Barnebarns rettigheter må kunne prøves

En klimarettssak mot staten vil klargjøre at makten ikke kan ignorere kommende generasjoners rettigheter. Dette vil framstå klart, uansett hva dommen måtte bli. Barnebarna våre har i hvert fall ingen ting å tape på at det fremmes et slikt søksmål, sier Kristoffer Rypdal. Han er professor i anvendt matematikk (klimadynamikk) ved Universitetet i Tromsø, og har nettopp meldt seg inn i Besteforeldreaksjonen. Jeg ble først oppmerksom på organisasjonen – det er jo så bra at den finnes! – da jeg ble bedt om å skrive under på oppropet mot oljeboring i Arktis. Jeg vet ikke om vi klarer å stoppe våre politikeres oljetørst, men vi får gjøre så godt vi kan.

Nytt tenkesett
Professor Rypdal er kjent som en uredd kritiker av universitetets samarbeid med oljeinteressene i nord, og etterlyser mer akademisk motmakt til «propagandaen fra triumviratet UiT, bransjeorganisasjonen Norsk Olje og Gass, og Aker Solutions», som han nylig skrev i Nordlys. Han mener vi trenger en revolusjon i hele vårt tenkesett, hvis vi skal møte klimautfordringene på en adekvat måte.

– Oljeinteressene fortsetter i samme spor som før, med visjoner for framtida som om klimaproblemet ennå ikke var oppdaget. Det er deprimerende. Samtidig er det et positivt tegn i tiden at studerende ungdom nå ser ut til å vende seg bort fra petroleumsfagene. Det bærer bud om at de begynner å tro på en klimavennlig framtid med framvekst av ny energiteknologi, og at de velger å satse sin profesjonelle framtid på dette kortet framfor den fossilbaserte.

200 kunstnere, kirkefolk, tidligere politikere og akademikere, blant dem Kristoffer Rypdal har skrevet under på oppropet mot regjeringens planer i Arktis.

For enkelt
Du er blant dem som også vil tvinge fram endringer ved hjelp av domstolene. Tror du det er mulig, i et land som Norge? Er ikke dette politikk som rettsvesenet skal holde seg unna?
– Det blir for enkelt. Vi har et politisk system som er tuftet på en del fundamentale prinsipper, nedfelt i blant annet Grunnloven. Stortinget kan ikke stå over de lovene de selv har vedtatt, eller de konvensjonene de har sluttet seg til. Når Grunnlovens paragraf 112 slår fast at naturresursene skal disponeres med hensyn til etterslektens interesser, må vel det bety noe? Det kan ikke være ment bare som pynt? Etter mitt syn må det være mulig å stille myndighetene til ansvar når de så åpenbart som nå ignorerer framtidstruslene. Ellers er vi ingen egentlig rettsstat, en stat som bygger på retten.
Noen vil likevel si at hvis vi er misfornøyd med noe, er det bare én løsning: Vi må gjennom valg sørge for at Stortingets sammensetning blir endret.
– Igjen er det for enkelt. Folket i valg er jo ikke annet enn en samling stemmetall, i en votering som dreier seg om alle mulige andre saker som ikke har med rettighetene til kommende generasjoner å gjøre, og det er en «dom» som avgis uten nærmere begrunnelse.

Gult kort
– I fotball har vi regler som er folkelig forankret og i liten grad gjenstand for debatt. Dette er fotballens motstykke til Grunnloven. Men vi overlater ikke til spillere eller publikum å avgjøre når det skal gis gule og røde kort. Til dette har vi dommere, som ikke er valgt av folket, men som gjennom sin kompetanse, erfaring, og meritter har folkets tillit. En bokstavtro tolkning av slagordet «all makt i denne sal» er like meningsløs som «all makt til tribunen», eller i ytterste konsekvens – «all makt til Apeberget».

– Miljørettighetene i Grunnloven er en del av menneskerettighetene. Etter mitt syn må det være en hovedoppgave for rettsinstanser som den internasjonale domstolen og den norske høyesterett å overvåke at disse rettighetene overholdes av regjeringer og parlament. Det beste vi kan oppnå ved et søksmål mot oljetørstens presteskap er kanskje at regjeringen får et gult kort. Men dette tenker jeg vil ha en meget sterk symbolverdi som vil kunne ha betydelig innvirkning på Norges energipolitikk i framtida.

Billedmontasje ved Ola Dimmen