I boka «Nattog til Syden» tar Tormod E. Eitrheim et oppgjør med jernbanepolitikken i Norge de siste åra. Eitrheim har gjort er stor og grundig jobb som fortjener oppmerksomhet, mener togreise-entusiast Finn Bjørnar Lund. Boka tar for seg spillet om norsk jernbanesatsing for 20 – 30 år siden og fram til i dag. Den ser også på den eksplosive utviklinga av høghastighetstog internasjonalt, og gir overbevisende argumenter for at jernbane har framtida for seg som transportløsning. Det gjelder både av hensyn til rask, effektiv kommunikasjon, til klima og miljø og til menneskelig trivsel. Men i Norge har ikke forståelsen for dette nådd fram til politikerne.
Snuoperasjon om høghastighetstog
Eitrheim ønsker å se framover, men har også sett på tidligere utredninger fra NSB og SJ, som tidlig på 1990-tallet leverte svært positive konklusjoner om et moderne jernbanenett i Norge: NSB: «Utbyggingen av et høyhastighets jernbanenett i Norge antas å gi en sterk vekstimpuls.» SJ: «Det er på høg tid å integrere ulike innenrikssystem til et system av jernbanelinjer av høg klasse som kan konkurrere på det internasjonale transportmarkedet.»
Så får historien en bråstopp. Ikke bare legges planleggingsprosessene døde før de er ordentlig i gang. Både SJ og NSB sine initiativ pakkes bort og gjemmes vekk. Den svenske rapporten er unntatt offentlighet, og den norske snuoperasjonen gis knapt noen forklaring. Det Eitrheim avdekker er et spill med bl.a. tidligere samferdselsminister Kjell Opseth og tidligere jernbanedirektør Osmund Ueland («tog skal ikke konkurrere med fly») i hovedroller. De perspektivrike mulighetene i høghastighetsbaner, utredninger bl.a. for en Nord-Norge-bane, og tankene om effektiv transport internasjonalt forsvinner ut av norsk debatt.
Bra for både klima og økonomi
Når det store Femern-prosjektet (www.femern.com) gir danskene høghastighetstransport til Europa om noen få år, vil både Sverige og Norge være spilt av banen på ubestemt tid. I Norge hører vi knapt om dette. Knapt noen har fått med seg at den internasjonale jernbaneunionen (UIC) utlyste novellekonkurranse om høghastighetstog i forbindelse med verdenskongressen i 2010. Det er nærmest ironisk at den ble vunnet av en norsk student, Tørris Albu Rasmussen, som skrev om nattog Trondheim – Valencia. Sjøl om han kanskje ikke får oppleve en slik reise, fikk han iallfall flytur til Beijing.
Ut fra sammenlikninger av høghastighetstog i mange land (bl.a. Japan, Spania, Kina og Frankrike) viser Eitrheim at vi med stor sannsynlighet kan etablere tilsvarende togsamband i Norge. Og vi kan bygge på andre lands erfaringer. Det vil sjølsagt være nødvendig med egne, nye linjer og stasjoner for slike tog, men det er realiserbart teknisk og økonomisk. Ut fra relevante sammenlikninger taler mye for at det også er økonomisk lønnsomt i en viss tidshorisont (som antakelig går lenger enn Finansdepartementets og samfunnsøkonomenes notoriske kortsiktighet).
Det er likevel enda viktigere at klimaeffektene er betydelige fordi høghastighetstog, i motsetning til Uelands syn, vil ta mange passasjerer fra fly til tog. Det er interessant at miljøgevinsten viser seg å være særlig stor ved de raskeste, moderne togene.
Framtidens Norge: tog og eller fly?
Grunnen til at fly vil tape mange passasjerer er at høghastighetstogene vil kunne gi reisetider på under tre timer fra sentrum til sentrum i Oslo til Trondheim, Bergen og Stavanger, høg regularitet, mye større komfort og til konkurransedyktige priser. At det ikke er politisk vilje til å se på dette nærmere, må betraktes som skandaløst. Det vekker en litt ubehagelig følelse av at mange tenker som Ueland: Det er fly som gjelder i Norge. Dermed taper både person- og godstransport den mest klimavennlige løsningen.
Boka dokumenterer at norske byråkrater, eksperter og politikere mangler forståelse for framtidsmuligheter for tog. Derfor er det særlig verdifullt med den omfattende statistikken fra andre land. Her kan en finne både reisetider, antall stasjoner, passasjertall og utvikling av høghastighetstog over tid. Det er også interessant å se UIC-rapporten, som knytter høghastighetstog til klimamessig bærekraft.
Det er prisverdig at Eitrheim har laget denne boka. Om den blir lest av de som trenger kunnskapen mest, gjenstår å se.