Skal vi nå klimamålene, må de globale utslippene av CO2 kuttes med ca. 50 prosent frem mot 2030. Det gir lite rom for ny oljeutvinning. Det skriver Eystein Jansen, en av landets fremste klimaforskere, i en ny rapport utgitt av Norsk Klimastiftelse. Den gir en lettlest oversikt over sentrale elementer i klimaforskningen – med relevans for situasjonen etter Paris-avtalen. Jansen er som forsker forsiktig med å trekke for tydelige politiske konklusjoner, men understreker nødvendigheten av å kutte nasjonale CO2-utslippene. De er i Norge i dag nær det dobbelte av det globale gjennomsnitt per capita, og også betydelig høyere enn EU-snittet.
Rapportens hovedkonklusjoner:
1 Norge, representert ved Regjeringen og øvrige statlige myndigheter, har som aktivt medlem i FNs Klimapanel (IPPC) og som deltakere på IPCCs plenum vedtatt IPCC-rapportene som den etablerte kunnskapen som basis for politikkutforming i klimaspørsmål. Myndighetene må forutsettes å være kjent både med de konkrete klimaendringene som pågår og som kan skje som følge av klimagassutslipp, de risiki og effekter dette forventes å få for natur og samfunn, og tiltak som kan bidra til å unngå uønskede klimaendringer slik det er nedfelt i FNs Klimakonvensjon.
2 Menneskeskapt global oppvarming er uomtvistelig og kan observeres i en rekke elementer i klimasystemet. Effektene på natur og samfunn er i hovedsak negative. I forhold til togradersmålet er vi nå omtrent halvveis, med en global oppvarming på nesten 1 grad, og målet om å begrense oppvarmingen til 1.5 grader vil med stor sannsynlighet passeres innen få tiår med dagens utslippsbilde.
3 Oppvarmingen er ujevnt geografisk fordelt med størst endring i Arktis og over land. Følgelig er risikoen og mulige samfunnsmessige skadevirkninger av klimaendringene i realiteten betydelig større enn om en beregner virkninger utfra en lokal endring på to grader.
4 Risikoen for miljø og samfunnssikkerhet ved en temperaturstigning på to grader er betydelig, med betydelig lavere skadelige virkninger ved en global oppvarming på 1.5 grader enn en på to grader, og ytterligere langt større risiko ved økning utover dette. Tiltak som skal minimere risiko for fremtidige generasjoner må derfor ha som utgangspunkt at endringene må bli minst mulig og skje mest mulig gradvis.
5 Den siste forskningen påpeker viktigheten av rask handling i forhold til utslippsreduksjoner, og at konsekvensen av å ikke redusere utslippene og iverksette nullutslippssamfunnet i løpet av de neste tiårene vil gi svært alvorlige konsekvenser for mange generasjoner i meget lang tid fremover, særlig knyttet til havstigning.
6 Klimaendringene vil gi økt samfunnsrisiko også i Norge, særlig knyttet til økt og mer intens nedbør. Det er allerede påvist flere negative konsekvenser av klimaendringene i vårt og andre land, inkludert betydelige negative økonomiske konsekvenser. Disse forventes å øke i fremtiden, mest med høye utslipp, minst dersom utslippene forholder seg til 1.5 eller togradersmålet.
7 I Barentshavet er det en markert tilbakegang i isutbredelse både sommer og vinter. Med dagens kunnskap kan man ikke utelukke at det enkelte år blir en vinterisutbredelse i Barentshavet på linje med den som har vært tidligere, men det sannsynlige er at slike år blir sjeldnere. Dagens varsler kan forutsi iskanten ett år i forveien. Det er betydelige og anerkjente kunnskapshull når det gjelder klima og økosystem i den nordlige, delvis isdekte delen av området.
8 Dersom togradersmålet skal nås, bør det samlede globale utslipp av CO2 innen 2030 være nede på mellom 5 og 6 GtC, dvs. ca 50% lavere utslipp enn i dag, og deretter falle til 70-80% reduksjon midt i århundret. Usikkerheten omkring klimasystemets følsomhet for klimagassutslipp kan ikke brukes som argument for mindre ambisiøse utslippsreduksjoner.
9 En må regne at utslipp som skjer nå blir værende i atmosfæren i mange hundre år og vil påvirke klimaet minst 1000 år frem i tid. En eventuell innfasing av teknologi for negative utslipp som fremtidige generasjoner ser seg nødsaget til å implementere for å reparere og forebygge skadevirkninger, vil utsette disse generasjonene for omfattende økonomiske og andre kostnader for å minimere effekten av utslipp fra den generasjonen som lever nå.5 Norsk klimastiftelse rapport 05/2016.
10 Både to grader og 1.5 gradersmålene er bare mulige med umiddelbare og sterke reduksjoner i utslippene av klimagasser. De betyr også at mesteparten av påviste reserver av fossile brensler ikke kan forbrennes. Begge målene må bety en umiddelbar nedgang i utslipp og en visjon om globale nullutslipp like etter midten av århundret. Det tilgjengelige karbonbudsjettet som følger av Parisavtalen vil bety at det er lite rom for å bringe nye kilder av fossile brensler til markedet utover i århundret.
11 Alle aktuelle byrdefordelingsberegninger innebærer at Norge har et forholdsvis stort ansvar for å kutte utslipp, og alle beregninger med byrdefordelingsprinsipper i bunn innebærer mål som er betydelig høyere enn for eksempel målet om 40 % kutt innen 2030 som ligger inne i Norges INDC (Intended National Determined Contribution) til Parisavtalen.
Igjen en meget god og dessverre som vanlig, dyster rapport. Side 24 i rapporten under overskriften «Sannsynlighet for å nå togradersmålet» vises det til beregninger som viser at det er under 10 % sjanse for å nå togradersmålet.
Vi ser dagens situasjon, vi er litt under en grad, med ras, nedbør som blir villere og verre og i en ikke for lang fremtid, skal det altså bli mer enn dobbelt så ille. Dette er slik klimaforskerne ser det og som det gjenspeiles i ovennevnte rapport.
Dersom vi ser for oss en situasjon som blir mer enn dobbelt så ille så skal det liten fantasi for å se for seg de lidelser, elendighet og absurde kostnader som dette vil påføre fremtidens kostnader.
Hvis vi prøver å finne årsaken, den egentlige tilbake foreliggende årsaken, kan det være lurt å kjøpe den nylig utgitte boken til Christian Borch som heter Banalitetens tyranni.
Her tas vi tilbake til 70 årene og Borch redegjør for finansens frislipp særlig isenesatt av tidligere president Ronald Wilson Reagan og ironlady Margaret Hilda Thatcher.
Etter mitt syn bør vi fronte de ubehagelige realiteter, et kapitalsystem uten statlig rammekontroll, som våre politikere ikke har eller evner å styre.
Bør så regjeringen styre kapitalen? Helt klart etter mitt syn da det er den globaliserte kapitalen som er uten kontroll og som etterlater seg gigantiske utslipp som medfører at vårt klima og kommende generasjoners eksistens er i fare.
Er jeg så for statlig planøkonomi og vil kaste kapitalismen på båten?
Ikke ennå, men jeg vil lage rammer, innen bærekraftighetsprinsippet, for hvordan kapitalen skal få lov til å drive. Kanskje jeg med det synspunktet er med på å redde kapitalismen som system fra dagens destruktive kapitalisme?
Vi får gode bidrag fra klimaforskerne. Vi trenger gode bidrag fra samfunnsforskere, juss forskere og mange andre for å se dette i det kompliserte sammenheng dette er.
Og så endelig, må vi kvitte oss med politikere som åpenbart er klimafornektere og som synes å evne å vedta at de vet bedre enn forskerne, vi kan starte med fiskeriministeren.