Det er uansvarlig å stole på at teknikker som gir såkalte negative utslipp, skal løse problemene for oss en gang i framtiden, slik at det ikke haster med store kutt i klimagassutslippene. Det skriver Asbjørn Torvanger og Hans Martin Seip i magasinet Klima, etter at de har gått gjennom forskningen på området. Dette er også en kritikk av Paris-avtalen, der målet om å begrense global oppvarming til «godt under 2 grader» er knyttet til forventninger om nye, smarte teknologier som skal trekke CO2 ut av atmosfæren. – Vi kan ikke vente. Kloden trenger øyeblikkelig og kraftig reduksjon av klimagassutslippene, mener de to forfatterne.
Dobbeltkommunikasjon et problem
Artikkelen i Klima siterer den kjente forskeren Kevin Anderson ved Tyndall Centre for Climate Change Research, som har sagt at troen på teknologier med negative utslipp for å oppfylle målene i virkeligheten er den største trusselen mot Paris-avtalen. – Verden har satset framtiden på at en karbonslukende fe skal vise seg i en røyksky, skriver han i tidsskriftet Nature.
Betyr dette at Paris-avtalen er et selvbedrag og en slags science fiction-aktiv lek med klimasituasjonen? Vi spør Hans Martin Seip, professor i miljøkjemi og aktiv i Besteforeldreaksjonen siden oppstarten.
– Ikke nødvendigvis, men hvis ikke avtalen raskt blir fulgt opp med konkrete tiltak, er jeg redd det er tilfellet. Blant positive signaler er at mange investorer nå trekker seg ut av kullindustrien. Dette gjelder også det norske Oljefondet, som har gått foran i denne saken. At kullindustrien på Svalbard fortsatt får støtte, er et paradoks. På den positive siden har vi også noen signaler om tiltak i Kina og USA. Dessuten viser meningsmålinger at befolkningen i USA er mer opptatt av klimaendringer enn tidligere. Men hvis republikanerne Trump eller Cruz skulle bli valgt til USAs president i høst, må vi forberede oss på store tilbakeslag. I Australia har regjeringen kuttet bevilgningene til det mest kjente klimaforskningsinstituttet slik at 100 personer er sagt opp.
– Helst vil jeg jo være optimistisk, men med de blandete signalene, er det ikke alltid så lett. Her hjemme er det ganske skremmende å se regjeringens uttalelser om at Paris-avtalen ikke vil påvirke norsk oljepolitikk, og at vi ikke kan vente noen nedgang i klimagassutslippene de nærmeste åra. Dobbeltkommunikasjonen er et kjempeproblem, etter mitt syn. Det er ikke lett å forholde seg til politikere som tilsynelatende aksepterer klimakunnskapen, – og likevel synes å tro at det meste kan fortsette som før. Jeg er heller ikke begeistret for uttrykket «netto null utslipp» som blir brukt av klimadepartementet, og som synes å basere seg på urealistiske forventninger om at vi i framtida skal finne måter å kompensere for våre utslipp på. Skal vi være føre var, kan vi ikke basere oss på slik utvikling. Det er dette vi prøver å si noe nærmere om i artikkelen i Klima.
Bra artikkel! Jeg deler så absolutt Hans Martin Seips bekymringer for manglende oppfølging etter Paris-avtalen. Istedet for å ta fatt på den grønne omstillingen i Norge nå, legger regjeringen opp til utslippsreduksjoner i andre land og/eller teknologier som har betydelig usikkerhet og som kan ha uheldige virkninger på matsikkerhet og biomangfold.
Skiftende norske regjeringer har siden 1990 satt seg klimamål, til tider ambisiøse, spesielt når målet lå betryggende langt fram i tiden. Idag, 26 år senere er de nasjonale utslipp fortsatt høyere enn de var i 1990, i strid med Klimaforliket som la opp til en utslippsnedgang i størrelsesorden 10 % i 2020. Etter de siste signaler fra regjeringen vil utslippene i 2020 være høyere enn nå. Det har ikke manglet på utredninger som har vist at betydelige utslippskutt er mulige, og til kostnader som ikke er uoverkommelige. Jeg har selv vært med på 4 av disse utredningene.
De norske utslippene er omlag 10 tonn CO2-ekv per person i dag. I den siste utredningen fra Miljødirektoratet (2015) vises at to-graders målet forutsetter et globalt gjennomsnittsutslipp på 1,5-3 tonn CO2-ekvivalent per person i 2050 og en videre nedgang etter 2050. Begrensning til om mulig 1.5 grader som inngår i Paris-avtalen vil kreve enda lavere utslipp. Ulike utviklingsbaner for å komme dit forutsetter betydelig lavere utslipp i 2020 og 2030 enn 1990.
Den nåværende regjering legger imidlertid opp til høyere utslipp i 2020. Hva slags grep skal snu trenden etter 2020 og så redusere fra vel 10 tonn ned til 1,5-3 tonn CO2-ekv per person i 2050 er ganske uklart.
Det skal ikke mye regneinnsikt til for å skjønne at dersom en rekke land som i dag har utslipp på 8-20 tonn CO2-ekvivalent per person (Norge = 10 tonn) bare halverer sine utslipp i 2050 må en rekke andre land ha negative utslipp. Hvilke land skulle det være og hvordan skal negative utslipp oppnås der?