I utlandet og ikke minst i EU har en for lengst innsett jernbanens betydning for framtidas samferdsel. Hva med oss? spør Finn Bjørnar Lund i en artikkel i Nordlys i dag. Han arbeider med en høringsuttalelse for Besteforeldrenes klimaaksjon til Nasjonal transportplan (NTP 2018 – 2029), og er særlig opptatt av Jernbanekapitlet. På dette området er det svært mye ugjort over hele landet, og aller dårligst står det til i den nordlige landsdelen. Det må ikke være et premiss for NTP at toget skal stoppe i Bodø også i framtida, mener han. Den gamle planen om Nord-Norgebanen er i virkeligheten mer aktuell enn noen gang.
Det er lovende når det slås fast at: «Norge er et langt og tynt befolket land med store topografiske og klimamessige utfordringer. Norske bedrifter og arbeidsplasser er lokalisert over hele landet. De naturgitte forutsetningene (…) påvirker logistikkostnadene til næringslivet i stor grad. En effektiv, pålitelig, og sikker godstransport er derfor av nasjonal betydning. Grunnet lange transportavstander og utfordrende værforhold har jernbanen en viktig rolle å spille.» (NTP Langsiktig jernbanestrategi, s. 19).
Denne problembeskrivelsen bør passe godt på Nord-Norge. Landsdelen er likevel «glemt» i utkastet. Hvis jernbanestrategien som NTP omhandler ikke gjelder landsdelen, bør det sies direkte.
Det er lett å være enig i at det er fornuftig å styrke arbeidsreiser rundt de store bysentrene i Midt- og Sør-Norge. Det trenges også større driftssikkerhet i hele jernbanenettet som lenge har vært forsømt. Intensjonene om en strategi for bedre samordning av gods- og persontrafikk er også god.
En landsdel i utvikling forutsetter transportkapasitet
«Jernbanen er i prinsippet den eneste transportformen som kan tilby en moden, velutprøvd nullutslippsteknologi for tungtransport i dag». Nødvendigheten av å redusere klimagassutslipp er også et helt sentralt i dokumentet, og det slås fast at jernbanen er i særklasse best her av alle transportformene.
I dag er det en betydelig og stadig økende tungtransport gjennom Nord-Norge. Vegdirektoratets statistikk viser en stor økning de siste åra. I 2014 passerte en tungtransport fylkesgrensa mellom Nordland og Nord-Trøndelag gjennomsnittlig hvert 4. minutt dag og natt året rundt. Trafikkøkningen synes bare å fortsette. Hvor mange slike tungtransporter vil belaste veiene i 2030 eller 2050? Sjøl om en del tenkes flyttet over på sjøtransport, krever f.eks. ferskfisk-transporter rask transport ned til kontinentet. Her savnes et forslag om når en skal ta opp til vurdering å styrke person- og godstrafikk med tog fra Nord-Norge.
For sakte og for lite tidsriktig
Fram mot 2050 har rapporten beregnet en økning i godstransport på bane i Norge med 75 %. Da blir det også viktig å øke transporthastigheten for å håndtere dette, noe som vil kreve et moderne tognett.
Når det foreslår en maksimal gjennomsnitts-hastighet fram til 2050 (!) på 80 km/t virker det lite framtidsrettet. Det er nødvendig å vurdere tognett som tillater tilnærmet høyhastighet, både for gods- og person-trafikk. At vi også står foran et gjennombrudd for hydrogendrevne tog, kan ha særlig relevans for den nordlige landsdelen.
Med bakgrunn i beskrivelsen som gis i rapporten om «den viktige rollen jernbanen har å spille i vårt langstrakte land» og «tiltak for å overføre mer gods fra vei til bane er erfaringsmessig noen av de mest kostnadseffektive tiltakene som kan gjennomføres på jernbanen for å kutte klimagassutslipp» savnes en tidsangivelse for når en skal ta opp til vurdering en styrking av person- og godstrafikk med tog gjennom og fra Nord-Norge.
Må møte utviklingen
Det bør ikke være et premiss i NTP-forarbeidet at toglinjene nordover skal stoppe i Bodø, eller at vi ikke skal ha høyhastighetstog i Norge i framtida. Slik utvikling av infrastruktur krever sjølsagt langsiktig utrednings- og planarbeid. Det bør komme i gang etter stortingsbehandlingen av NTP i 2017. Den motstanden vi hittil har sett mot høyhastighet, og sendrektigheten i planarbeidet er ikke forenlig med nødvendige klima- og transportpolitiske grep. Det er heller ikke framtidsrettet.
Derfor bør det snarest komme i stand forarbeider som tar mål av seg å møte utviklingen. Det bør nå vurderes seriøst hvordan det over tid kan etableres et togalternativ i Norge, både gods- og persontrafikk, som er tjenlig for hele landet og er konkurransedyktig med vei- og flytransport.
