Det er bedre å la bilen stå, enn å kjøpe klimakvoter for utslippene om du kjører, hevder miljøjournalist og forfatter Erik Martiniussen. Han er inderlig uenig med økonomer som mener at tiltak i Norge har liten verdi, fordi vi er en del av EUs kvotesystem, og fordi det er billigere å investere i utslippsreduserende tiltak i fattige land. I middelalderen kunne folk med penger kjøpe seg fri fra skjærsilden og den evige straff for syndene sine. Kvotehandel er et moderne avlatssystem. Det virker ikke etter hensikten. Det vi trenger er eksempler på at krevende omstillinger er mulig, særlig i de rike og mest forurensende landene, sier han.
Retorikk, ikke realpolitikk
I fjor kom Erik Martiniussen med boka «Drivhuseffekten: Klimapolitikken som forsvant». Den er skrevet for de av oss som lurer på hva som ligger bak når Norge kan framstilles som et foregangsland, iflg forordet. Faktum er jo at vi slipper ut nærmere 30 prosent mer CO2 enn i 1990, og har den høyeste utslippsveksten i Europa. Hva er det da vår tidligere statsminister mener når han sier at vi har «overoppfylt Kyoto-avtalen med ti prosent».
– Stort sett er dette tom retorikk, sier Martiniussen i en samtale med oss. Norge har ikke «overoppfylt» noe som helst. Den rødgrønne regjeringen kjøpte 22 millioner klimakvoter fra fattige land, med svært usikker effekt. Stoltenberg har alltid vært en sterk tilheng av det som kalles «fleksible mekanismer», og som betyr at et land kan oppfylle sine forpliktelser ved å kjøpe kvoter, framfor å gjøre noe hjemme. Men faktum er at Kyoto-avtalen innførte restriksjoner på slik handel. Hoveddelen av et lands forpliktelser må og skal tas på hjemmebane. Dette har ikke Norge tatt på alvor.
Forsinker omstillingen
Norge har altså kjøpt seg rettigheter til å fortsette å slippe ut millioner av tonn CO2, som vi ellers måtte ha tatt fra biltrafikken eller oljevirksomheten. I stedet får vi noen andre til å gjøre jobben for oss, mot betaling. Hvor mye har dette kostet oss?
– Samlet sett to milliarder kroner. Men det viser seg at under 30 prosent av pengene når fram til de prosjektene de er ment å støtte. Resten går i lommene på konsulenter, rådgivere og byråkrater. Å kjøpe klimakvoter fra fattige land, såkalte CDM-kvoter (Clean Developement Mechanism) er i virkeligheten en ekstremt ineffektiv form for klimabistand. Dessuten er mange av prosjektene allerede lønnsomme, som i Kina, der de har gode støtteordninger for utbygging av bl.a. vindkraft. Pengene fra kvotesalget utløser ikke nye prosjekter, slik meningen er, men kommer som en ekstrainntekt.
Det er vel likevel hyggelig at vi fra norsk side kan støtte kinesisk vindkraftutbygging?
– Det kan du si. Men når vi vet at pengene går til energiselskaper som allerede går med milliardoverskudd, gir det lite mening. Ofte er det store finansselskaper, enkelte av dem basert i skatteparadiser, som initierer prosjektene. De er lite opptatt av reelle utslippskutt, og mer opptatt av å finne eksisterende prosjekter, der kuttene allerede er i gang, som de siden kan selge kvoter fra og tjene penger på. Enda verre blir det når kvotene vi kjøper skrives av på vårt hjemlige klimaregnskap. Det fungerer veldig tilslørende. Samtidig er det svært krevende å få oversikt over hvor pengene våre går, og hvilken effekt de egentlig har. Det er et tankekors også fra et demokratisk synspunkt.
Ikke-fungerende EU-kvoter
Er du like kritisk til EU-kvotene? Vår nye regjering og dens talspersoner har flere ganger framhevet denne ordningen, som også blir omfavnet av mange økonomer.
– I utgangspunktet er jeg ikke så kritisk til EUs kvotesystem. Et stykke på vei kan det fungere. Men en forutsetning er at det settes et tak på utslippene, og sterkere kontroll. EU flyter i dag over av tvilsomme CDM-kvoter importert fra u-land. Fram mot 2020 regnes det med et overskudd på flere milliarder kvoter i EU. Dette presser ned prisene og hindrer heller enn fremmer omstillingen til et lavutslippssamfunn. Å bruke dette systemet som argument mot å ta i bruk andre virkemidler, slik vi ofte opplever i Norge, er meningsløst. Se til Sverige og Danmark. De vil kutte utslippene sine langt mer enn de er pålagt av EU og gjennom Kyoto. Der brukes ikke kvotemarkedet som unnskyldning for ikke å gjøre noe.
Solberg-regjeringen har sagt at klimaforliket skal «forsterkes»? Hva betyr det, tror du?
– Erna Solberg kom med en forfriskende kommentar om kjøp av klimakvoter under Høyres landsmøte. Hun innrømmet at vi ikke hadde noen garanti for at det gir reelle klimakutt å kjøpe slike kvoter, og argumenterte for at vi må gjøre mer hjemme. Men det gjenstår å se om de blåblå klarer å følge opp med konkret politikk. FrP er tross alt et parti som har programfestet klimaskepsis.
Det gode eksemplets makt
Hva er, etter ditt syn, det realistiske og virkningsfulle alternativ til kvotehandel?
– Jeg tror det er viktig å skattlegge forurensing. Skatter, avgifter og reguleringer er lettere å justere i tråd med utviklingen enn kvoter. Likevel har en del økonomer forelsket seg i tanken om at et perfekt fungerende kvotesystem vil være den ideelle løsningen. Det er en skrivebordmodell. Vi kan ikke sitte og vente på at EUs kvotepriser skal presse fram et godt togtilbud, eller på at kvoteprisene blir så høye at det blir mer lønnsomt å bygge ut fornybar energi enn kullkraft og gasskraft. Både i Norge og internasjonalt må vi tørre å regulere mer. Vi bør for eksempel begynne å diskutere et internasjonalt forbud mot de mest ineffektive kullkraftverkene. Dessuten tror jeg, i motsetning til økonomene, at det har mye å si hva den enkelte gjør. Verden skriker etter grønne alternativer. Eksempelets makt er dessverre svært undervurdert i internasjonal klimapolitikk. Det er mye bedre å la bilen stå og finne fram sykkelen, enn å kjøpe kvoter for all CO2 du slipper ut om du kjører.