Besteforeldrenes klimaaksjon er blitt 10 år, etter at bibliotekar Halfdan Wiik i 2006 tok initiativ til oppropet «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk». Under festmiddagen på landsmøtet i helga la han i sin tale til møtedeltakerne, vekt på de mange positive ting som har skjedd i disse åra. «Vi er midt i ei brytningstid. Da må vi ikke bli for opptatt av det som står stille.» Besteforeldrene er blitt et populært og respektert innslag i den norske klimakampen. «Nå skal vi bare gratulere oss sjøl og love våre barn og barnebarn at vi skal holde ut og være her også de neste ti åra. Dessverre blir det nok bruk for oss fortsatt.»
Kjære venner!
Det er en helt spesiell opplevelse å være i Trondheim på landsmøte denne gangen, sammen med så mange engasjerte mennesker, 10 år etter at jeg tok initiativet til det som skulle bli Besteforeldrenes klimaaksjon.
Jeg har alltid tenkt at andre hadde bedre forutsetninger enn meg i dette. Noen som kan mer, som liker seg bedre i rampelyset, som er sikrere (og slipper å holde seg fast i dette papiret når han skal holde tale). Men det var en moralsk nødvendighet at det blei gjort. Og siden ingen andre gjorde det, så måtte jeg gjøre det sjøl.
Klimaproblemet er av nærmest eksistensiell karakter. Spørsmålet er: Hvilken risiko har én generasjon lov å utsette de neste generasjonene for? Vi tilhører en generasjon som har opplevd en enestående framgang i livene våre – bedre økonomi, bedre utdanning, bedre helse, lengre levealder. I dag veit vi at det har hatt en pris, selv om det var utilsikta. Den regninga kan vi ikke bare stikke av fra og overlate til barn og barnebarn!
Vi befinner oss altså i 2006. Det må understrekes at global oppvarming ikke var noe nytt for en gammel miljøaktivist. Her i salen sitter blant andre Hugo Parr, som var redaktør for Naturvernforbundets banebrytende bok, «Energi, miljø og samfunn» fra 1974. Der er klimaproblemet allerede grundig drøfta. I 1987 fikk vi Brundtland-rapporten. Og i 1989 vedtok Stortinget at norske CO2-utslipp skulle stabiliseres mot år 2000 for deretter å reduseres.
Men deretter skjedde noe helt annet. For da overtok Stoltenberg og sosialøkonomene (han var finansminister midt på 90-tallet), som fant ut at det var altfor dyrt å gjøre slikt på heimebane. Mye smartere å ta utslippskuttene andre steder i verden, der vi får mer igjen for penga. Mao – vi kjøper oss avlat, unnskyld kvoter, og kan ellers fortsette som om ingenting har skjedd. Genialt!
Ikke alle var likevel overbevist om at dette var en god strategi. I 2004 satte Bondevik-regjeringa ned det såkalte «Lavutslippsutvalget» med Jørgen Randers som leder. De la fram sine forslag i 2006, og konklusjonen var klar og grei: Det er nødvendig, gjennomførbart og ikke avskrekkende dyrt å redusere norske utslipp med fra 50 til 80 prosent innen 2050.
Problemet var, at i mellomtida hadde Jens Stoltenberg igjen overtatt regjeringskontorene. Så de 15 gjennomførbare tiltakene fra Lavutslippsutvalget havna i en skuff. Der ligger de ennå. Det hjalp ikke at FNs klimapanel noen måneder seinere kom med sin alarmerende fjerde hovedrapport. De fikk fredsprisen, det fikk være tiltak godt nok.
Hvorfor trekker jeg opp denne historien? Fordi det har direkte referanse til det første oppropet fra «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk» som vi kalte oss. Vi krevde ganske enkelt at norske politikere lyttet til Lavutslippsutvalget og fulgte rådene fra klimapanelet. Underskrivere var forskere, kirkefolk, kulturpersonligheter og politikere – folk jeg ringte og skreiv til, og som nesten alle sa ja til å være med: Kåre Willoch, Per Kleppe, Reiulf Steen, Rakel Surlien, Finn Wagle, Ebba Haslund og flere andre. Tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland var den siste som kom til, han overrasket ved å ringe meg en dag på jobb: «Du tror kanskje at en sånn som meg bare tenker på penger …»
Opprop 2006 i Aftenposten, Dagbladet og flere andre aviser
Så kan vi spørre, hvordan det gikk med disse kravene? Ikke så bra, må vi innrømme. Norge fortsetter som vi veit å øke sine utslipp. CO2-utslippene våre har siden begynnelsen 1990-tallet økt mer enn i noe anna OECD-land. Per capita logger vi høgt over EU-snittet, og har i en viss forstand aldri vært lenger unna lavutslippsamfunnet. Presset mot Arktis øker kraftig, og det er få tegn til at toneangivende politikere vil legge om kursen. Ikke engang Lofoten vil de skåne, selve nasjonalsymbolet på bærekraftig naturbruk gjennom tusen år.
Vi må si det som det er: Tilliten til norske toppolitikeres evne og vilje til å ta innover seg klimaalvoret, er etter hvert tynnslitt. Det er som å øse en lekk båt med teskei. Noen av dem vil bytte til spiseskei. Mens det vi trenger, er alle mann til pumpene! Sjøl velger jeg likevel å trekke fram alt det positive som også har skjedd i denne perioden. Vi er midt i ei brytningstid. Da må vi ikke bli for opptatt av det som står stille.
Framfor alt er selve klimadebatten på et helt annet opplyst nivå enn den var bare for få år siden. Tidligere fikk klimafornekterne like stor plass som forskere i media. Det kanskje viktigste som har skjedd er at det ikke lenger bare er miljøorganisasjonene som snakker om klima og krever handling. Deler av fagbevegelsen er med. Vi ser et sterkt kirkelig engasjement. Ikke minst har en del investorer og industrifolk skifta standpunkt, mye som en følge av en sterk framgang for fornybare teknologier. En del lokalpolitikere er i ferd med å våkne. Unge mennesker står ikke lenger i kø for å bli petroleumsingeniører.
Vi skal ikke gjøre oss sjøl mer betydningsfulle enn vi er. Men Besteforeldrenes klimaaksjon er blitt et kjent og respektert innslag i klimakampen. Vi er godt likt av mange. Mange vil ha oss med på laget. Særlig vil jeg framheve betydningen av initiativet vi tok tilbake i 2011, da vi på årsmøtet vårt på Sørmarka bestemte oss for å gå ut til andre organisasjoner og spørre om de ville bli med i en kampanje kalt «Klimavalg 2013». Det blei på mange vis en suksess, selv om oppfølgeren Klimavalgalliansen ikke helt har samme trøkket. Tiltak som «Broen til framtiden» springer også ut av dette samarbeidet.
Klimautviklingen er selvfølgelig svært farlig. Dagens trender peker mot en oppvarming på 4-6 grader. Det vil skape en verden tatt rett fra science fiction. Men nettopp derfor velger jeg bestemt å tro at det nytter. Som besteforeldre har vi ikke rett til å være pessimister!
«Eg e’ ståloptimist!», sier klimaaktivisten Helene Frihammer, ung flott dame i Bergen, kunne vært fotomodell, daglig leder av stiftelsen Klimapartnere i Hordaland, nøkkelperson i arbeidet med Klimavalgalliansen, gift med stifteren av Greenstat, småbarnsmor og en stor fan av Besteforeldreaksjonen.
Hvis dette er naivt, så er alt det gode i livet naivt.
«Det er naivt at tro
at dette liv
kan leves hvis man ikke
er naiv» (Piet Hein)
Vi som har holdt det gående i 60, 70 og 80 år vet bedre enn noen andre hvor sant dette er. Men livet kan heller ikke leves uten trass, uten humør, uten pågangsmot. Nå skal vi bare gratulere oss sjøl med innsatsen så langt, og forsikre hverandre, og alle barn, at vi har tenkt å fortsette i minst ti år til. Dessverre blir det nok bruk for oss.
Illustrasjon: Ola Dimmen
Takk, Halfdan, for alt du har gjort, du har vært, og er, en grønn bauta. Og takk for at vi er på samme laget framover.
Mange av oss i BKA vil være med Greenpeace og Natur og Ungdom i et «Klimasøksmål» mot staten:
Kan tildelingen av utvinningstillatelser i den 23. konsesjonsrunde, være lovlig juridisk og riktig moralsk, sett opp mot Grunnlovens § 112?
Nå går vi på med friskt mot og håper at det gode vinner, og at vi, menneskene på jorda, blir en del av løsningen, av den klimakrisen vi har vært med på å lage.
Når BKA blir med på Klimasøksmålet kan vi også utfordre andre til å stille seg bak dette. Hva med Naturvernforbundet, Framtiden i våre hender, Kirken, Humanetisk Forbund, Fagbevegelsen og andre?
Det er bra, at vi som har vært så heldige å kunne høste i overflod av den rike naturen, arbeider for barnebarns og etterslektens klima i Besteforeldrenes Klimaaksjon, eller i andre foreninger, vi trengs alle.
Jeg velger, som Halfdan, å være optimist.