Pave Frans’ mye omtalte klima-encyklika Laudato Si’ foreligger nå i norsk utgave (St. Olav forlag). I det 180 sider lange økologiske manifestet bygger Frans videre på det tidligere paver har sagt om miljøspørsmål, blant annet Benedikt XVI, som fikk tilnavnet «Den grønne pave» etter å ha gjort Vatikanet om til verdens første klimanøytrale stat gjennom bruk av solcellepaneler. Han påpeker at klimakrisen vil få dramatiske konsekvenser for oss alle, og det urettferdige i at det er de fattigste blant oss som må bære den tyngste byrden ved vår uforstand og misbruk av ressurser. «Vi har glemt at vi selv er jord», skriver han i innledningen.
Bla i boka:
Biskop Eidsvigs forord
Encyklikaen, det pavelige rundskriv, Laudato Si’ ble lansert i Roma sommeren 2015 og kommer på et betimelig tidspunkt i vår tid. Tørke, flom og ekstremvær er dagligdagse nyheter fra verdenspressen. Pave Frans slår fast at Laudato Si’ inngår i Den katolske kirkes sosiallære fordi den tar opp et sosialt anliggende for oss: vårt forhold til Skaperen, til skaperverket og til hverandre.
Pave Frans henvender seg innledningsvis i sin encyklika til alle mennesker fordi klima handler om oss alle – og om vårt felles hjem. Løsningen på klimakrisen, fremholder Paven, er å samarbeide. Klimaendringene kjenner ingen grenser, vi er alle avhengige av hverandre, og vi har et ansvar for hverandre. Her peker Frans på urettferdigheten i at det er de fattige som kjenner klimaendringene sterkest på kroppen, mens de rike landene, som ble rike ved å ødelegge kloden, slipper ansvar. Alle må ta del i den globale dugnaden. Politikerne og andre ledere har et særlig ansvar, ikke minst i de rike landene. Vi trenger gode og forpliktende internasjonale avtaler, og vi kan få det til allerede under klimatoppmøtet i Paris i desember 2015, sier Paven. Alle kan og må gjøre sitt. Han utfordrer oss, hver og en, på vårt forbruk og på vår livsstil, som ikke er tilpasset jordens tåleevne. Han får oss brutalt ut av vår egen komfortsone.
Frans slår fast at klimaendringene er menneskeskapte. Han slår fast at det er en krise, og at den vil ramme oss alle. Den rammer først og fremst de fattige, men alle vil bli rammet. Men, sier Paven, det er håp. Vi kan ennå endre kurs, men det haster. Han inviterer oss alle til å bli med på en global konversjon, vende om, forandre livene våre og redde jorden.
Klimakrisen hører sammen med den sosiale krisen: Det er dypt urettferdighet at noen lever i overflod og forbruker uhemmet, utarmer og ødelegger vårt felles hjem, mens andre lever i dyp nød og nedverdigende fattigdom. Vi står overfor et menneskelig forfall som henger sammen med forringelse av naturen. Det er en sosio-økologisk krise, sier Frans. Vi er alle ansvarlige for hverandre, vi som lever nå, men vi er også ansvarlige for de neste generasjoner. Paven påpeker at politikken ikke må underkastes økonomien, som igjen ikke må underkastes det teknokratiske paradigme. Vårt økonomiske system er ikke det beste for menneskene og har bidratt til denne krisen, sier han.
Teksten er en sterk kombinasjon av vitenskap, politikk og teologi, og pave Frans har maktet ved denne kombinasjon og ved sin person og sitt embede å løfte klima opp på det nivå det hører hjemme: til et moralsk anliggende som angår oss alle. Dette har ingen før ham greid, og derved bidrar Paven helt konkret inn i klimakampen.
Gjennomgående i sitt brev ansvarliggjør han menneskene. Vår hellige far Paven kaller oss til en radikal personlig omvendelse: fornyet handling og fornyet spiritualitet, til beste for oss selv og vårt felles hjem i respekt for Gud, for hverandre og skaperverket. Nå står det til oss å svare på hans oppfordring.