De mest brukte skeptiker-argumentene

Professor i miljøkjemi Hans Martin Seip er blant de forskerne som har valgt å ta debatten med klimaskeptikerne, og i avisinnlegg rundt om i landet forsøkt å imøtegå deres argumenter. – Det er i en viss forstand nytteløst, sier han, for de samme tingene blir ofte gjentatt i det uendelige, uten belegg. Det blir et slags «klippe, klippe», i strid med naturlovene, som den berømte kjerringa i eventyret. Men andre lesere kan likevel ha glede av at disse folkene av og til blir korrigert. Han har nå samlet og kommentert en del hovedpåstander som han mener ofte går igjen. Mye av det er importvare fra den amerikanske klimafornekter-industrien.

Det som gjentar seg i disse debattene, er også at fornekterne vanligvis får siste ordet, innrømmer Seip. – Jeg liker det ikke, men disse folkene gir seg jo aldri, med mindre de blir stoppet av redaksjonen. Men da mener de jo at deres meninger blir undertrykt, så det er ikke alltid så greit for avisene heller.

Men hva tror du driver dem? Hvor henter de det veldige engasjementet sitt fra?
– Jeg tror vi kan slå fast at miljøproblemer har en tendens til å skape en polarisert debatt. Jeg var selv engasjert i forskning på sur nedbør, og vi hadde noe av det samme den gang. Fra utlandet vet vi at noen av skeptikerne har tilknytning til oljeindustrien og blir finansiert av denne. Jeg har ikke noe grunnlag for å anta at det også gjelder i Norge. Noen har vel bare et ønske om å markere seg. Det triste er at litt for mange lytter til dem.

Påstand 1: Klimaet har alltid forandret seg
Påstand 2: Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola
Påstand 3: Temperaturstigning skyldes ikke mer CO₂ i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)
Påstand 4: Det er ingen konsensus blant forskerne
Påstand 5: Klimamodellene er upålitelige
Påstand 6: Temperaturmålingene er upålitelige
Påstand 7: Det er blitt mer havis i Antarktis
Påstand 8: Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998

«Klimaet har alltid forandret seg»
Dette er ikke et gyldig argument i debatten. Selvsagt har det alltid vært endringer i klimaet på jorda. Overganger mellom istider og mellomistider antar en ble satt i gang av endringer i solinnstrålingen på grunn av variasjoner i jordas bane. Oppvarmingen eller avkjølingen kan deretter forsterkes av andre faktorer, for eksempel endringer i konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren. Høy global temperatur for omtrent 10 000 til 5000 år siden hang sammen med høy solinnstråling særlig ved nordlige breddegrader om sommeren.

Temperatur og konsentrasjonen av CO₂ er rekonstruert for mange millioner år bakover. Stort sett finner en at høy temperatur samvarierer med høy CO₂-konsentrasjon. Et eksempel på dette var en varm periode over mange millioner år for rundt 50 millioner år siden. Siden de fleste partikler har en avkjølende effekt, vil variasjoner i partikkelkonsentrasjonen i atmosfæren, for eksempel på grunn av vulkanutbrudd, påvirke klimaet. Endringer i havstrømmer er en annen faktor som påvirker klimaet..

Kapittel 5 i siste hovedrapport fra arbeidsgruppe I i FNs klimapanel, gir en grundig diskusjon av årsakene til klimaendringer.

.«Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola»
Som nevnt under påstand 1, varierer innstrålingen fra sola, og dette har hatt stor betydning for klimaendringer i et langt perspektiv. Under den lille istid (1400-1850) var det liten solaktivitet og få solflekker. Men solinnstrålingen de siste 150 år har ikke variert så mye.

En hypotese er at solaktiviteten kan påvirke klimaet på jorda i sterkere grad enn variasjonene i solinnstrålingen skulle tilsi. En annen mulig mekanisme trekker inn kosmisk stråling. Denne er lav når solaktiviteten er stor (mange solflekker). Lite kosmisk stråling vil ifølge hypotesen gi få lave skyer som igjen skal gi høy temperatur. Solflekkantallet varierer med en syklus på omtrent 11 år. Imidlertid var det ingen tydelig trend i solflekkantallet fra omkring 1970 til nærmere 2000, en periode med rask økning i global temperatur. Aktiviteten var også høy fra omkring 1940 til ut på 1960-tallet, en periode med nokså stabil global temperatur.

IPCC diskuterer disse spørsmålene grundig i kapittel 7. Der heter det blant annet at enkelte svake samvariasjoner mellom styrken av kosmisk stråling og observerte aerosol- eller skyegenskaper ikke har vist seg å holde på regional eller global skala. Det er mulig at variasjoner i solaktiviteten kan påvirke temperaturen sterkere regionalt. Det er for eksempel funnet samvariasjon mellom kalde vintre i England og lav solaktivitet. Det har vært forslått at den lave solaktiviteten en har hatt mye av etter 2000, kan ha gitt kalde vintre i deler av Europa. Men slike vintre er også blitt knyttet til avtakende havis i Arktis.

«Temperaturstigning skyldes ikke mer CO₂ i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)»
Mens CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren var omkring 280 ppm (parts per million = milliontedeler) i førindustriell tid, er den nå nær 400 ppm. En har også målt konsentrasjoner av ulike former (isotoper) av karbon i CO₂ i atmosfæren. Relative mengder av ulike isotope viser at økningen i det alt vesentlige skyldes menneskeskapte utslipp, først og fremst bruk av fossilt brensel.

Enkelte påstander om at menneskeskapte utslipp bare kan forklare omkring 4 prosent av økningen, skyldes at det ikke er tatt hensyn til de store naturlige strømmene mellom hav/land og atmosfæren.

Studier av blant annet iskjerner viser at CO₂-konsentrasjonen ikke har vært så høy som nå på minst 800 000 år. Variasjoner i temperatur og CO₂-konsentrasjon følger hverandre ganske tett. Imidlertid ser en noen ganger at CO₂-konsentrasjonen har økt etter temperaturen. Temperaturforandringen er da satt i gang av endring i en annen faktor som solinnstrålingen, og den er blitt forsterket av den medfølgende økning i konsentrasjonen av CO₂ (og metan), se også påstand 1.

Ingen har satt opp noe velbegrunnet budsjett over CO₂-strømmer til og fra atmosfæren på bakgrunn av antakelse om at temperaturøkningen i senere tiår skulle ha vært årsak til og ikke virkning av økt CO₂-konsentrasjon. Det måtte blant annet være en naturlig kilde med utslipp som økte med temperaturen. Det har vært antydet at dette kunne være havet siden løseligheten av CO₂ avtar når temperaturen øker.  Observasjoner og beregninger viser imidlertid at havet tar opp CO₂ fra atmosfæren. Opptaket i havet er nå omtrent en tredjedel av de menneskeskapte utslippene. Men opptaket kan bli mindre i fremtiden.

Påstander om at det har vært like høye eller høyere CO₂-konsentrasjoner på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, bygger på feiltolkning av eldre artikler, se http://www.cicero.uio.no/webnews/index.aspx?id=10988

«Det er ingen konsensus blant forskerne»
Det har vært utført flere studier som viser at et overveldende flertall av forskere som publiserer om klimaendringer, mener menneskeskapte klimaendringer er et problem. En studie publisert i Environ, Res. Letters i 2013 tok for seg nesten 12000 artikler fra tidsskrifter med fagfellevurdering som nevnte menneskeskapte klimaendringer eller global oppvarming i sammendraget. Av forfatterne som uttrykte sin mening om menneskeskapte klimaendringer, støttet 97 prosent den vanlige oppfatningen at menneskene forårsaker global oppvarming. Det er altså en sjelden grad av enighet blant klimaforskere.

«Klimamodellene er upålitelige»
«Alle modeller er gale, men noen modeller er nyttige», sa statistikeren George Box. Selvsagt er det komplisert å lage en god modell for klimaet, og de er ikke perfekte. Generelt reproduserer modellene tidlige tiders temperaturvariasjoner rimelig bra, men en studie viste for eksempel at modellberegninger av temperatur fra år 1000 og til i dag for nordlige og sørlige halvkule gir mindre forskjeller mellom de to halvkulene enn rekonstruerte temperaturkurver tyder på.  (Se KLIMA 2-2014: http://www.cicero.uio.no/klima/14/2/klima14-02.pdf) Beregninger av global og til dels regional temperatur er mer pålitelige enn beregninger av nedbør.

Mye av usikkerhetene i klimamodellene er knyttet til såkalte tilbakekoplinger, det vil si at økt temperatur fører til endringer som igjen påvirker temperaturen. Det er for eksempel ikke godt forstått hvordan skyene påvirkes når temperaturen økes. Andre usikkerheter finner vi i virkninger av partikler i atmosfæren og i karbonsyklusen.

Samtidig må det sies at det er en stor misforståelse hvis man tror at vår forståelse av klimaendringene bare er basert på klimamodeller. Viktig informasjon kommer blant annet fra studier av klimaendringer i tidligere tider, observasjoner i nyere tid av temperaturen i atmosfære og hav, stigning i havnivået og stråling til og fra jorda. Se også siste avsnitt under påstand 8.

«Temperaturmålingene er upålitelige»
Det er ikke enkelt å beregne en global temperatur ut fra målinger ved jordoverflaten på land og over hav. Det er især tre forskergrupper som har arbeidet med dette. De tre temperaturkurvene er sammenliknet i IPCCs siste Synteserapport. De viser samme trender, men det er noen små forskjeller. Det gjelder blant annet utviklingen etter rundt år 2000. Her viser kurven fra Met Office Hadley Centre i UK mindre stigning enn de to andre.

Forskere ved University of York, som ikke hadde arbeidet med klima, men var gode i databehandling, påpekte at dette henger sammen med ulik behandling av områder der det er få observasjoner. Spesielt er Arktis viktig siden temperaturstigningen er særlig rask her. Blant annet ved å kombinere satellittmålinger og bakkedata kunne de få nøyaktigere temperaturutvikling for Arktis og inkludere disse i den globale middeltemperaturen. De fant da at stigningen siden slutten av 1990-tallet var betydelig større enn den originale kurven fra Met Office viste og ikke så mye mindre enn stigningene i tiårene før århundreskiftet.

De tre nevnte grupper benytter i stor grad samme rådata, men behandlingen er noe forskjellig. En fjerde gruppe (Berkeley Earth Surface Temperature Project) benytter et mye større datamateriale, og den videre behandlingen er også annerledes. De ser på temperatur over land og finner trender som er svært nær det samme som de tre andre gruppene. Målinger fra satellitter (og radiosonder) gir temperaturen ved ulike høyder i atmosfæren. Temperaturøkningen i den laveste delen av troposfæren i «satellittperioden», som startet i 1979viser omtrent samme trend som overflatemålingene.

Trenden i temperaturmålingene stemmer godt overens med en rekke andre observasjoner som at havnivået stiger, innlandsisen i Antarktis og på Grønland minker, isbreer smelter, havisen i Arktis avtar og våren kommer tidligere mange steder.

«Det er blitt mer havis i Antarktis»
Dette er et typisk eksempel på en påstand som ikke nødvendigvis er feil, men som likevel prøver å gi et feil inntrykk av klimaforskningen og dens konklusjoner. Innlandsisen i Antarktis har avtatt i senere år. Derimot er det er blitt noe mer havis, i motsetning til den betydelige reduksjon en har observert i Arktis. Havisen i Antarktis finner vi nord for 78°S på grunn av de store landmassene rundt polområdet. Ismengden varierer mye regionalt og med årstiden, og isen er gjennomgående ganske tynn. En mulig årsak til økningen er at kalving og/eller smelting av isbreer påvirker forholdene nær iskanten. Forfatterne av IPCCs siste hovedrapport skriver imidlertid at de ikke kan komme med sikre uttalelser om årsakene til variasjonene i havisen i Antarktis.

«Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998»
Det er nok riktig at temperaturstigningen ved overflaten har flatet noe ut, men ikke så mye som enkelte påstår (se også påstand 6). Dessuten var 1998 et svært spesielt år, noe som gjerne underslås av klimaskeptikerne. Den globale temperaturen påvirkes av havstrømmer og spesielt er ENSO (El Niño Southern Oscillation) viktig. Ved El Niño-forhold (gutten, fiskerne ga fenomenet dette navnet siden det ofte inntraff ved juletider) er havtemperaturen utenfor vestkysten av Sør-Amerika uvanlig høy. Dette medfører også høy global temperatur, en effekt som var uvanlig sterk dette året. I den motsatte fasen (La Niña, jenta) er det derimot gjerne lav global temperatur. Dersom en skiller mellom år med El Niño, La Niña og nøytrale forhold, viser temperaturutviklingen i hver gruppe betydelig stigning også etter 2000.

Dessuten er det viktig å være klar over at mer enn 90 prosent av overskuddsenergien jorda mottar på grunn av økt drivhuseffekt, går til havet. I senere år har en fått adskillig bedre observasjoner av havtemperaturen, og den er økende både i øvre lag og i dyphavet (dypere enn 700m).

Det er interessant at noen klimamodeller gir en viss utflating i denne perioden. Dette er modeller som også beskriver ENSO-forholdene bra. Dette støtter oppfatningen at havstrømmene er viktige. Det har også vært foreslått at partikkelkonsentrasjonen i atmosfæren har økt, noe som vil ha en avkjølende effekt. Solinnstrålingen har også vært litt mindre i årene etter 2000 enn før. Det er likevel nokså sikkert at 2014 blir blant de aller varmeste år siden målingene startet.