Onsdag 4 februar var representanter for elleve lokale lag og grupper av Besteforeldreaksjonen samlet på Miljøhuset i Oslo. Temaet var oss selv denne gangen – noe som er uvanlig for denne svært utadvendte foreningen. Diskusjonen gikk høyt om hvordan engasjere flere mennesker i klimaarbeid, både i hverdagen og politisk? Hva er Besteforeldreaksjonens særpreg og særegne stemme i debatten? Men også: Hva er de viktigste frontlinjene i klimakampen i 2016 og framover? Hva gjør vi for at Paris-avtalen skal bli noe mer enn en papirtiger og et premiss også for lokalpolitikken rundt omkring i vårt vidstrakte land?
Stort engasjement også på seminaret. Harald Smedal og Thelma Kraft fra Bergen.
Som formell organisasjon ble Besteforeldrenes klimaaksjoen stiftet i 2012, og har nå rundt 1350 medlemmer over hele landet. Det er alt for få, sa styreleder Halfdan Wiik. På den annen side er en uvanlig stor andel av dem aktive i en eller annen forstand. Og det er vel ikke så rart, for mange av folka våre har jo vært ute en vinternatt før! Vi vet hva organisasjonsarbeid er, og hvor viktig folkelig aktivisme er for demokratiet.
Skal vi dra vesentlig flere med i arbeidet – og det må vi hvis vi skal nå våre mål – er det imidlertid viktig at de ser og opplever relevansen også i sin hverdag, understreket flere av innlederne. Klima er og blir har så alt for lett å bli et litt «fjernt» tema, som oppleves som veldig kunnskapskrevende. Hvordan kan vi heve engasjementet for klima uten å gjøre det for vanskelig og gi folk følelsen av at de må lese tjukke rapporter for å ta stilling?
Thorleif Jacobsen driver nærmest sitt eget enmannslag av Besteforeldreaksjonen i Nordfjordeid.
Bodvar Sonstad fra Beitostølen trakk fram de positive erfaringene med Klimatoget, som ga Besteforeldreaksjonen mye goodwill og god oppmerksomhet. Hvordan kan vi utnytte og lære av det også i klimakampen lokalt? Sang og musikk og kultur må være en del av det, slik det var til gagns i Paris, minnet han om. Og så må vi ikke være redde for å rendyrke besteforeldre-budskapet vårt, føyde Thorleif Jacobsen fra Nordfjordeid til: Vi må være bevisst den sterke symbolverdien som ligger i at besteforeldre engasjerer seg. Vi kan godt tillate oss å være være kravstore, for vi er det på vegne av de uskyldige! Fortsatt er situasjonen at de fleste lokalpolitikere unngår å forholde seg til at verden er i ferd med å endre seg, og der premissene for «vekst og utvikling» vil måtte være en annen.
Forsamlingen ble minnet om et fyndord fra tidligere styremedlem i Besteforeldreaksjonen, Bente Bakke: «Det er de gamle som må redde verden, de unge har ikke tid!»
Trondheims-laget med 120 medlemmer, er så opptatt av å redde verden og utadvendt arbeid, at de ikke engang vil kalle seg en organisasjon, men en aksjonsgruppe, fortalte lokallagslederen Elisabeth Finne. Vi er blitt for gamle til å kaste bort tid på oss selv! Fra Bodø sa Kirsten Limstrand at de tenker mye på samme vis. – Det er artig å være med i Besteforeldreaksjonen, og jeg har stor tro på at vi skal greie å redde verden. Men jeg må vel bare innrømme at innsatsen for å rekruttere flere medlemmer, langt på vei er blitt forsømt. Når jeg hører at Oslo-laget har 400 medlemmer, blir jeg overbevist om at vi har potensiale til å bli en mye større organisasjon enn vi er nå.
Linda Parr er leder i Oslo-laget, der medlemstallet nå vokser jevnt.
Turid Lilleheie fortalte om erfaringene fra Klimafestivalen i Drammen.
Kåre Eie er i ferd med å etablere nytt lokallag i Kristansand, og lyttet interessert på erfaringene fra andre steder i landet.
Berit Waal orienterer om middag for alle hjemme hos seg om kvelden.