Hulda Holtvedt er 15 år og kommer fra Oslo. Hun går på Marienlyst ungdomsskole og er aktiv i organisasjonslivet, mellom annet som fylkesstyremedlem i Grønn Ungdom. I Aftenposten har hun skrevet siden hun var 13-14. Hun har gitt oss lov til å gjengi en kronikk hun nylig hadde på trykk. Der sammenligner hun fortsatt oljeutvinning med tidligere tiders barbari, som vi har lagt bak oss. «Mens Tord Lien klamrer seg til tanken om at mer oljeboring kan gi ‘verdiskapning’, blir verden varmere. I Nord-Norge blir det kanskje noen ekstra arbeidsplasser de neste 20 årene. På Maldivene mister de fast grunn under føttene. I Afrika vil dyrkbar mark bli ørken.»
Det var en februarmorgen i 1876 og en spesiell dag på jobben for bøddel Theodor Larsen. Den dødsdømte var Kristoffer Svartbækken, domfelt for drapet på en ung bondegutt. Vel 3000 tilskuere var møtt frem.
Den allmenne fascinasjonen for offentlige henrettelser var ennå et mektig fenomen.
Klokken 07.55 la Svartbækken hodet på blokken. Et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans idet bøddelen hentet frem øksen. Klokken 08.00 var det over. Hode og kropp ble adskilt ved første hugg.
Kristoffer Svartbækken var nok en farlig mann. Det var i folkets interesse å bli kvitt ham. Like mye som en straff for forbryteren kunne henrettelsen fungere som en forsikring av allmennhetens trygghet og komfort. Likevel ble Svartbækkens dødsdom den siste som ble fullbyrdet i Norge i fredstid. Theodor Larsen skulle aldri mer svinge øksen. Ved straffeloven av 1902 ble sivil dødsstraff formelt avskaffet.
Ulike tiders barbari
I dag betrakter vi dødsstraff som en foreldet og barbarisk ordning. Jeg tror fremtidens menneske vil se på en del av ordningene vi holder oss med i 2015, som minst like absurde.
Her kunne vi tatt for oss alt fra pelsindustrien og kjøttindustrien til monarkiet. Men la oss i stedet se på den norske virksomheten som i størst grad truer menneskenes levekår globalt: oljenæringen. Fossil energi er den største kilden til forurensning i verden. Norge er i dag den fjerde største produsenten av fossil energi målt pr. innbygger og den ellevte største olje- og gasseksportøren globalt. Det er åpenbart at et land som bidrar så aktivt til klimaendringene, også må ta et tilsvarende ansvar for konsekvensene.
Fullstendig fossilt
FN fastslår at to tredjedeler av verdens kjente olje- og gassforekomster må bli liggende i bakken hvis vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Samtidig ble det forrige uke klart at klima- og forurensningsminister Tine Sundtoft (H) ønsker å flytte iskanten (grensen for hvor langt nord man kan utvinne petroleum). Noen timer etter Sundtofts utspill lyste oljeminister Tord Lien (Frp) ut helt nye leteområder nord for den gamle iskanten.
Hvor er langsiktigheten? Vi har allerede funnet mer petroleum enn vi ifølge vitenskapen kan bruke. Å fortsette å lete etter olje er som å kjøpe kostbare billetter til et tog som forlengst har gått.
Mens Lien klamrer seg til tanken om at mer oljeboring kan gi «verdiskapning, vekst og arbeidsplasser» i Nord-Norge, blir verden varmere. I Nord-Norge blir det kanskje noen ekstra arbeidsplasser de neste 10-20-årene. På Maldivene mister de fast grunn under føttene. I Afrika vil dyrkbar mark bli ørken.
Det vil bli mye mer ekstremvær, dårligere forutsetninger for matproduksjon, økt spredning av sykdommer. Og selv om det er den sørlige halvkule som tvinges til å betale den høyeste prisen for våre handlingslammede politikere, vil ikke Norge være uberørt. Millioner av tørste klimaflyktninger vil knele ved våre landegrenser, frenetisk gispende etter vårt ferskvann og tryglende om vår beskyttelse. Kjenner jeg oljeministeren og resten av Regjeringen rett, vil ikke dét være deres favorittscenario. Eller bryr de seg ikke, siden dette blir deres barns verden og ikke deres egen?
Gjør det for pengene
Oljeindustriens viktigste argument for å få fortsette som de gjør, er penger. Olje er Norges næringsgrunnlag og fremstilles som den eneste mulige forutsetningen for vår velferd. Denne holdningen, og de relativt lettjente pengene, har gjort oljeindustrien så dominerende i Norge at andre næringer har fått for dårlige vekstvilkår.
I dette perspektivet er oljeindustrien nå en trussel mer enn en motor for norsk økonomisk utvikling: Petroleumsbransjen kaprer de fleste og beste hodene, de rikeste investorene og de høyeste subsidiene.
Hvis Norge skal klare å utvikle miljøvennlig energi og teknologi, kan ikke de fremtidsrettede næringene lenger nedprioriteres. Vi trenger noe å leve av også etter oljealderen, og å etablere oss på fremtidens energimarkeder, er det beste vi kan gjøre. Hvis ikke verdens rikeste land klarer å fase ut den fossile tidsalderen og realisere en grønn omstilling, hvem skal klare det da?
Historiens skraphaug
Sett fra en ikke så fjern fremtid, der ekstremværet herjer kloden og millioner av klimaflyktninger presser mot Europas stadig høyere murer, vil dagens olje- og gasspolitikk forsone seg som hodeløs brutalitet.
Så hva har dødsstraff og oljenæring til felles? De er virksomheter som tiden har løpt fra. Enten det handler om livet til et enkeltmenneske eller skjebnen til en hel planet – noen ganger må etiske prinsipper stå sterkere enn det som er mest praktisk her og nå. I 2015 er det ikke Svartbækkens hode, men menneskehetens, som ligger på blokken.
(Først trykt i Aftenposten 28. januar 2015)
Fornuftige, riktige og saklege argument som visere den voldsomme avstanden mellom dagens politikk og ein etikk som burde vere sjølvsagt for opplyste mennesker. Vi får sette vår lit til ungdommen..
Enig. Dette var meget bra skrevet av et ungt og reflektert menneske. Godt at slike som Hulda Holtvedt finnes. Personlig tror jeg det er mange unge som er av samme oppfatning. Men vi kan ikke bare sette vår lit til ungdommen. Selv har jeg 4 barn og 8 barnebarn og føler et sterkt ansvar og engasjement for å få rask fremdrift i omstillingen av Norge fra fossil energavhengighet til fornybar energi. Dersom vi »sover i timen» risikerer Norge å bli akterutseilt teknologisk av andre nasjoner som har skjønt at det er fornybar energi som er fremtiden. De satser nå. Tyskland, Danmark og Nederland for å nevne noen. Synes det er en skam at våre politikere så til de grader danser etter oljelobbyens piper. Jeg satser på og vil bidra til at det vokser frem et folkelig krav om at våre politikere må snu, ellers blir de ikke gjenvalgt.