Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det, i følge Mark Twain (1835-1910). I dag gjelder ikke dette lenger, sa tidligere Nansenskole-rektor, forfatter og foredragsholder Inge Eidsvåg i sitt kåseri ved åpningen av det nye Miljødirektoratet, i Trondheim 1. juli. «Vi gjør noe med været, og har gjort det lenge. Men vi er den første generasjon som kjenner konsekvensene av det vi gjør – og vi er den siste generasjon som slipper å betale regningen.» Det påtroppende styremedlem i Besteforeldrenes klimaaksjon brukte ellers høvet til å advare det sammenslåtte direktoratet mot stordriftens snikende fristelser …
Kortsiktighetens logikk
Marks Twains utsagn gjelder ikke lenger. Nå spørres det om vi kan greie å begrense temperaturøkningen på kloden til to grader? Ja, kanskje, men det forutsetter tre ting: At vi tenker langsiktig; at vi tenker fellesskap – og at vi omsetter erkjennelse til handling.
Det har slått meg hvor ofte kortsiktig tenkning framstilles som en slags høyere fornuft. Oljeressursene, for eksempel, som det har tatt millioner av år å skape, tømmer vi i løpet av et par generasjoner, og vi skryter av hvor flinke og effektive vi er.
Naturens egenverdi
Det minner meg om rasjonaliseringseksperten som fikk i oppdrag å overvære en konsert, der et orkester spilte Schuberts ufullendte symfoni. Etter konserten avla han følgende rapport i fire punkter:
1. I lange perioder hadde de fire obo-spillerne ikke noe å gjøre. Antallet bør reduseres og arbeidet fordeles på hele orkesteret.
2. Førti fioliner spilte akkurat samme tone, noe som må være helt unødvendig. Seksjonen bør reduseres drastisk. Et høyere styrkevolum kan heller oppnås med en forsterker.
3. Mye energi gikk med på å spille sekstendelsnoter. Dette virker som overdrevet raffinement, og det anbefales at alle noter avrundes til nærmeste åttendedel. Derved skulle det også la seg gjøre å benytte ufaglærte musikere.
4. Det tjener ingen klar hensikt å la blåserne gjenta et parti som allerede er blitt spilt av strykerne. Gjennom å kutte ut alle slike overflødige passasjer kan konserten reduseres til 20 minutter. Hadde Schubert tenkt litt mer på dette, tror jeg faktisk han ville ha greid å bli ferdig med symfonien sin.
Slik kan et vakkert musikkstykke ødelegges. Akkurat slik vi gjør med naturen, når vi slutter å betrakte den som en levende organisme med egenverdi og bare ser den som en innsatsfaktor i produksjonen. Schuberts musikk og naturen har det til felles at når vi tror vi har skjønt alt, vil det alltid være en restfaktor av ubegripelighet igjen.
Bare en fabel …
Ellen Hambro er direktør for det nye Miljødirektoratet
Vi trenger en helhetlig og slagkraftig miljøpolitikk, og jeg hilser sammenslåingen vi i dag markerer velkommen. Jeg vil likevel driste meg til å fortelle en fabel. Og selv om den naturligvis ikke er gjenkjennelig for dere, så er historien tankevekkende.
En maur gikk hver dag gikk tidlig på jobb og begynte straks å arbeide. Mauren var effektiv, produserte mye og elsket jobben sin.
Sjefen, en bjørn, var forbauset over å se at mauren arbeidet så flittig uten overoppsyn eller kontroll. Den tenkte at når mauren kunne produsere så mye uten tilsyn, hvor mye mer ville den ikke da produsere med tilsyn. Bjørnen rekrutterte derfor ei skjære, som hadde lang erfaring som kontrollør og som var viden kjent for å skrive fantastiske rapporter. Den trengte imidlertid en sekretær for å hjelpe seg med å skrive og trykke rapportene.
Bjørnen var overbegeistret for skjæras rapporter og ba den om å lage grafer på PowerPoint for å beskrive produktivitetsutviklingen og analysere trender, slik at han kunne presentere dette på styremøter. Skjæra måtte kjøpe en ny computer og en fargeprinter – og ansatte dessuten et ekorn for å organisere IT-avdelingen.
Mauren, som en gang hadde vært så produktiv og glad, hatet denne overflod av rapporter og møter, som tok så mye tid.
Bjørnen mente at det nå var nødvendig å ansette noen som skulle ha det overordnete ansvaret for avdelingen der mauren arbeidet. Stillingen ble gitt til en hauk. Dens første beslutning var å kjøpe et teppe og en ergometrisk riktig stol til kontoret. Den trengte også en computer og en personlig sekretær, som den brakte med fra sin tidligere arbeidsplass. Sekretæren skulle hjelpe hauken med å forberede en strategisk optimaliseringsplan for arbeid og budsjettkontroll.
Avdelingen der mauren arbeidet, var nå blitt et trist sted. Det var ingen latter og arbeidsglede lenger; produksjonen hadde sunket, og alle var misfornøyde. Også bjørnen skjønte at noe var galt og besluttet å sette i gang en arbeidsmiljøundersøkelse. En kjent konsulent, herr Ugle, fikk i oppgave å komme med forslag til hvordan produktiviteten kunne økes.
Etter tre måneder leverte ugla en omfattende rapport, der konklusjonen var: ”Avdelingen er overbemannet.”
Gjett hvem som ble sagt opp først? Mauren, selvfølgelig, siden den viste ”mangel på motivasjon og en negativ holdning til omstillinger”.
Behovet for folkeopplysning
Jeg håper at det i Miljødirektoratet blir mange glade og hardtarbeidende maur. For vi trenger dere! Vi trenger kunnskapen dere forvalter – og vi trenger at denne kunnskapen når ut og omsettes til handling. Ikke på noe annet område er god folkeopplysning mer nødvendig enn når det gjelder vårt felles miljø. Vi skal ikke kunne unnskylde oss med at vi ikke visste, hvis våre barnebarn en dag anklager oss for ikke å ha handlet i tide.
Jeg er med i Besteforeldrenes klimaaksjon, og jeg lover at vi kommer til å følge arbeidet i Miljødirektoratet med argusøyne. Vi eldre er kanskje ikke så raske, men vi sier med Olav H. Hauge:
Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er rett
Jeg ønsker dere lykke til – og jeg er sikker på at dere, ”med augo på stett”, vil bidra til å vise rett leid i miljøkampen.