteforeldreaksjonen.no/

Diskusjoner som kan være av interesse, finnes på Real Climate (http://www.realclimate.org/) og Skeptical Science (https://skepticalscience.com/).

Det er også mange nettsider som sprer desinformasjon. Heartland Institute i USA er beryktet. Instituttet er sterkt kritisert i flere artikler blant annet i The Guardian, se f. eks. Leak exposes how Heartland Institute works to undermine climate science, 15.02.2012. https://www.theguardian.com/environment/2012/feb/15/leak-exposes-heartland-institute-climate

Et eksempel på virksomheten til Heartland Institute er kampanjen for å skape tvil om global oppvarming med blant annet denne plakaten.

Det norske nettstedet til organisasjonen som har tatt det misvisende navnet Klimarealistene må også leses med et svært kritisk blikk. Jeg ser ikke bort fra at det kan være nyttig med en djevelens advokat noen ganger, men bruk ikke informasjon herfra uten grundig sjekk i mer pålitelige kilder. http://www.klimarealistene.com/

I forbindelse med klimarettssaken i Høyesterett sendte Klimarealistene et såkalt Prosess-skriv, se https://www.klimarealistene.com/wp-content/uploads/2020/09/Prosesskriv-til-Hoyesterett-rev-E.2final.pdf

Trass i at det var mange professorer og en nobelprisvinner blant underskriverne inneholdt det en rekke feil, benytter utdatert informasjon og utelater viktige nye forskningsresultater. En kommentar er gitt på https://test.besteforeldreaksjonen.no/2020/10/pinlig-fra-professorer/