Kvotehandel kan forsinke grønn omstilling

Dersom det er rett, at vi ikke skal ha noen nasjonale mål for kutt, syns jeg det er ille. Men det betyr vel bare at norsk klimapolitikk forblir like flytende og utydelig som den har vært, sier miljøjournalist  Erik Martiniussen, forfatter av boka «Drivhuseffekten: Klimapolitikken som forsvant». Den nye klimameldingen legger opp til at Norge inngår i EUs klimarammeverk, og knytter seg til EUs mål om å kutte 40 prosent av utslippene sammenlignet med 1990-nivå innen 2030. – Det høres ambisiøst ut, men jeg er i tvil om effekten. Det kan like gjerne bli ei sovepute, sier Martiniussen. Det verden trenger er land som viser at krevende omstillinger er mulige.

Fungerer ikke etter hensikten
Martiniussen er glad for at KrF og Venstre har fått gjennomslag for at det ikke skal kjøpes flere tvilsomme kvoter i u-land, slik Stoltenberg-regjeringen så sterkt satset på. Det har vært det reine avlatshandelsystemet, sier han.– Klimabistand trengs, men dette har ikke fungert hverken som global klimapolitikk eller for Norge. Faktum er jo at vi slipper ut nærmere 30 prosent mer CO₂ enn i 1990, og har hatt den sterkeste utslippsveksten i hele Europa.

Men heller ikke EU-kvotesystemet fungerer etter hensikten, påpeker Martiniussen. Grunnen er at EU har så store overskudd av klimakvoter. Dermed er de alt for billige, og penger fra Norge vil i stor grad gå til å betale for utslippskutt som allerede er gjort, under finanskrisen for noen år siden. Da måtte europeisk industri redusere virksomheten sin, og dermed utslippene.

En tilslørende politikk
Kvotehandelsystemet er vanskelig å forstå og ganske fremmedgjørende, sier Martiniussen. Og når vi lar det bli en så dominerende del av klimapolitikken som Norge har tradisjon for, blir det helt feil. Andre skal gjøre klimajobben for oss, vi skal bare bla opp enda noen millioner av vår nasjonale formue. Imens skal vi fortsette som før, med utvinning av nye arktiske ressurser som vi veit burde bli liggende der de er. Den norske oljeindustrien får dessuten tildelt millioner av gratis kvoter hvert år.

– Det er og blir en tilslørende politikk. Du kan også kalle det et dobbeltspill. Klimaproblemet blir stadig alvorligere, mens kvoteprisen aldri har vært lavere! Jeg er redd at alle de billige EU-kvotene kommer til å forsinke omstillingen til et lavutslippsamfunn. Blir det ikke kostbart nok å forurense, utløses ingen klimatiltak. Å bruke dette systemet som argument mot å ta i bruk andre virkemidler, er i alle fall meningsløst. Se til Sverige og Danmark. De vil kutte utslippene langt mer enn de er pålagt av EU. Der brukes ikke kvotemarkedet som unnskyldning for ikke å gjøre noe.

Det gode eksemplets makt
Hva er, etter ditt syn, det realistiske og virkningsfulle alternativ til kvotehandel?
– Jeg tenker at kvoter kan fungere under optimale forhold og hvis de er dyre nok. Men vi kan ikke sitte og vente på at EUs kvotepriser skal presse fram et godt togtilbud, eller at prisene blir så høye at det blir lønnsomt å bygge ut fornybar energi. Både i Norge og internasjonalt må vi skattlegge forurensing, og tørre å regulere mer. Vi bør for eksempel begynne å diskutere et internasjonalt forbud mot de mest ineffektive kullkraftverkene. Dessuten tror jeg at det har mye å si hva den enkelte gjør. Verden skriker etter grønne alternativer. Eksempelets makt er dessverre svært undervurdert både i Norge og i internasjonal klimapolitikk. Det er mye bedre å la bilen stå og finne fram sykkelen, enn å kjøpe kvoter for all CO₂ du slipper ut om du kjører. Slike valg er det myndighetenes jobb å legge bedre til rette for.