Hvorfor er det så vanskelig å ikke bare «tenke det, ønske det, ville det med», men å GJØRE noe for klimaet? spurte Gro Nylander i sitt foredrag for Besteforeldrenes landsmøte 13. september. Den erfarne fødselslegen og folkeopplyseren mener vi må se oss tilbake og ta fram erfaringene fra folkelig politisk kamp som HAR ført fram, og HAR endret folks holdninger og virkelighetsoppfatning. Hjertet må med, ikke bare hjernen! Slik var det i arbeidet for å få mødre til å slutte å røyke, slik var det i den norske EU-kampen for førti år siden, og slik var det i den store fredsbevegelsen tilbake til 1960-tallet. Her er det viktig lærdom å hente, mener hun.
I alle disse sakene har solide fakta ligget trygt i bunnen. I klimasaken er faktagrunnlaget overveldende; det er bare kverulanter som bestrider konklusjonene fra internasjonal klimaforskning og FNs klimapanel. Men fakta av denne typen fører sjelden eller aldri til den handlingsimpuls som forskerne selv har en tendens til å tro, sa Nylander. Holdninger og handlinger bestemmes av sosiale faktorer og tilhørighet til fellesskapet – og ikke minst gjennom impulser til følelseslivet.
Det er folks hjerter vi må nå, og da er det ikke nok med akademiske analyser og tjukke motmeldinger. Ære være det store arbeid som gjøres av forskere og de miljøene som arbeider med å formidle kunnskapen til folk flest. Jeg er jo forsker selv! Men det hele har lett for å bli for fjernt hvis vi ikke skjønner mer av hvorfor folk tenker og handler som de gjør. Da vi skulle få mødrene til å slutte å røyke, var det ikke den skremmende informasjonen om barnets helse som virket sterkest. Men spørsmål som: «Ville du gi en sigarett til ditt ufødte barn?» kunne gå inn. For det er jo dét som faktisk skjer – direkte gjennom blodet – når den gravide tar seg et magadrag. De som ikke orket å ta inn info om skader på fosteret, kunne i stedet la seg påvirke av at røyking gir rynker, tykkere livlinje osv, Vi prøvde å møte dem der de var, ikke der vi syns de skulle være. Røyking blant gravide raste ned, før røykeloven kom.
Eller tenk på Folkebevegelsen mot EEC, som det het den gangen. Full av kultur og humor og ekte folkelig grasrotengasjement! De fleste, også jeg, tente på slagordet «Nei til salg av Norge». Vi ville ikke miste sjølråderetten over naturressurser eller vår identitet som selvstendig folk, ikke være med i en forening med ordet «økonomi» i navnet! Med den følelsen på plass, styrket gjennom fellesskapet i kampen, ble vi også sugne på mer informasjon og en dypere forståelse. Det var en fest å være med på,
Andre selvopplevde områder der det har skjedd store forandringer er for eksempel kvinnesaken. 70-talls-feminismen førte til enorme forandringer, fordi den engasjerte følelser vel så mye som intellekt. Vi så en gjenopppvåking nylig mot forslaget om reservasjonsrett, da vi mobiliserte til det største 8.mars-toget på årtier. Jeg kunne også nevne snuoperasjonen når det gjelder amming, som lå langt nede før 1970, men som i dag er en selvfølge for de fleste. Kunnskap i bunnen, men følelsene måtte engasjeres.
Jeg har ingen klar oppskrift på hvordan vi skal komme videre i klimakampen og vekke et større engasjement på grasrota. Men det er på tide å innse at folk flest ikke orker å ta inn all informasjonen. Vi vet nok! Vi kan ikke alle være eksperter. Vi aksepterer enigheten blant forskerne, konklusjonen til FNs klimapanel. Mer trenger vi egentlig ikke å vite. Vår makt ligger i at vi kan påvirke våre politikere, kreve handling. Mitt håp er at vi i Besteforeldreaksjonen kan bruke vår kjærlighet, vår omsorg for etterkommerne i kampen for at barnebarna våre skal få slippe å oppleve et verste fall-scenario. Vi må jobbe med å skaffe tilgang til både hjerte og hjerne hos folk flest, politikere og media. Da kan også endringene i opinionen skje raskt – slik det har skjedd før. Det haster, for det finnes ingen klode B!
Et sitat fra Sigrid Undset var overskriften Gro Nylander valgte da hun talte til de andre besteforeldrene under årsmøtet.