Pave Frans har vakt oppsikt med sin miljøencyklika – Laudato Si – som tar opp klodens miljøproblemer, inkludert klimakrisen og truslene mot verdens arter. Navnet er hentet fra Frans av Assisis «Solsang», og for å forstå pavens budskap er det viktig å se nærmere på denne spesielle personen i den katolske kirkes historie, skriver Bredo Berntsen, forfatter av mange bøker om norsk natur, friluftsliv og naturvern. Han representerer i vestlig tanketradisjon en motvekt mot troen på menneskenes utnyttelse av naturrikdommene – og dagens forbrukersamfunn med store miljøødeleggelser som ubønnhørlig konsekvens.
Naturfromhet
Frans (1182-1226) kom fra gode kår, faren var velstående tekstilhandler. Som ung var han et festmenneske. Men så valgte han å gå over til å hjelpe de fattige og syke – til og med de spedalske. Med dette som mål grunnla han fransiskanerordenen. Han ble erklært helgen i 1228 og hans minnedag er 4. oktober.
Han skrev lite. Mest kjent er «Solsangen», senere endret til en salme. Den er viet skaperen, skapningene, naturen og universet. I den norske versjonen heter det: «Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor.»
Hva er så sammenhengen med pavens encyklika? En som har satt søkelyset på denne middelalderpersonligheten er filosofen Hjalmar Hegge, i boka «Mennesket og naturen: Naturforståelsen gjennom tidene» (1978). Med særlig henblikk på nåtidens miljøkrise fremhever han Frans’ verdigrunnlag.
Han er den som best representerer den kristne middelalders naturfromhet, mener Hegge. Hos ham når forholdet til naturen, som et religiøst inderlighetsforhold, et høydepunkt. Naturen er ikke bare Guds skaperverk, men også, på en ytterst konkret måte, menneskets medskapning, dets «bror» og «søster».
Skytshelgen
At Frans av Assisi taler til våre medskapninger, som fuglene, har gjort inntrykk i ettertiden i form av kunstneriske fremstillinger. En av disse er et stykke for solo piano av komponisten Franz Liszt i perioden 1863–1865. Nemlig: «Prekenen til fuglene». Et annet eksempel finner vi i boka «Tretten taler på Grini» av professor Francis Bull fra 1945, hvor omslagsbildet av maleren Per Krohg viser professor Francis Bull som Frans av Assisi midt i en flokk av småfugler!
Det at den fromme italieneren så på naturen som menneskets medskapning, og derved i en forstand likeverdig med mennesket, mente Hegge hadde vunnet betydelig gjenklang i en moderne tid: «Stilt overfor en truende økokatastrofe, som nettopp skyldes menneskets hensynsløse herredømme over naturen, har man sett Frans av Assisi som eksponent for det stikk motsatte syn: nettopp naturens likeverdighet med mennesket.»
En som mente at verdisynet til den hellige Frans hadde relevans for det moderne samfunnets problemer var amerikaneren Lynn Townsend White (1907-1987), professor i middelalderhistorie. Det skrev han i artikkelen «The Historical Roots of Our Ecological Crisis» i Science i 1967. Han argumenterte her for at Frans av Assisi burde bli den økologiske bevegelsens skytshelgen, og opplevde at Frans i 1979 fikk denne karakteristikken. Det sørget Johannes Paul II (1920–2005) for.
Takknemlighet
Filosofen Hegge mener at den fromme italieneren så det slik at mennesket står i en særstilling i tilværelsen som «skapningens krone». Men det er ingen særstilling som innebærer «herrementalitet» og «hovmot» i forholdet til naturen. Nei, særstillingen består i at mennesket har mulighet til å erkjenne naturen som Guds manifestasjon, utvise ærefrykt for den – og tjene den i kraft av dette.
Hegge tolker Frans av Assisi slik at han mener at mennesket må vise solidaritet med naturens medskapninger – og ikke minst takknemlighet overfor disse ved at de gjennom sin eksistens – i den store økologiske sammenhengen – gjør menneskets eksistens mulig. Dette som en motsetning til det som fulgte i renessansen. Her var troen på menneskenes utnyttelse av naturrikdommene som et ubegrenset gode, helt dominerende. En liknende tro forklarer vår tids industrielle vekst – og forbrukersamfunn med miljøødeleggelser og hensynsløs rovdrift på naturmiljøet.
Det er slike og liknende oppfatninger hos miljøbevegelsens skytshelgen som har preget pave Frans, og har satt et dypt preg på hans tenkning, og derfor også på hans encyklika.
(Først trykt i Klassekampen 17. juli 2015)
Frans mater fuglene, av Giotto.
SOLSANGEN av Frans av Assisi, ca. 1225
Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt.
Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.
Og den er skjønn og stråler med stor glans.
Av deg selv, aller høyeste, er den et avbilde.
Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene,
på himmelen skapte du dem klare og kostelige og vakre.
Lovet være du, min Herre, for bror Vinden
og for luften og skyene og himmelen og allslags vær,
for ved det lar du all din skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre, for søster Vannet
som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert.
Lovet være du, min Herre, for bror Ilden,
for ved den lyser du opp i natten.
Og den er skjønn og sterk og mektig.
Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og som leder oss
og frembringer frukter og gress og fargerike blomster.
Lovet være du, min Herre, for alle dem
som tilgir av kjærlighet til deg
og lider vondt og overlast.
Lykkelig er den som bærer det med tålmod,
for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone.
Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død,
som ikke noe levende menneske kan unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd.
Lykkelig den som lar din hellige vilje skje,
for den annen død skal ikke ramme ham.
Lov og velsign min Herre og takk ham,
og tjen ham med stor ydmykhet.