Den nye Klimameldingen knytter norske utslippsmål til EU, med reduksjon på 40 % innen 2030 i forhold til 1990-nivå. Hans Martin Seip har gjennomgått og kommentert meldingen for Besteforeldreaksjonen, og synes dette er et klart framskritt fra forrige klimamelding fra 2012 der kuttmålene var beregnet på en ytterst forvirrende måte, og ambisjonene var alt for lave. Samtidig etterlater den nye meldingen mange ubesvarte spørsmål. Det er uklart hvordan det nye målet skal oppnås, og særlig hva som skal skje med utslipp fra norsk territorium. En stor svakhet er at klimatiltak fortsatt ikke blir sett i sammenheng med norsk petroleumspolitikk.
Hans Martin Seip er professor i kjemi ved Universitetet i Oslo og har siden 1970-tallet vært engasjert i store miljøspørsmål. Han har i mange år vært tilknyttet CICERO Senter for klimaforskning, og siden oppstarten i 2006 vært med i styret for Besteforeldrenes klimaaksjon.
– Hva den nye meldingen får å si for praktisk politikk og de faktiske norske bidrag til klimaproblemet, gjenstår å se. Problemet med norsk klimapolitikk har jo aldri vært mangelen på store ord og fine mål. En realistisk klimapolitikk må dessuten legge til grunn at dersom all olje og gass som finnes på planeten pumpes opp og forbrennes, er det tvilsomt om vår sivilisasjon vil kunne overleve, sier han. Likevel ser de fleste land, inkludert Norge, det som sin soleklare rett å utnytte alle ressurser på sitt eget territorium. At Klimameldingen unnlater å problematisere dette grunnleggende dilemma, er etter mitt syn svært kritikkverdig.
Han minner om at Stortinget tilbake i 1991 vedtok å stabilisere og redusere de norske CO2-utslippene. Dette målet ble oppgitt allerede midt på 1990-tallet, til fordel for sterkere utbygging av olje- og gassindustrien. Man satset på at klimaproblemet best kan løses ved å kjøpe billige utslippskvoter i fattige u-land gjennom den såkalte «grønne utviklingsmekanismen» (CDM-kvoter).
– I praksis har det vist seg at det er mange vanskeligheter med CDM, selv om Stoltenberg har hevdet at Norge har «overoppfylt» Kyoto-forpliktelsene. Derfor er det sannsynligvis fornuftig at den nye klimameldingen avvikler denne ordningen. Samtidig er det bekymringsfullt at man synes å satse så sterkt på EUs kvotesystem. For det fungerer jo heller ikke, så billige som kvotene nå er. Blir det ikke kostbart nok å forurense, utløses ingen klimatiltak. Å bruke dette systemet som argument mot andre virkemidler, vil i alle fall være meningsløst. Det blir derfor spennende å se på hva som blir de videre skritt fra Solberg-regjeringen.
«Søkelys på klimameldingen»: https://test.besteforeldreaksjonen.no/?page_id=56
Enig med Seip. Selv om jeg i utgangspunktet er positiv til mange av tlltakene både FN og EU foreslår, blir det for puslete. CDM kan sikkert fungere i en del tilfeller, men det er for mange hull i kontrollmekanismene, og det er for lett å bruke CDM som unnskyldning for ikke å gjøre noe særlig på hjemmefronten. CDM kan neppe fungere som annet enn et supplement. Kvotesystemene er for svake. De kan heller aldri bli noe mer enn supplement.
Politikerne må faktisk være politikere og ta ubehagelige avgjørelser av og til. Tiltak som virker er å fjerne alle subsidier og skatteletter for fossil energi. Og så må man få på plass en karbon-avgift ved kilden. Ingen unntak. Inntektene fordeles likt til alle lovlige innbyggere over 18 år, slik James Hansen foreslår. Da vet alle at karbon-avgiften øker med 10% hvert år, mens fornybar energi blir stadig billigere og bedre. Investeringene må over fra det fossile og over på fornybar. Da må politikerne tørre å signalisere det i klartekst og slutte med å innbille seg at neoliberale usynlige markedskrefter skal ordne opp. Disse tiltakene vil ikke øke det totale skatte- og avgiftstrykket, men likevel styre utviklingen i ønsket retning. http://ufbutv.com/2015/01/06/make-2015-a-climate-year/