Mette Newth dukker gjerne opp overalt der det dreier seg om klimakamp, som styremedlem i både Forfatternes klimaaksjon og Besteforeldreaksjonen og ikke minst pådriver for en tøffere og mer aktivistisk bruk av Grunnlovens § 112. I en hyllest til «miljøparagrafen» skrevet for studentorganisasjonen Concerned Students har hun også tatt med § 108 – «sameparagrafen» som kom til som et direkte resultat av den bitre striden om Alta-Kautokeino-vassdraget. Det ble en kraftig vekker for mange nordmenn. En tapt kamp, men etter hvert også en seier for samiske rettigheter. Kan vi lære noe av det som skjedde den gangen?
Lang tids urett
Mette har et langt yrkesliv som skribent, oversetter og illustratør og er oversatt til 17 språk. Mest takknemlig er hun for all kunnskapen hun har fått om Grønland, arktiske kulturer og førstefolk.
– Å bråvåkne til urett som ikke lar en sovne igjen, det skjer ikke ofte i Norge. Men det hender, som når kortsynt makt truer tidløs natur. Samene, Norges første folk, var godt vant til å bli overkjørt. De hadde vært behandlet som skyggefolk i århundrer, skyflet omkring i storsamfunnets lovverk med stadig færre rettigheter og flere ydmykelser som resultat.
Men myndighetenes naturødeleggende planer for Finnmark møtte motstand. Slik ble den unike samebygda Masi reddet fra tvungen oversvømmelse i 1973. Og da utbyggingsvedtaket om Alta- Kautokeino-vassdraget kom i 1978, rustet samer og miljøvernere seg til kamp (…) Kampen havnet i Alta herredsrett, som i desember 1980 fant at utbygging var lovlig. I 1982 kom også Høyesterett til samme konklusjon.
Seier i nederlaget
– Men historien slutter ikke med nederlaget. Samme år som tapet i Alta herredsrett, nedsatte regjeringen det første samerettsutvalget. I 1987 kom en ny Samelov. I 1988 kom grunnlovsparagraf 110a (senere 108), den første erkjennelsen i norsk lov av ansvaret for samisk språk, kultur og samfunn. I 1989 ble Nordens første Sameting åpnet av kong Harald, og i 1990 ble Norge det første landet som ratifiserte ILO-konvensjon 169 om urfolks og stammefolks rettigheter i selvstendige stater.
Lover kan ikke lege sår eller bygge bro over avgrunner mellom storsamfunn og urfolk. Men lover kan vise veien et samfunn må gå for å ta vare på alle borgeres grunnleggende menneskeretter og umistelige etiske verdier. Og lover kan innprente i oss at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» slik første setning i Grunnlovens såkalte miljøparagraf 112 lyder.
– At «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten» slik neste setning lyder, burde stå med ildskrift i alle beslutningtakeres minne.
Les hele artikkelen på nettsida til Concerned Students:
http://concernedstudents.no/2015/03/27/a-tenke-som-del-av-en-planet
De kommer til meg
og viser meg bøkene
Lovbøker
Som de sjøl har skrevet
Dette er loven og den angår deg
Se
Men jeg ser ikke bror
Jeg ser ikke søster
Jeg sier ingen ting
Jeg kan ikke
Viser dem bare viddene
Nils- Aslak Valkeapaa