Åtte norske symfoniorkestre fremførte i høst konsertserien «Ja, vi elsker» i anledning grunnlovsjubileet, med utelukkende norske komposisjoner. Seks av orkestrene hadde i tillegg gått sammen om å bestille et nytt verk av Maja S. K. Ratkje, Paragraf 112, som er tittelen på Grunnlovens miljøparagraf. – I konsertsalene spilte orkestrene med miljøbestemmelsen som kontekst, og jeg lar meg imponere, skriver Tove K. Heyerdahl i tidsskriftet Ballade. Ratkje griper sin penn, tastaturet, tangentene eller hvordan hun nå enn arbeider med å forevige det hun har på hjertet – og skaper enkel samhandling mellom kunst og klimapolitikk.
Nei til oljepenger
Maja Ratkje skriver i Morgenbladet tidligere i år: «Kunstnere kan debattere miljø på to måter: gjennom kunsten, eller rundt den. Jeg etterlyser begge deler.» Hun var i 2012 en av initiativtagerne til aksjonsgruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv: «Vi ønsker å oppfordre og inspirere alle aktører i kulturlivet til å tenke etisk og bærekraftig, og i neste omgang kvitte seg med finansieringskilder som handler på tvers av dette.»
Tove K. Heyerdahl: Ratkjes unike taletid
«Jeg fjetres av min egen begeistring (bare så dere vet at jeg er klar over min ukritiske fremtoning) og for måten Ratkje benytter seg av muligheten til å mene og oppdra oss. Alle formidlingsnivåene hun skaper og hvordan hun samtidig løfter opp viktigheten av sitt eget skapende arbeid, når hun kommuniserer klimakrisen inn i sitt eget verk.
Det Ratkje gjør er ikke nytt, for kunsten kjennetegnes ved sitt utspring i følelser og engasjement, og kunsten og naturen har alltid stått i et nært forhold til hverandre. Det skulle derfor være et naturlig område å bidra med oppmerksomhet?
Ingen kan fortelle skapende kunstnere, artister, musikere, skuespillere, dansere, hva de skal la seg inspireres av. Men det er noe befriende klokt i Maja Ratkjes prosjekt, som aktivist og nå med Paragraf 112. Det burde gjøre henne til mentor for kunstnere med taletid i media og med ønsker og ambisjoner om å bidra i klimadebatten, noe kunstneren må kjenne seg villig til, hvis han og hun skal kunne fortsette å la seg inspirere av naturen. I hvertfall den delen som fortsatt er intakt.»
Fra artikkelen i Ballade. Les hele: http://www.ballade.no/sak/ratkjes-unike-taletid