På oppdrag fra SVs stortingsgruppe har fem norske forskere utredet hvor mye klimagasser det er rimelig og rettferdig at Norge tar ansvar for å kutte fram mot 2030. Om man tar hensyn til historisk ansvar for utslipp, og økonomisk evne, så snakker vi om tiltak i en helt annen størrelsesorden enn vi til nå har diskutert i norsk klimadebatt, sa Steffen Kallbekken fra Cicero Senter for klimaforskning på framleggelsen av rapporten. Han har ledet arbeidet. For å hindre mer enn 2 grader global oppvarming, må utslippskuttene komme raskt og det trengs mye raskere omstillinger enn de vi ser i dag, sa Eystein Jansen fra Bjerknessenteret.
Konklusjonene bør bli enda tydeligere
Som et minstemål mener forskerne at Norge i 2030 må ha et mål på om lag 50 prosent utslippskutt sammenlignet med 1990. Det øvre spennet i anbefalingen er at Norge som et rikt og ressurssterkt land må ta ansvar for kutt tilsvarende mer enn seks ganger våre egne utslipp – selv om dette blir mer teoretisk enn praktisk interessant.
Leder i Besteforeldreaksjonen, Halfdan Wiik synes det er svært prisverdig at et politisk parti tar et slikt initiativ. Det er mye skrik og lite ull i norsk klimapolitikk, og det trengs et bedre tall- og faktagrunnlag. Samtidig er han litt skuffet over rapporten, som er skrevet i et teknisk og ofte vanskelig tilgjengelig fagspråk. – Dette er ikke «sannheten om norsk klimapolitikk skrevet for folket», og det kan vi vel heller ikke vente. Men det hadde hjulpet mye om vi fikk en lettlest oppsummering uten for mange faguttrykk.
Forfatterne synes dessuten å akseptere premisset om at store deler av norske utslippskutt kan tas andre steder i verden, der de er billigere å gjennomføre. Kanskje er de bare forsiktige, men det er litt rart, synes Wiik, for vi får også en god drøfting av de problematiske politisk-psykologiske sidene ved dette. Han trekker fram formuleringer som at:
- «det ser ut til å være viktig med en opplevelse av at alle må bidra og ta sin del av byrdene»
- «tiltakene må utformes slik at det ikke er mulig å være gratispassasjer eller betale seg ut av krav til endringer i levemåte og livsstil»
- «politikerne blir oppfattet som passive. Det blir tolket som uttrykk for at klimaproblemet ikke er så alvorlig. Hadde problemet vært alvorlig, ville politikerne ha gjort noe med det.»
- «på sikt er utslippskuttene som kreves for å nå togradersmålet, så krevende at alle land uansett trolig vil måtte gjennomføre betydelige utslippskutt på hjemmebane»
Wiik etterlyser større tydelighet i konklusjonene. Det er ikke klart for ham om forskergruppa mener at vi her og nå må ta tak i våre egne utslipp i form av raske og store innenlandske kutt. Eller om vi ennå en stund kan ligge på været, og plassere enda mer av vår pengerikdom i et globalt kvotemarked som rapporten bekrefter er nokså tvilsomt. Han sier seg enig med SV-leder Audun Lysbakken, som har bestilt rapporten: – Jeg mener det vil være ryddigst for norsk klimadebatt framover om vi lager et eget mål for Norges mål for norske utslippskutt, og et annet mål for hvordan vi skal hjelpe fattige land med klimaomstillingen.
Les hele rapporten her: https://www.sv.no/wp-content/uploads/2014/12/Norges-klimam%C3%A5l-2030-endelig-rapport.pdf
I rapporten heter det:
Vi har her valgt en pragmatisk linje: Fordi det er best tilgang på data om CO2-utslipp, og ikke andre klimagasser (for Norge finner vi for eksempel utslipp tilbake til 1850 kun for CO2), og fordi det er bedre tilgang på territorielle utslipp enn forbruksbaserte utslippsberegninger, velger vi å basere våre beregninger på territorielle CO2-utslipp. Det er likevel verdt å merke seg at Norge – som storeksportør av fossilt brensel – kommer svært godt ut av denne måten å måle utslipp på sammenlignet med noen av alternativene. Her ber en på forhånd om tilgivelse for å unnlate å gå nærmere inn på et stort problem. Holder det?
I mitt yrke som seniorrådgiver i Arbeidstilsynet arbeider jeg ofte med konflikter på arbeidsplassene. I min tilnærming til disse sakene, ofte der det hevdes at noen har skylden for elendigheten, gjelder det å søke å finne hovedårsaken til problemet. Når det er funnet så er det viktig å finne den bakenforeliggende grunnen til for så å søke å konkludere om det er brudd på gjeldende lov.
Slik ser jeg også på klimaproblematikken, og jeg er enig med Hans Martin Seip. Hvor behagelig er det ikke å si at «du får nå en stor båtlast med olje som er pumpet opp fra vårt land, med på kjøpet får du et utslippsregnskap som du og ditt land må ordne opp i».
Men hva er den egentlige tilbakeforeliggende grunnen til at en kan holde på slik? Skyve en stor del av ansvaret fra seg, dvs fra Norge der produksjonsstedet er til ankomstland som f eks Nigeria der forbrenningen, forbruket og CO2-regnskapet ender?
Rapporten som jeg kun har skumlest, drøfter endel rettferdighetsprinsipper som historisk ansvar, kapasitet, osv. Men jeg har ikke observert noen kritiske merknader til den økonomise politikken som tradisjonelt har vært drevet og drives uten at klimakostnadene regnes inn.
Norge fremstår for meg som et godt eksempel på land som regner sitt eksporterte klimautslipp som økonomiske eksternaliteter, dette får mottakerlandet ta seg av. Naomi Klein snakker mye om dette, men hun stigmatiseres som venstreradikaler, sosialist eller kommunist. Er det derfor mon tro, at slike forhold ikke nevnes i rapporten? Redselen for at dersom en peker på den egentlige driveren bak klimautslippene, den uregulerte måten vår økonomi blir drevet på, så blir det sett på som ytterliggående?
Men å vedta fagre ord i vår Grunnlov (paragraf 112) som ingen ser ut til å ha vilje til å etterleve, det kan vi saktens …..