Hva i all verden skal jeg si om meg selv? spør Thelma Kraft når vi vil vite mer om den nyvalgte lederen for Besteforeldreaksjonens aktive lokallag i Bergen og omland. Jeg får vel begynne med å fortelle at jeg er vokst opp som enebarn i etterkrigstidens Bergen, i et typisk arbeiderstrøk hvor de fleste mødrene var hjemmeværende. Om ettermiddagene ble vi barn jaget ut i gaten for far skulle hvile middag! Min viktigste lærdom i hjemmet var at alle mennesker har samme verdi uansett bakgrunn og posisjon, samt å stå opp for mine meninger og uttrykke disse klart og tydelig. Det siste har nok ikke alltid vært like populært, må jeg kanskje tilføye …
Kvinnesak og ammehjelp
I oppveksten var jeg medlem av mange ulike organisasjoner, alt fra Frelsesarmeen via danseskolen til Godtemplar, slik det var vanlig blant ungene i Bergen den gangen. På 1970-tallet gikk jeg på sosialskolen i Oslo for å bli barnevernspedagog. Men skal jeg være ærlig, så brukte vi vel mer tid på demonstrasjoner utenfor Stortinget enn på lesesalen. Det har jeg aldri angret på, det var en nyttig erfaring for livet. Jeg ble en iherdig kvinnesaksaktivist og ønsker fortsatt å kalle meg feminist.
Senere da jeg fikk barn og ble mor, engasjerte jeg meg i Ammehjelpen og ble blant annet leder av Ammehjelpens Internasjonale Gruppe. Det viktigste i denne sammenheng var kampen mot barnematindustriens reklame for morsmelkerstatning og boikott av Nestlé. Norge var det første landet som forbød reklame for morsmelkerstatning, og vi ble et foregangsland i verden når det gjaldt antallet mødre som fullammet sitt barn ved tre måneders alder. Det er utrolig flott å tenke på, og det hadde aldri skjedd uten det store pågangsmotet og grasrotaktivismen som vokste ut av kvinnekampen.
Universitetet i Bergen
I 1978 begynte jeg i en administrativ stilling ved Universitetet i Bergen og har siden innehatt flere ulike jobber der. Jeg deltok også aktivt i universitetspolitikken og har blant annet vært medlem av Kollegierådet og Universitetsstyret. I tillegg var jeg fagforeningsleder i mange år. De siste 14 årene var jeg tillagt en funksjon som administrativ koordinator for UiB sitt samarbeid med Makerere University i Uganda, og jeg har avlagt svært mange spennende og interessante besøk der nede. Da jeg pensjonerte meg høsten 2014 var det fra stilling som personalleder ved Institutt for biologi. Det var i dette veldig fine miljøet at jeg omsider også våknet og fikk øynene opp for de menneskeskapte klimaendringene og ikke minst: de dramatiske konsekvensene dette har for naturen og artsmangfold både til lands og til vanns.
Pensjonist og bestemor
Da jeg dessverre ble enke for fem år siden ble det enda viktigere å ivareta engasjement og aktivitet. Jeg er så heldig å ha 6 flotte barnebarn og min rolle som farmor og bestemor har naturlig nok bidratt til økt bekymring for deres framtid og hvilken klode vi overlater. Da jeg leste et intervju med Halfdan Wiik i bladet «Vi over 60» for et par år siden, bestemte jeg meg for å bli aktiv i Besteforeldrenes Klimaaksjon. Da kan jeg, i det minste, se mine barnebarn i øynene og tenke at jeg i alle fall skal gjøre min lille del, og det jeg kan for at verden skal unngå en tragisk utvikling.
Jeg synes dette er en organisasjon som tar tak i det vesentligste. Som besteforeldre er vi viktige kulturbærere. Vi er privilegerte fordi vi betyr noe helt spesielt for våre barnebarn. Og ikke minst kan vi bruke vår generasjons erfaring og kunnskap til å opplyse og påvirke politikere og samfunnet generelt og med dette gjøre en forskjell. Vi samarbeider gjerne med andre klimaengasjerte organisasjoner og som aktivister viser vi oss fram med våre røde hatter, bannere og plakater og tydelige, ærlige stemmer. Sammen skal vi klare å skape det folkeopprøret som trengs og få folk ut i gatene slik vi gjorde på 70-tallet!
Thelma midt i bildet, fra «Folkets klimamarsj» i Bergen 20 sept. 2014. Foto Odd-Bjørn Jensen