– Ny rettstenkning er nødvendig

Dommen fra Besteforeldrenes Torvtribunal på Jødahlsmåsan er nå ferdig skrevet. – Det var oppløftende for meg å være med på dette, sier tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som slår fast at Nes og Ullensaker kommuner i denne saken har handlet i strid med bestemmelser i så vel forvaltningsretten som jordloven og Grunnloven, da Felleskjøpet fikk konsesjon til å ta ut torv. – Rettssamfunnet må simpelthen venne seg til en ny rettstenkning i slike spørsmål. Myrene er landets viktigste CO₂-lagre. De hensyn som taler for torvuttak, er svært lite tungtveiende, og står ikke i noe rimelig forhold til skadene for miljø- og naturvern.

Torvtribunalet 3. mai 2016 – dom i saken

Spørsmålet i saken er om konsesjonsmyndighetenes vedtak er truffet i strid med utredningsplikten og de avveiningsprinsipper som følger av konsesjonsloven og jordloven og de krav som stilles i Grunnlovens § 112.

Sentralt i saken er Jødahlsmåsans klimaeffekt som CO₂-lager. Myrene er landets viktigste CO₂-lagre. Jødahlsmåsan er 1,14 km2 stor og lagrer 290 000 tonn CO₂, utslippet fra 150 000 personbiler i ett år. (Norske myrer lagrer i dag totalt omlag 3,5 milliarder tonn CO₂ tilsvarende utslipp fra 155 000 av dagens privatbiler i 12 000 år.) Dessuten har myrene, ved siden av sine plantebiologiske verdier, stor betydning som hekke- leik- og trekkområde for et mangfold fugler, herunder rødlistede arter. Jødalsmåsan er hekkeplass for ca 60 arter hvorav 17 er rødlistede. Den har selvfølgelig også betydelige landskapsmessige kvaliteter.

Felleskjøpet fikk, gjennom datterselskapet Degernes Torvstrøfabrikk, konsesjon etter konsesjonsloven, jf. jordlovens § 10 til leie av Jødahlsmåsan fra Ullensaker og Nes almenninger i mars 2013 for uttak av torven på måsan.

Den rettslige situasjonen er at enhver lovbestemmelse som regulerer inngrep eller tillatelse til inngrep i naturen skal forstås ut fra de krav som stilles i Grunnlovens § 112: Borgerne har rett til at naturens nytteevne og mangfold bevares ut fra et langvarig og allsidig perspektiv, og de har rett til å få kjennskap til naturmiljøets tilstand og virkningene av inngrep. Det må altså gjøres ikke bare registreringer av miljø- og naturkvaliteter, men også tilstrekkelige konsekvensutredninger, jf. også 1993 side 528 (Luner pukkverk). Og vedtak kan ikke treffes ut fra betraktninger isolert til dette inngrepets begrensede betydning, men bare ut fra en langsiktig og allsidig vurdering av kort- og langtidsvirkninger av denne type inngrep. Grunnloven må ikke minst oppfattes slik at den er ment å hindre en bit for bit-ødeleggelse av naturverdier gjennom vedtak som mangler slike perspektiv.

Miljøverninteresser som her skal utelukkende måtte vike hvor dette, ut fra langsiktige og allsidige perspektiv, tilsies av sterke samfunnsmessige- eller andre motstående hensyn som klart overveier miljøverninteressene.

Vedtakene viser ikke noen slike vurderinger av de miljøverninteresser som berøres og virkningene for dem av torvuttaket. Det kan synes hevdet at alle relevante avveininger er gjort, at altså omfanget av CO₂-utslippet som tillates og betydningen av dette, myras verdi som biotop for en stor mengde, til dels truede fuglearter, og landskapsmessige verdi er vurdert. Men en forsvarlig saksbehandling krever at avveininger og vurderinger uttrykkelig fremgår av vedtaket. Hva myndighetene mener om torvuttakets økonomiske betydning, samfunnsmessig eller på annen måte, er ikke berørt.

Kommunene viser til at det er stilt tre krav til konsesjonshaver:

De to første kravene er kun en henvisning til jordlovas § 10: Det skal «alltid liggja att eit forsvarleg torv- eller jordlag. Myrareala skal setjast i stand att ut frå omsynet til etterbruken av arealet til landbruksføremål og naturvern.» Men dette sier ingenting om de avveininger kommunen har foretatt. Kravene virker, slik de uttrykkes i vedtaket, nærmest uforståelige.

Det samme gjelder kravet om at konsesjonshaver skal ta hensyn til hortulan. Skal det overhodet ikke tas hensyn til myra som biotop for et biologisk mangfold, og hva med hensynet til andre rødlistede arter, hvorfor skal dette neglisjeres?

Konklusjonen på dette er at konsesjonsmyndighetens vedtak ikke hviler på en slik betryggende saksbehandling og avveining som forvaltningsretten og Grunnloven § 112 dekreterer.

Felleskjøpet har pekt på et fortsatt behov for torvuttak som inngår som det vesentlige element i ulike typer erstatning for hagejord.  Siden torv er fullstendig næringsfri, tilsettes den næringskjemikalia, svært billig, og siden kjøperne ikke kjenner dens beskaffenhet, er det en lønnsom forretning. Retten mener at de hensyn som taler for torvuttak på Jødahlsmåsan, er svært lite tungtveiende, og ikke står i noe rimelig forhold til skadene for miljø- og naturvern. Det er vanskelig å forstå at man trenger en nedtrappingsperiode for torvproduksjon, som erkjennes å være under utfasing, slik Felleskjøpet hevder. Hageieres forventning om fortsatt å kunne kjøpe billige miljøskadelige torvprodukter, er etter rettens oppfatning ikke beskyttelsesverdig. De må finne seg i å kjøpe andre og langt mer miljøvennlige produkter, så som komposterte og matjordsbaserte blandinger, selv om dette faller atskillig dyrere.

Torvuttak som her er, som nevnt, under avvikling.  Retten har for øvrig merket seg at mens det er søkt om og gitt konsesjon til uttak av torv på hele Jødahlsmåsan, 1 140 dekar, sier Felleskjøpet seg å ha behov for kun ca 100 dekar.

Etter rettens oppfatning er det ikke bare vesentlige mangler ved vedtakets begrunnelse som gjør det ugyldig, men slik situasjonen ligger an, er det heller ikke mulig å gi det en tilfredsstillende begrunnelse. Det må derfor også kunne avsies dom for at kommunene pålegges å gjenfylle grøftene.

Domsslutning

1. Konsesjonsvedtak av mars 2013 truffet av Ullensaker kommune og Nes kommune kjennes ugyldig.
2. Ullensaker kommune og Nes kommune pålegges å gjenfylle grøftene