Hva kan psykologien fortelle oss?

Hva skal til for at vi endrer adferd, slik at vårt felles klimafotavtrykk blir mindre, og etter hvert lite nok? På Besteforeldreaksjonens landsmøte 13. sept. vakte foredraget til stipendiat i «klimapsykologi», Sigrid Møyner Hohle stor interesse. Situasjonen i dag er at mens klimaforskerne blir stadig sikrere i sin sak, og stadig mer bekymret, så synker andelen klima-bekymrede i befolkninga. Mye tyder på at det ikke hjelper å mane fram katastrofescenariene. Resultatet kan like lett bli handlingslammelse og kunnskapsfornektelse, viser forskningen. Må vi tenke nytt? Kan vi komme lengre ved å snakke om klimaarbeid som helse og positive muligheter?

1. Det psykologiske klimaparadokset
Det er hyggelig å bli invitert hit til dette møtet, og få lov å snakke om noe av det som for tida opptar meg sterkt. Foredraget er basert på psykolog Per Espen Stoknes sitt arbeid. Han gir snart ut en bok om klima og psykologi, hvor dere kan lese mer om disse tingene.

Paradokset er: Vi har mer kunnskap om klimaendringer enn noen gang, og forskere er så enige som de kan få blitt om at endringene er menneskeskapte. Mellom 97 og 98 prosent av dem om forsker på klima deler dette synet. Burde ikke da alle menn og kvinner storme ut i gatene og demonstrere, helt til noe blir gjort? Lenke seg fast på flyplasser? Sultestreike?

Tvert i mot: Sannheten er at andelen av befolkningen som er bekymret for klimaendringer synker. For 25 år siden var 40 prosent av nordmenn ”meget bekymret” for klimaendringer. I fjor gjaldt det bare 17 prosent. Samtidig oppgir så mange som én av fem nordmenn at de ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Hvor ble denne bekymringen fra 1989 av? Og hvordan kan man la være å tro på noe som fagfolk er så sikre på? Dette gir da ikke mening?

Men jo, for psykologer så gir det dessverre litt mening. Og det er det jeg skal snakke om nå.

2. Hvorfor bryr vi oss ikke mer?
Bare så det er sagt: når jeg sier at vi ikke handler eller bekymrer oss, så stemmer jo det heldigvis ikke helt. Det er veldig mange faktisk bryr seg og gjør en hel del. Men hvorfor er det ikke enda flere, og hvorfor er ikke engasjementet enda større, er utgangspunktet mitt.

2.1 Klimasaken virker fjern
Første forklaring på hvorfor vi ikke tar klimaendringene mer innover oss, er at folk ofte opplever en stor avstand mellom seg selv og klimasaken. Det er en avstand på flere plan.

For det første virker klimasaken fjern og abstrakt i hvordan den framstilles, med grafer, usikkerhetsestimater, prosenter og forkortelser. CO₂? Ppm? NO_x? Hva er disse tingene? Det høres i alle fall ikke ut som noe som har betydning for meg og min familie. Alt rundt meg ser jo helt normalt ut.

For det andre virker klimasaken fjern i tid – det er ofte snakk om mange år fram i tid: jeg som er bekymret nok for om jeg beholder jobben, for finanskrisa, eller for hvor familien skal dra på ferie neste sommer.

For det tredje framstilles klimasaken ofte som fjern i sted – det er snakk om fjerne strøk som Antarktis, Bangladesh eller små øyer i Stillehavet.

I tillegg oppleves beslutningstakerne som fjerne. Vi føler oss langt unna årsaken til klimaendringene – vi opplever lite makt over det som skjer.

Fra psykologien vet vi at trusler som oppfattes som fjerne og langt unna produserer mye mindre frykt enn trusler som er nære og synlige. Tenk på våre forfedre – de lærte seg å løpe når det kom en løve, men ikke å være redd for noe som hypotetisk sett kunne skje langt fram i tid.

Resultatet er at det er vanskelig å føle en virkelig frykt for klimaendringer. Kanskje hadde det vært lettere om CO₂ hadde en lukt eller farge? Eller hvis det var en fysisk fiende vi kunne sloss mot.

2.2. Klimasaken rammes inn på negative måter
Punkt nummer to handler om det som på engelsk heter “framing” eller innramming. Det handler om hvilken kontekst eller utgangspunkt man bruker når man snakker om ting, og hvilke ord man bruker. Hva er det vi vektlegger? Hvilke sider ved en problemstilling fokuserer vi på? Innramminger er noe politikere vet mye om, siden de ofte tjener ideologiske og politiske forhold. Tenk på hvor ulike assosiasjoner vi får av å snakke om en terrorist kontra en frihetskjemper, eller hvor ulikt innstilt vi blir til tanken om å “ofre Syden-turen” kontra å “gi en bedre verden til barnebarna”. Hvilke innramminger har vi for klimasaken?

2.2.1. Apokalypse-innramming
Jo, det er ofte snakk om apokalypse og dommedag. Dette går til helvete. Ekstremvær, klimaflyktninger, isbjørner som sulter og drukner. Og her sitter vi, og kan ikke gjøre så mye. Det kan skape frykt, apati og over tid fornektelse.

2.2.2. Kostnads-innramming
En annen mye brukt innramming er kostnader: det kommer til å koste så mye å gjøre noe med klimaendringene! Samfunnsøkonomer snakker om nytte-kostnads-analyse – vil dette lønne seg?

Med en slik innramming blir det så klart veldig dyrt med lyntog. Og å la olja ligge, og gå glipp av milliardinntekter framover, er jo ren og skjær galskap. For når folk vurderer om det er lurt å gjøre noe eller ikke, blir det innen rammen av nåværende kostnad. Man tenker mindre på hva det vil koste å ikke gjøre noe, hvor bra et nullutslippssamfunn vil kunne se ut, eller at det faktisk er helt nødvendig å handle dersom vi har lyst til å bli boende her på kloden en stund til.

2.2.3. Usikkerhets-innramming
Usikkerhet er også noe det har blitt snakket mye om fra man begynte å snakke om klimaendringer. I mange år framstilte media det som at klimaforskerne var så usikre på alle modellene sine, og det virket som om det var store uenigheter klimaforskerne imellom også, og at det var like mange som mente at dette var menneskeskapt som de som mente at det ikke var det. Mediene har kanskje endret seg på dette de siste åra, de balanserer ikke lenger alltid en forsker som snakker om menneskeskapte klimaendringer med en som ikke tror på det. Men fortsatt snakkes det mye om usikkerhet, og dette påvirker sannsynligvis hvordan man tenker om klima. Og selvfølgelig vil aldri klimaforskere kunne bli 100 prosent sikre på akkurat hva som vil skje – poenget er at de er mer enn sikre nok til å vite at handling må til.

En stor undersøkelse av nyhetssaker fra seks land viste at den dominerende innrammingen i saker som handlet om klimaendringer, var katastrofe og usikkerhet. Nesten alle artiklene (over 80 prosent) la stor vekt på usikkerhet. Og en nesten like viktig innfallsvinkel var katastrofe – nesten 80 prosent av artiklene var inne på dette. Derimot var det kun 2 prosent av artiklene som nevnte positive muligheter – som vekst i vind- og solkraft, nye arbeidsplasser, eller muligheten for at vi kan greie å løse dette.

Kombinert fører kostnads- og usikkerhetsinnrammingene til en holdning om at det virker unødvendig å bruke så mye penger på noe som for mange ennå framstår som usikkert.

2.2.4. Oppofrelse-innramming
Sist er det ofte snakk om oppofrelse i samme åndedrag som klima: slutt å fly. Slutt å spis kjøtt. Slutt å shoppe. Ta korte dusjer. Skru ned innetemperaturen. Slutt å leve og slutt å nyte!

Fra psykologien vet vi at mennesker hater tap. Vi hater faktisk det å miste noe mer enn dobbelt så mye som vi liker det å få den samme tingen, viser studier – enten det dreier seg om penger, ting eller en jobb.

Dette kan kanskje forklare ramaskriket som oppsto da Rasmus Hansson i fjor sa noe om at forbruket godt kunne flate ut, og illustrerte det med at vi jo hadde det ganske bra på 80-tallet også, selv om forbruket var mye lavere enn i dag. Folk tenkte ikke på 80-tallet at de nødvendigvis trengte så mye mer, men nå som de først har fått det, vil de nødig gi slipp på det.

Når vi blir fortalt at vi kommer til å miste komforten vår, Syden-turen vår eller biffen vår, så blir mange negative til hele ideen om klimaendringer i det hele tatt. Og vi får ikke lyst til å gjøre noe med det, dersom det betyr at vi må ofre mye av det vi liker.

Oppsummert, så maner alle disse innrammingene lite til handling. De gir oss ikke lyst til å bli med og jobbe for klimasaken, men kan snarere virke passiviserende og gjøre oss negative til tiltak.

3. Kognitiv dissonans
Den tredje grunnen til at det kan være vanskelig å ta innover seg klimasaken, er det psykologer kaller kognitiv dissonans. Enkelt sagt, så liker vi mennesker å være konsistente. Vi har det best hvis det er samsvar mellom det vi tenker og mener – holdningene våre – og det vi gjør – atferden vår. Så hvis vi vet at røyking er skadelig, så er det ubehagelig å likevel røyke. Og hvis vi vet at klimaendringer skjer, og at min levestandard og forbruk er noe av grunnen, så er det også veldig ubehagelig.

Så, hva skal vi gjøre med ubehaget? Jo, vi kan begynne å handle mer i samsvar med det vi vet. Vi kan slutte å røyke. Eller slutte å fly og engasjere oss i klimasaken.

Men hva når vi ikke klarer å endre atferd? Det er vanskelig å slutte å røyke, og det er veldig krevende å endre livsstil. Det fins derimot andre mekanismer som gjør at vi kan opprette indre balanse og samtidig fortsette livet vårt som før. Hvorfor ikke bare tilpasse holdningene våre så de passer bedre med det vi gjør? Vi kan rasjonalisere Syden-turene våre med at “naboene våre flyr mye mer enn oss”, eller fortsatt oljeboring med at “norsk oljeutvinning er jo så rein. Hvis vi lar olja ligge, blir det bare mer skitten kullkraft fra et annet sted”. Eller ”Denne vinteren var det jo masse snø og kjempekaldt! Disse forskerne kan umulig vite hva de holder på med. Jeg tror ikke disse klimaendringene er så alvorlige jeg.” Eller ”Nå har jeg jo blitt så flink til å kildesortere, så da fortjener jeg en tur til Thailand.”

Teorien om kognitiv dissonans har en del interessante implikasjoner for hvordan man skal engasjere folk i klimasaken. For som dere ser så er det ikke slik som det er logisk å anta, nemlig at mer informasjon om klimaendringene automatisk vil føre til handling. Når vi får informasjon som krasjer med vanene våre, vil vi tilpasse og tolke informasjonen så den passer overens med det vi gjør. Så hvorvidt vi tror på noe og tar det innover oss, kommer da an på om det er i overensstemmelse med hvordan vi lever i dag. Men dersom handlingen kommer først ­– at jeg begynner å sykle til jobben for å trene, for eksempel – så kan derimot holdningene komme etter. Nå som jeg handler miljøvennlig på dette området, vil jeg enklere prosessere og tro på informasjon jeg får om at bilkjøring er klimaskadelig. ”Jeg er jo egentlig ganske opptatt av miljø, jeg!”. Jeg vil også kunne bli mer tilbøyelig til å ta inn informasjon om klimaendringer generelt, siden det jeg gjør nå harmoniserer med informasjonen.

Dersom det derimot er vanskelig å handle klimavennlig, begynner vi å bry oss mindre. Hvis ikke atferden kan være til stede, kommer ikke holdningene.

4. Fornektelse beskytter selvet mot ubehagelige følelser
Relatert til kognitiv dissonans har vi fornektelse. Klimasaken er utrolig skremmende, og selv når jeg prøver, syns i alle fall jeg at det er nesten er umulig å faktisk ta det innover meg og fatte hva som vil kunne komme til å skje. Samtidig kan man føle på mye skam. Jeg er en del av dette. Hvorfor gjør jeg ikke mer? Og hva kommer neste generasjoner til å si om oss?

Derfor er det kanskje ikke rart at mange velger å søke tilflukt i den søte fornektelsen. Fornektelse er en av forsvarsmekanismene som Sigmund Freud i sin tid kom opp med. Det er en type ønsketekning som beskytter selvet mot negative følelser som angst, frykt, og skam.

Én ting er de som fornekter at menneskeskapte klimaendringer finner sted, de vi kaller klimafornektere. Men det er en annen variant av fornektelse som nok er vanligere – og et minst like stort problem. Det er de som anerkjenner at klimaendringene er menneskeskapte, men som later som om ingenting er i veien. De lever videre som før, men unngår helst mer informasjon om klimaendringer. Dette er det vi kaller passiv fornektelse.

5. Vi filtrerer informasjon gjennom vår identitet
Sist, så har vi identitet, som også er relatert til kognitiv dissonans og fornektelse. Det er jo logisk å anta at vi bare må gi folk mer informasjon om klimaendringene, så må de da ta det innover seg til slutt. Men så enkelt er det ikke. For det er ikke sånn at folk er tomme bøtter som bare kan fylles på med fakta, så vil de tro på dem. Hold et foredrag om klimaendringer til 10 forskjellige personer, og de vil sannsynligvis ha 10 ulike tolkninger etterpå.

Informasjon om klimaendringer filtreres nemlig gjennom identitet. Jeg tolker dermed alt jeg hører og leser i lys av mitt politiske ståsted, min kultur, mine verdier, og den kunnskapen og holdningene jeg allerede har. Vi forsvarer automatisk vår kulturelle identitet og verdier: Hvis jeg jobber med eller lever av virksomhet som er basert på fossile energier, så vil jeg forsvare jobben, livsstilen og identiteten mot budskap som «truer» dette.

Hvis jeg er skeptisk til en stor stat eller ikke liker avgifter, så er tiltakene mot klimaendringer vanskelig å forene med mine verdier og kulturelle virkelighetsoppfatning.

Hvis identiteten min trues av kunnskap om klimaendringer, så er det ofte informasjonen som taper.

6. Hvordan overvinne de psykologiske barrierene og få folk til å bry seg?
6.1. Bruk kraften i sosiale nettverk
Psykologistudier har gang på gang vist at vi helst gjør det de rundt oss gjør. Det vet reklamefolk, og det kan også utnyttes i klimasaken. I en studie fra USA ville man ha flere hotellgjester til å bruke håndklærne sine på nytt. Forskerne hang forskjellige plakater på baderommene. Noen fikk den type plakat som ofte er på hoteller, hvor det står “vær så snill, bruk håndkleet ditt igjen, det er bedre for miljøet, sparer vann, etc”. På en annen plakat sto det derimot at ”flertallet av gjestene på dette hotellet bruker håndkleet sitt igjen. Håper du gjør det også”. Hva tror dere var mest effektivt? Jo, beskjeden om hva de andre gjorde, fikk langt flere til å bruke handkleet sitt igjen, enn appellen til å bry seg om miljø. Et annet eksperiment viste at folk ble flinkere til å spare strøm dersom de fikk vite at naboen brukte mindre strøm enn dem. Vi er altså mer opptatt av hva andre syns om oss, og av å gjøre det samme som andre, enn av miljøet. Implikasjonen er at hvis vi kan få flere til å ta miljøvennlige valg, og være synlige, vil flere lettere å følge etter.

For det andre så adresseres vi ofte som individer i klimasaken. Det er snakk om hvordan DU kan bruke mindre strøm, kjøpe bærekraftig mat osv. Det kan virke som om alt ansvaret hviler på hver enkeltperson, og kan få problemene til å virke overveldende

Men vi mennesker motiveres av å gjøre ting sammen. Se for eksempel på Landås i Bergen. I prosjektet Bærekraftige liv har lokalbefolkningen gått sammen om å gjøre bærekraftige ting. De arrangerer alt fra sykkelreperasjonsverksted til kurs om birøkt og dugnad i matskogen. Når folk gjør noe sammen på denne måten, blir det kanskje mer lystbetont – man gjør noe sammen, for et større formål, og har det kanskje fint samtidig. Det blir kanskje mindre en følelse av offer enn når man gjør ting alene.

6.2. Bruk støttende innramminger
Vi så også hvordan klimasaken ofte rammes inn som kostnad, krise, usikkerhet og forsakelse. Men kan man ikke like gjerne snakke om klimaarbeid som helse og mulighet? Det ligger mye helse i å sykle mer og kjøre mindre, eller å spise mer grønt. Og det er muligheter for nye arbeidsplasser, renere luft, bedre artsmangfold. Og kanskje høyere lykke med et lavere forbruk.

Når vi presenteres for alle tallene over hvor dyrt det er, er det i de baner tankene våre går – penger, hvor mye det er verdt å betale så mye for noe som kanskje ikke vil skje. Enkelte har foreslått at vi burde bytte ut kostnadsinnrammingen med å snakke om forsikring. Da blir spørsmålet plutselig et annet: Hvor mye er det verdt å betale i dag, for å unngå skrekkscenarioer i morgen? Folk er vant til å forholde seg til usikre hendelser når det gjelder forsikring. man skjønner at det kan være verdt å bruke tusenvis av kroner på forsikring selv om man ikke tror huset vil brenne ned eller bilen bli stjålet.

Klimaarbeid kan også omtales som forsvar eller beredskap. Forsvar av vår nasjonale sikkerhet, matsikkerhet. Alle disse innrammingene kan være med på å gjøre folk mer positivt innstilt til tiltak for å stanse klimaendringene.

6.3. Gjør det enkelt å velge grønt
Og så, til det jeg skrev masteroppgave om: Vi må gjøre det enkelt og intuitivt å ta bærekraftige valg. En del av dere har sikkert hørt om nudging, siden Lillehammer blir landets første nudging-kommune, og på sikt skal innføre flere tiltak som skal gjøre det enklere for lokalbefolkningen å ta miljøvennlige valg. Ordet nudge kommer fra det norrøne verbet nugge, som betyr å gi et lite dult. Det handler rett og slett om å gjøre det mest miljøvennlige alternativet enklest å velge.

Til det fins mange ulike metoder for. For eksempel: Da Choice-hotellene innførte mindre tallerkener i buffeten sin, sank matavfallet med 20 prosent. Rett og slett fordi det med små tallerkener ble enklere å forsyne seg med passe mengde mat.

Andre eksempler er bedre merking av miljøvennlige produkter. For eksempel kjøper flere energieffektive hvitevarer dersom disse er merket med langtidskostnaden i tillegg til nåtidskostanden: med en slik prislapp blir det tydeligere at miljøvennlige produkter blir billigere på sikt, siden strømkostnadene blir lavere. Hva som er standardvalg har også mye å si – hvis det grønne alternativet er standardinnstilling eller -valg, vil flere velge dette fordi det er enklere. Eksempler – dobbeltsidig utskrift på skrivere, eller tenk hvis det var standardvalg å kjøpe klimakvoter når man bestilte flybillett. I dag må man aktivt gå inn og gjøre det, men tenk om man i stedet aktivt måtte si fra at man ikke ville ha dette? Flere ville sannsynligvis kjøpt det.

Å gjøre det enklere å leve grønt er også viktig for å komme ut av fornektelse og kognitiv dissonans. Hvis vi får flere handlingsmuligheter, det blir lettere å handle miljøvennlig, kan det hende vi også får mer miljøvennlige holdninger.

6.4. Fortell inspirerende historier
Så, siste punkt: Historiene som er mest brukt i klimakommunikasjon, er som vi har snakket om dommedagshistoriene. De handler om en framtid med ekstremvær og ødelagte økosystemer, klimaflyktninger og katastrofe. Disse historiene skaper som jeg allerede har vært inne på frykt, apati og motstand. Dessuten vet folk veldig godt disse tingene, enda det kanskje ikke virker sånn – de har hørt det 1000 ganger før.

Derfor trenger vi andre historier for å skape håp og inspirasjon, for å nå ut til folk. Vi må fortelle historier om økosystemer som har klart seg og har kommet seg etter ødeleggelse. Om alle de fantastiske artene som fins i verden, som skilpaddene som kan svømme over 2000 kilometer for å legge egg, og hvorfor de er verdt å bevare. Hvor magisk velfungerende og finfint sammensatt økosystemer er. Om alle de tøffe menneskene som handler og står opp mot klimaødeleggelse, og de kreative menneskene som finner geniale løsninger på klimaproblemet.

Og, kanskje aller viktigst, vi må fortelle positive historier om hvordan framtida kan se ut hvis ting går bra. Vi må gjøre klimasaken til noe folk har lyst til å jobbe for og lyst til å være med på, og noe det i seg selv er belønnende å jobbe med.

Vi må greie å skape attraktive bilder av en framtid hvor vi lever med flere jobber, lykkelige, med frisk luft, rikt naturliv, harmoniske forhold mellom mennesker, og har lavere utslipp. For dersom folk ikke klarer å se det for seg, så kommer de heller ikke til å jobbe for å få det til å skje.