Hvis det er noe Besteforeldrenes klimaaksjon nå trenger, er det flere passive medlemmer, sier Halfdan Wiik. Han er fortsatt leder av foreninga, og godt fornøyd med årsmøtet som nylig ble holdt i Skien. – Jeg tror at mange flere kan tenke seg å være med og støtte arbeidet vårt og kravene våre. Men da må vi passe på så de ikke får inntrykk av at dette bare er noe for dem som liker å fly på møter og stå på stand og slike ting. Vi skal være en forening for vanlig opplyste og samfunnsbevisste eldre mennesker. Det er aktivitet god nok å betale sin kontingent og være med å gi oss større tyngde og innflytelse i opinionen.
Ikke mere snikksnakk
– Forstå meg rett; det er selvfølgelig helt uvurderlig at vi har så mange dyktige aktivister blant medlemmene våre! De som står på stand, går i demonstrasjonstog, sprer informasjon, snakker og skriver og synger og verver nye medlemmer. Uten dem ville vi vært null og niks. Vi må bare gjøre det veldig tydelig at det er helt OK også om du ikke ønsker eller ikke kan være med på slikt. Det eneste som kreves er at du er med og krever at våre politiske ledere gjør noe som monner med klimaproblemene.
– Det må bli slutt på snikksnakket og tendensen til å eksportere løsningene til andre land der det er billig å gjøre noe, mens vi her til lands fortsetter med business-as-usual. Siden 1990 har norske myndigheter utredet en meterhøg rapportbunke med klimatiltak. Bunken har vokst i takt med klimautslippa. I fjor gikk de ned med 0.1 prosent!
Det er viktig å være konkret, mener Halfdan, Ved Klimavalgalliansens demonstrasjon foran kommunevalget i Bergen holdt han appell under slagordet «Fossilfri by innen 2025». Fossilfri transport, fossilfri oppvarming, fossilfri havn, fossilfrie investeringer. – Det er realistisk og gjennomførbart. Det er ikke høyre eller venstre, bare sunn fornuft. Og det vil gi utrolig mange fordeler for hele bymiljøet. Barn og unge vil glede seg aller mest, for de vil få en bedre og sunnere hverdag med større frihet.
Barnebarnet Helena 4 år, på vei ut i verden.
Fra opprop til forening
Får å finne begynnelsen til Besteforeldreaksjonen må vi tilbake til 2006. Da kom Lavutslippsutvalget og Jørgen Randers med sin innstilling som viste at en betydelig reduksjon av norske utslipp var mulig, og heller ikke altfor dyrt. – Da vi laget vårt første opprop med kjente besteforeldre var det ikke med tanke på å stifte noen organisasjon, forteller Wiik. Vi ønsket bare å komme med en bred appell og støtte de konstruktive kreftene.
– For meg som initiativtaker hadde det mye å si at jeg var blitt bestefar for første gang. Og det var naturlig for meg å ta kontakt med Framtiden i våre hender, der jeg har vært med lenge og som har et verdigrunnlag som stemmer godt. FIVH-leder Arild Hermstad støttet på alle måter opp om initiativet, det må jeg få understreke. I det lange løp kunne vi likevel ikke fortsette som anheng til en annen organisasjon. Nå er vi en selvstendig forening med 12-1300 medlemmer. Det er vel ikke så verst etter bare tre år. Jeg synes også vi får til ganske mye. Men vi får minne oss selv om at det er 400 000 besteforeldre i Norge, så vi har et stykke vei å gå!
Livet alene
For et år siden mista Halfdan kona si Sigrid. – Det var et sjokk og et forferdelig tap. Vi var gift i 47 år. Jeg tenker på henne hver eneste dag. Men jeg må jo bare prøve å leve videre så godt jeg kan. Og holde fast på det fellesskapet vi hadde. Samfunnsengasjementet, og en lengsel bort fra bruk- og kastsamfunnet, var en viktig del av det.
Sammen på klimaseilas til en iskald København høsten 2009
– Barnebarna våre skal i alle fall vite at vi gjorde vårt beste, og at bestefar holdt koken selv når han hadde mest lyst til å gå bort og bre gammelt over seg. Jeg tar dem med til plassen vår på Stord så ofte jeg kan. Et lite gammelt hus i en stor gammel hage der Sigrid og jeg bodde i de mer enn 30 åra jeg jobba på høgskolen. Der dyrker vi potet og frukt og bær, fisker i fjorden og lager rabarbragrøt. Jeg håper det gir dem noe av den ballasten de kan komme til å trenge i livet. En dag blir en liten jordlapp verdifull igjen.
Våronn i Kyvika på Stord. (Foto: Sigrid)