Når Grunnlovens miljøparagraf blir glemt

Jeg synes oljeleting i Arktis harmonerer dårlig med Grunnloven § 112, sier Inge Lorange Backer, professor i miljørett ved Universitetet i Oslo. For å si det forsiktig, er det et påfallende paradoks at regjeringen utvider området for oljeleting i Arktis ved å «flytte iskanten» samtidig som man hevder å gå for en ambisiøs klimapolitikk. Ved å «flytte iskanten» – fordi den fysisk har flyttet på seg takket være tidligere klimautslipp – åpner man altså mulighet for nye klimautslipp som kan bidra til å flytte iskanten enda mer, osv. Det som burde være en kraftig advarsel mot å gå videre med business as usual, blir i stedet tatt som en invitt!

En rettslig milepel for landet
Det er ikke mange som har øvd større innflytelse på moderne norsk lovgivning enn Inge Lorange Backer. Innen miljøretten blir han regnet som en foregangsmann, med doktorgrad fra 1987 på avhandlingen «Naturvern og naturinngrep – Forvaltningsrettslige styringsmidler».

Året etter la stortingsrepresentantene Einar Førde og Liv Aasen fram sitt forslag om å ta retten til et sunt miljø inn i Grunnloven. Professor Inge Lorange Backer hadde mer enn én finger med i spillet før det nye grunnlovtillegget ble enstemmig vedtatt 25. mai 1992. – Det var en milepel som bekreftet en vilje til å ta på alvor Brundtland-kommisjonens rapport om «Vår felles framtid», sier han.

– Husk at året før hadde Stortinget vedtatt å stabilisere og redusere de norske CO₂-utslippene. Det var all grunn til å vente seg et gjennombrudd for en økologisk mer ansvarlig og forsiktig tilnærming til problemene.

Økonomi-tenkning dominerer
Mer enn tjue år senere må vi bare konstatere at det ikke er blitt slik. De norske CO₂-målene ble oppgitt allerede midt på 1990-tallet, til fordel for satsing på olje- og gassindustrien. Deretter fant man på at klimaproblemet best kan løses ved å kjøpe billige utslippskvoter i fattige u-land, en tankegang Backer har lite sans for.

– Det er i tråd med paradigmet om at kostnadseffektivitet er alle tiltaks mor, det vi si at man må iverksette de mest kostnadseffektive tiltakene før man iverksetter noen andre tiltak. Det er en klar oppskrift på handlingslammelse – som senest ser ut til å bli fastholdt i Produktivitetskommisjonens verdensbilde. Tenker man rent økonomisk, er jo den naturlige forlengelsen å kjøpe seg fri, og da er det unødvendig med mål for nasjonale tiltak. Men jeg kan ikke se at man oppnår troverdighet på denne måten. Det er som om man skulle bekjempe bruk av miljøgifter bare med avgifter: En avgift signaliserer at man kan kjøpe seg til en rett til å belaste miljøet, uten noe etisk ansvar.

I tvil om bruk av Grunnloven
Som jurist er Inge Lorange Backer ikke helt enig i at det vil føre frem å bruke Grunnloven § 112 mer aktivistisk og reise sak mot myndighetene om oljeletingen. – Selv om oljeleting i Arktis harmonerer dårlig med paragrafen, er det vanskelig å hevde at letingen i seg selv er direkte grunnlovstridig, sier han. Det kan være flere fremgangsmåter til å nå miljømålet i § 112. Blant annet derfor kan det være vanskelig å trekke sikre slutninger fra paragrafen og formuleringene man finner der.

– Dette er et spørsmål mer om politikk enn om juss. Det som er viktig, er at Grunnlovens mål og verdier må med i den politiske diskusjon. Stortinget og regjeringen har et hovedansvar for at målene – eller rettighetene – i § 112 blir nådd. Det beste argumentet for å bruke § 112 mot regjeringens «flytting av iskanten», er kanskje at det later til at regjeringen ikke har hatt § 112 for øye i det hele tatt.

Og professoren tilføyer: Som morfar er jeg glad for at Besteforeldrenes klimaaksjon har valgt å hente sitt motto fra § 112: «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Det er på tide å ta dette på større alvor.

Kommentar ved Ola Dimmen