Av Werner Christie, tidligere helseminister, medlem av Besteforeldreaksjonens Råd
Hvorfor det er så vanskelig å endre kurs, når kjensgjerningene taler for at vi burde? Dette har Gudmund Hernes, profilert kunnskapsminister på 1990-tallet, gitt ut en liten bok om. Hans regjeringskollega Werner Christie skriver om den i en kronikk i Dagsavisen 21. nov. «Å skifte overbevisning er på et vis også å skifte identitet. Det gjør vi ikke uten videre.»
Hva skal til?
«Hot Topic, Cold Comfort, Climate Change and Attitude Change» er utgitt av FaFo og NordForsk i år. Hernes mener at det må en skjellsettende krise til før vi skifter overbevisninger og holdninger – og dertil endrer vår adferd.
Det kan være en plutselig begivenhet som atombomben, men også langsommere fenomener som miljøforurensning og ressurskrise. Korrekt og tilstrekkelig informasjon er likevel ikke nok. Våre synspunkter henger sammen som gittere, rokker vi ved én oppfatning påvirker det mange fler. Vi føler oss truet og mobiliserer motargumenter og bortforklaringer for å fjerne ubehaget.
Et tankeeksperiment
Rådende oppfatninger tilsier for tiden at fossilt brensel fortsatt vil være dominerende i minst en generasjon fremover. Det er dette vi fortsetter å investerer i, og mye tyder på at dette ikke vil endre seg før klimakrisen har ført til enda tydeligere og mer dramatiske konsekvenser.
Hva vil våre barnebarn tenke om 80 år om det som skjer i dag, og om oss, undrer Christie. Trolig vil de først og fremst spørre seg om hvorfor vi ikke brukte oljeformuen til å fremme en grunnleggende endring av energiproduksjonen og i våre økonomiske vekstmodeller.
Våre barnebarn vil sikkert også lure på hvorfor vi fortsatt har valgt å beholde et olje- og energidepartement, som konserverer fortidens tenkemåte – i stedet for et klima- og energidepartement, som er det fremtidsinteressene etterspør.
Les kronikken: Et annerledes verdensbilde
Når vi ikke endrer adferd, henger det sammen med at vi ikke vil, tror jeg. Det er en motsetning mellom hva vi vet og hva vi gjør. For å komme unna det ubehaget det representerer, forsvarer vi oss med at det er så vanskelig å endre adferd, det betyr så lite hva lille jeg gjør osv.