Skal verdens landarealer brukes til produksjon av biodrivstoff for de rike – eller mat til de fattige? Dette er et av flere verdivalg vi blir utfordret på av FNs klimapanel, sier Harold Leffertstra. Han er nederlender og har i mange år bodd i Norge og arbeidet for Miljødirektoratet. Nå engasjerer han seg for Besteforeldreaksjonen, og gir oss her en innføring i IPCCs spesialrapport om klimaendringer og landarealer.
I 2018 kom FNs klimapanel IPCC med en spesialrapport om begrensning av global oppvarming til 1,5 grader Celsius. Nå, i august 2019 har IPCC kommet med en spesialrapport om klimaendringer og landareal. Den handler om hvordan bruken av landareal bidrar til klimaendringene, og hvordan disse i sin tur påvirker landarealene, både natursystemene og jord- og skogbruk. Rapporten omtaler også en rekke tiltak som kan redusere utslippene av klimagasser fra jord- og skogbruk og/eller tilpasse sektoren til klimaendringer.
Rapporten og sammendraget er å finne på IPCCs nettside https://www.ipcc.ch/report/srccl
Miljødirektoratet har laget et faktaark på norsk om rapporten:
https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2019/august-2019/lansering-av-spesialrapport-om-land
I denne gjennomgangen av noen av de konklusjoner fra rapporten har jeg lagt vekt på det jeg tror er spesielt aktuelle for oss i Besteforeldrenes klimaaksjon, med tanke på vårt arbeid og våre aksjoner i Norge:
Bærekraftig bruk av landarealene er avgjørende for å begrense klimaendringene, tap av naturarealene og mangfold samt for matsikkerheten.
Jord- og skogbruk legger beslag på en stadig større del – ca 70 prosent i 2015 av jordas landareal og ferskvannsressurser. Resultatet er omfattende tap av naturlige økosystemer og naturmangfold samt store utslipp av klimagasser. Sektoren bidrar til den globale oppvarmingen samtidig med at den blir sterkt påvirket av den.
Mat og avskoging står for 23-37 prosent av menneskeskapte utslipp av klimagasser.
Størsteparten av jordbruksarealet brukes til å produsere kjøtt, melk og egg som dekker bare en mindre andel av menneskehetens næringsbehov. 25-50 prosent av maten går tapt.
Omfattende tiltak i jord-og skogbruk er avgjørende for å nå både 1,5 og 2 gradersmålet og for å tilpasse sektoren til de klimaendringer som kommer, selv dersom 1,5 graders målet nås. Redusert tap og spill av mat, endringer i kosthold og bedre jordbruksdrift kan kutte utslipp av klimagasser, forurensning av vann og luft og arealbehov i meget stort omfang. Tiltakene er ikke avhengige av teknologigjennombrudd og har beskjedne kostnader men vil møte sterk motstand fra befolkningsgrupper mot endringer i forbruk og fra sterke økonomiske interesser, spesielt i store kjøttproduserende land.
Spart areal kan brukes til skog, bioenergivekster og minske presset på naturareal. Ved riktig gjennomføring kan de bidra til mindre CO2 i atmosfæren, matsikkerhet og andre bærekraftsmål.
Jo raskere vi kommer i gang med utslippskutt, desto mer vil vi kunne begrense framtidig oppvarming med tilhørende skadevirkninger og minke behovet for omfattende bruk av karbonfangst og -lagring. Slik omfattende bruk vil ha høy risiko for arealkonflikter, matsikkerhet, naturens bæreevne og naturmangfold.
Halvparten av jordas landareal brukes til matproduksjon, mest til å produsere kjøtt, melk og egg.
Ca 50 prosent av jordas landareal brukes til å produsere mat/fôr. Trefjerde av disse 50 prosent er gras og beite og brukes til å produsere kjøtt og melk. I tillegg brukes en del av åkerarealet til å produsere fôr, ikke bare til gris og høns men også til ku og sau m.fl. Produksjon av kjøtt, melk og egg beslaglegger altså størsteparten av jordbruksarealet og bidrar også mest til utslippene av klimagasser. Bidraget til verdensbefolkningens næringsbehov utgjør imidlertid bare en mindre del.
Mat og avskoging står for 23-37 prosent av menneskeskapte utslipp av klimagasser.
23 prosent av menneskers utslipp av klimagasser kommer fra jord og skogbruk samt arealbruksendringer. Nesten en fjerde del ! Hvordan kan det bli så mye? Av noe som naturlig som kupromp. Forklaringen er for det første at antall og massen av husdyr har økt så sterkt at den er mange ganger så stor som alle jordas ville dyr tilsammen. Videre er jordbrukets klimagassutslipp er ikke bare metan fra ku og sau men også lystgass fra gjødsling, (husdyr- og kunstgjødsel) og karbondioksyd fra avskoging og grøfting/dyrking av myrer. I tillegg kommer CO2 fra energibruk til maskiner og bygninger.
Tar vi med utslippene fra hele matsystemet, altså knyttet til produksjon og transport av mineralgjødsel, traktorer og andre maskiner, fôr, mat, og fra matvareindustrien og butikkene øker anslagene helt opp til 37 prosent. Dette står å lese i IPCCs landrapport som kom ut 8 aug 2019.
25-50 prosent av maten går tapt.
Opp til 30 prosent av maten som blir produsert går tapt på vei fra jord til bord, enten under transport og lagring eller i butikk og hos forbrukeren. Tar vi også med maten som går til overspising – to milliarder voksne er overvektige – blir dette tallet enda høyere; I IPCCs landrapport kap 5 side .., antydes at det da kan være hele 50 prosent av maten som går til spille. Kuttes dette tapet kan vi produsere mindre. Da blir utslippene av klimagasser og arealpress/avskoging være tilsvarende mindre.
Befolkningsøkning, kostholdsendringer fra plantebasert mat til mer kjøtt og melk, samt klimaendringer øker utslippene av klimagasser, truer matsikkerheten og øker presset på de gjenværende naturområder. Storskala bioenergi og karbonfangst vil forsterke dette.
I de rike land er forbruket av kjøtt unødig høyt og til dels helseskadelig og danner et statusforbilde for en økende middelklasse i fattigere land slik at det globale forbruket og dermed arealbehovet er raskt økende. Dette driver avskogingen, øker utslippene av klimagasser og truer matsikkerheten til de fattige ved at matjord brukes til å produsere fôr i stedet for mat. Kompensasjon av disse utslipp samt fra bruk av fossilt brensel gjennom storskala skogplanting og bioenergivekster med eller uten karbonfangst og -lagring vil forverre arealkonfliktene, matsikkerheten og naturmangfoldet.
Redusert tap og spill av mat, endringer i kosthold og bedre jordbruksdrift vil kutte utslipp av klimagasser, arealbehov, og bidra til bærekraftsmålene.
Som nevnt ovenfor utgjør utslippene fra matproduksjon en fjerde del av de globale utslipp, eller opp til en tredel dersom alle utslipp knyttet til produksjon, lagring og distribusjon av mat tas med. Med reduserert tap og spill og endret kostholdet kan vi kutte en vesentlig del av behovet for, og produksjonen av mat og fôr. Arealbehov og utslipp vil bli redusert tilsvarende.
IPCC-rapporten angir potensielle utslippsreduksjoner fra noen få Gt CO2-e eller 30-40 prosent av sektorens utslipp i 2050 ved «business as usual» til mer enn 100 prosent. (SPM pkt B6, B6.2 og B6.3 + Chapter 5). Det siste tallet forutsetter at arealer som er frigjort fra matproduksjon brukes til skog som binder karbon og eller energivekster, slik at sektorens samlede utslipp blir negativt. Tiltakene vil også redusere forurensning av luft og vann. Til tross for lave eller negative kostnader vil de imidlertid være vanskelig å gjennomføre pga motstand mot endringer i forbruksvaner og fra sterke næringsinteresser, spesielt i land med stor kjøttindustri (Big Agrar i USA, Brasil etc). Her er det en klar parallel til motstanden mot overgangen fra fossil til fornybar energi og energieffektivisering. En viktig forskjell er at tiltakene i matsektoren ikke vil kreve noe teknologigjennombrud og store investeringer.
Mindre utslipp av klimagasser, både fra jordbruk/avskoging og andre sektorer som transport, energi og industri vil begrense global oppvarming og dermed produksjonstap i jord- og skogbruk samt skader på natursystemene og tap av naturmangfold.
Jo raskere vi kommer i gang med utslippskutt, desto mer vil vi kunne begrense framtidig oppvarming med tilhørende skadevirkninger og minke behovet for omfattende bruk av karbonfangst og -lagring. Slik omfattende bruk vil ha høy risiko for arealkonflikter, matsikkerhet, naturens bæreevne og naturmangfold.
Satsingsområder i Norge:
- Redusert tap og spill av mat,
- mindre produksjon og forbruk av kjøtt og melk, mindre import av soya,
- mer bærekraftig jordbruksdrift,
- mindre tap av matjord til veier, flyplasser næringsarealer og boligbygging,
- vern av skog og myr.
I Norge er det ingen nedgang i skogsareal men planene for økt hogst, planting av trær og bygging av skogsbilveier vil kunne føre til karbontap, erstatning av naturskog med granplantasjer, tap av myr og beitearealer og naturmangfold.
Verdivalg:
Bioenergi: Skal vi bruke arealer til energi for middelklassen eller mat for de fattige?
Kjøtt/melk/egg: Luksusmat for middelklassen eller mat for de fattige?
80 prosent av verdens antibiotikabruk går til produksjon av kjøtt og melk, og mest i fôr for marginale produksjonsøkninger, ikke til sykdomsbekjempelse. Dette har alvorlige følger for folkehelsen, i tillegg til de andre knyttet til høyt forbruk av kjøtt.