Vil møtet i Paris løse klimakrisen?

Tjue klimatoppmøter har ikke løst klimakrisen. Verden følger fortsatt «worst-case» utviklingen for utslipp og temperaturøkning som ble beregnet da første møte ble holdt i Montreal 1995. Vil det 21. møtet i Paris gjøre en forskjell? spør Svein Tveitdal i en kronikk i flere sørlandsaviser. Besteforeldreaktivisten fra Arendal er tidligere FN-direktør og leder for Klimavalg 2013. Han mener mulighetene er større enn noen gang, fordi klimaalvoret er blitt tydeligere og fordi det folkelige presset og forventningene fra sivilsamfunnet er blitt mye sterkere. Samtidig må det skje mer i det enkelte medlemsland. Norge er i dag blant dem som ikke gjør hjemmeleksa si.

Oppvarmingen fortsetter
I år settes ny varmerekord. Den globale oppvarmingen passerer 1 °C etter at NASA startet målingene for 135 år siden. For å begrense oppvarmingen til 2 °C, som er verdenssamfunnets mål, må omkring 2/3 av alle tilgjengelige fossile energikilder forbli ubrukt. Fortsetter dagens utslippsnivå vil vi bruke opp karbonbudsjettet som gjenstår for å nå togradersmålet på 25 år. Vi er på stø kurs mot en oppvarming på fire grader eller mer. Eller er det realistisk å tro at møtet i Paris kan snu denne katastrofale utviklingen?

Nytt på konferansen i år er at 175 nasjoner har rapportert sine utslippsplaner fram til 2030 til FN. Tilsammen står disse landene for mer enn 93 % av globale utslipp. Utslippene vil ifølge ulike analyser av planene fortsette å øke med nesten 20 % fram mot 2030 og resultere i en oppvarming av kloden  fra  2.7 til  3.7 °C. Men her forutsettes det at utslippene reduseres drastisk etter 2030, og her har ingen forpliktet seg ennå. Her er en rask analogi: Du veier 200 kilo med vektrelaterte helseproblemer og et legeteam sier du må gå raskt ned i vekt. Men du øker fortsatt med 4 kilo i måneden og går med på å følge en diett som vil begrense vektøkningen til 220 kilo innen 12 måneder. Er det da sannsynlig at du vil veie 150 kg om tre år?  Det er grunn til å tvile.

Kan bli katastrofalt
La oss anta at vedtakene i Paris er tilstrekkelige til å begrense oppvarmingen til tre grader. I følge forskerne vil dette kunne ha følgende konsekvenser:

• Verdens matvareproduksjon reduseres med 35 %
• 30-50 % mindre vann i Afrika og middelhavsområdet
• Regnskogen i Amazonas kollapser og den arktiske tundraen og isen over Grønland og Antarktis smelter i økende grad
• Havet stiger med 1 meter eller mer med stadig økende nivåstigning i påfølgende århundrer
• Store deler av verden vil være vanskelig å bo og livnære seg i uten luftkjøling og sikker tilførsel av mat fra andre regioner
• Dagens flyktningetilstrømning er bare en forsmak på hva vi kan vente oss om temperaturen stiger med tre grader

Vi har fremdeles 10-15 år på oss til å gjøre nødvendige tiltak for å unngå tilstandene over, men situasjonen kan også bli langt verre.

Nødvendige tiltak
Dersom vi skal få til den nødvendige snuoperasjonen i tide er dette tre viktige tiltak:

– Fornybar energi må bli billigere enn fossil for at markedet skal drive et grønt skifte. I dag er ny fornybar energi i ferd med å bli billigere enn fossil, men fortsatt subsidieres fossil energi med nesten 600 milliarder $ per år, eller fem ganger mer enn fornybar. Denne utviklingen må snus og det er i tillegg nødvendig å innføre en global karbonskatt. Mange er enige om dette, men det vil ikke bli enighet i Paris.

– En global klimaavtale må være rettferdig. Dette innebærer at rike land må overføre betydelige midler til fattige land for at de kan redusere utslipp og kunne tilpasse seg til de klimaendringene som er uunngåelige. Målet for Parismøtet er at 100 milliarder $ per år skal være på plass fra 2020. Foreløpig er vi litt mer enn halvveis, men det er uenighet om hva som skal telle som klimafinansiering. Målet må sannsynligvis økes om de fattige landene skal godta en avtale.

– Avtalen som inngås må bli juridisk bindende og åpne for innsyn, evaluering, og prosesser for økning av ambisjonene i tråd med forskernes anbefalinger. Det er uklart hva møtet vil oppnå her.

Tvilsom norsk politikk
Selv om Paris-møtet ikke vil skaffe oss den klimapolitikken som er nødvendig for å unngå klimakatastrofe, er det likevel håp om at møtet vil gi et viktig skritt framover. De fleste landene ønsker en avtale og de største utslippslandene som Kina og USA ønsker resultater. Det sivile samfunn og næringslivet med unntak av fossilindusrien presser på.

Vi er imidlertid avhengige av at landene gjør hjemmeleksen sin, særlig når planlagte utslippsreduksjoner ikke er juridisk bindende. Norge ønsker å være blant de flinkeste i klassen i Paris og støtter tiltakene over. Men vår nasjonale klimapolitikk er illojal i forhold til hva som er nødvendig for å nå globale mål. Målene for nasjonale utslippsreduksjoner i klimaforliket forskyves, og vi fortsetter med tvilsom bruk av klimakvoter. Regjeringen ønsker videre å utvinne all olje og gass som er økonomisk drivverdig uten å angi hvem det er som skal la olje og gass ligge urørt. Under Aftenpostens klimakonferanse tidligere i høst ble lederen for FNs klimakonvensjon Christina Figueres spurt av møtelederen om utvinning av olje og gass i nye områder i Arktis er forenlig med FNs togradersmål. Svaret var et kort og bastant NEI.  Dersom andre land følger Norges praksis vil klimaendringene fortsette i katastrofal retning.

Alle utslipp er lokale og regional handling er nødvendig for å nå globale klimamål. Agder har prioritert klima i sin regionplan Agder 2020 men gjennomføring i praksis uteblir. Fylkespolitikerne bør gjennomgå denne i lys av utfallet i Paris, øke ambisjonene, og sørge for at vedtakene blir gjennomført.