Avmaktens optimisme

Hva annet kunne vi vente oss? spør Per Bjørn Foros, etter å ha sett nærmere på «Stoltenberg-rapporten» og dens konklusjoner. Premissleverandører og rådgivere for The Global Comission on the Economy and Climate er internasjonale økonomi- og industrimiljøer som Bank of America, Deutsche Bank, IMF, Vattenfall og Unilever. Hovedbudskapet er at en løsning av klimaproblemene er fullt forenlig med økonomisk vekst, muliggjort gjennom ny teknologi, fornybar energi og økt energieffektivitet. Heller ikke var det overraskende at lederen av kommisjonen, Jens Stoltenberg, lot til å være helt bekvem med denne urealistiske visjonen.

Per Bjørn Foros er styremedlem i Besteforeldrenes klimaaksjon

På skuldrene til Gro
I mer enn én forstand står Stoltenberg på skuldrene av Gro Harlem Brundtland, som var leder av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, med sin rapport fra 1987 («Vår felles framtid»). Også her finner vi tanken om den miljøvennlige veksten eller bærekraftig vekst. Men på ett punkt var denne rapporten mer edruelig: Den tar fatt i selve energiforbruket, og postulerer at den rike del av verden må halvere sitt forbruk, til fordel for vekst i den tredje verden. I stedet har forbruket fortsatt å øke. Eneste unntak finner vi under finanskrisen i årene 2007-2010, da både energiforbruk og klimautslipp gikk ned.

Det later til at det går an å underbygge en hvilken som helst klimaløsning gjennom regnestykker og kalkyler, uten hensyn til naturens grenser, langsiktige virkninger og tiden vi har til rådighet. Men det fins også økonomer som framfører robuste resonnementer bygd på fysikkens lover og edruelige forventninger.

I 1971 skrev økonomen Nicholas Georgescu-Roegen The Entropy Law and the Economic Process, som vakte stor oppmerksomhet og ble avgjørende også for Trygve Haavelmo, som i 1989 fikk Nobels Minnepris i økonomi. Poenget er enkelt: Vi omsetter materialer og energi i stadig økende tempo – fra knappe naturressurser til varer som forbrukes og kastes, til avfall og søppel som må tas hånd om og til forurensning som volder problemer eller skader natur og mennesker. Denne opphopningen av problemer blir i fysikkens verden kalt entropi (uorden). Det er disse økte problemene og særlig kostnadene ved produksjonen og dens miljøkonsekvenser som opptar Georgescu-Roegen.

Vekst undergraver
I det lange løp blir kostnadene større enn verdiskapningen; veksten undergraver seg selv. Vi står overfor en økonomisk entropi. Haavelmo sier det slik: Vi må begrense produksjonen i dag som resultat av rettferdig fordeling.

I boka Factor Four. Doubling Wealth – Halving Resource Use (1997) hevder forfatterne (Weizsäcker m.fl.) at det går an å doble produksjonen og samtidig halvere ressursinnsatsen. Tilsvarende gevinst kan en tenke seg når det gjelder energiinnsats og klimautslipp. Men disse gevinstene spises opp. Energiinnsatsen per produsert enhet blir stadig mindre – men samtidig øker produksjonen. Bilene bruker mindre bensin og forurenser mindre enn før, men trafikken øker desto mer. Vaskemaskinene utnytter energien bedre, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Det snakkes om bioenergi og hydrogensamfunn, om solceller og elektriske biler, men sjelden om energiregnskapet bak teknologiene. Det genereres klimautslipp også gjennom det en ser på som løsninger.

Biter oss i halen
Det må da likevel finnes et «grønt” og miljøvennlig forbruk? Er det ikke bedre å gå i teateret enn å kjøpe ny skinnsofa? Er ikke tjeneste- og informasjonssamfunnet mer miljøvennlig enn industrisamfunnet? Jo, det fins nyanser i bildet, men i det store og hele er det summen av produksjon og gjennomstrømning av energi og materialer som teller. Hele tjenestesektoren er avhengig av en underliggende produksjon som ikke er bærekraftig. Det er riktignok overført arbeidskraft fra industrien til tjenestesektoren, men det blir produsert varer som aldri før, og dette er mulig nettopp på grunn av økte innsatsfaktorer (energi, teknologi, automatisering). Konklusjon: Det gjelder å bremse selve energistrømmene.

Men det er et annet paradigme som rår: Vi trenger veksten for å skape løsningene. Da biter vi oss selv i halen. Haavelmo sier det slik: «…siden negative skadevirkninger av entropi langsomt, men sikkert kryper oppover som tiden går, vil man måtte produsere varer og tjenester i stadig økende tempo for å holde dem fra livet». Underforstått: Vi skaper nye problemer, og situasjonen forverres i takt med veksten.

Barnebarn vil spørre
Det er filosofen Georg Henrik von Wright som bruker uttrykket avmaktens optimisme. Da sikter han nettopp til en rituell hyllest av veksten og dens løfter om løsninger – mens vi i virkeligheten bærer på en kollektiv avmakt.

Våre barnebarn vil stille oss til ansvar: Forstod dere virkelig ikke hvor det bar hen? Hvordan kunne dere tro at alt var mulig, at veksten ikke hadde noen grenser? Dette er spørsmål som en bestefar ikke liker å tenke på.

Men enn om jeg tar feil? Enn om angsten er ubegrunnet? I sitt monumentale verk Ansvarets princip. Utkast till en etik för teknologiska civilisationen (1991) tar filosofen Hans Jonas opp dette spørsmålet. Og han svarer: Hvis det er den aller minste grunn til tvil – og hvis spørsmålet er alvorlig nok – må vi velge ut fra de verst tenkelige konsekvensene, ikke ut fra teoretiske muligheter og best mulig utfall. Bevisbyrden ligger på vekstoptimistene.

(Først publisert i Vårt Land 7. oktober 2014)