Wenche Frogn Sellæg har vært stortingsrepresentant for Høyre i Nord-Trøndelag og miljøvernminister 1981-83. I fjor holdt hun hovedtalen og en sterk appell til landsmøtet i Besteforeldreaksjonen. I år har hun ikke anledning til å delta, men har klare synspunkter i noen av sakene som skal opp, og behov for å si fra hvor hun står. Særlig gjelder det spørsmålet om et norsk klimasøksmål, der hun ikke er glad for den vending denne saken ser ut til å ta. Det kan bli tungt å mobilisere opinionen, tror hun. Besteforeldrene bør gjøre som Naturvernforbundet – gi politisk støtte til Greenpeace, men selv holde seg unna rettssalen i denne omgang.
Jeg deler fullt ut den fortvilelse og det sinne som medlemmene uttrykte på det utvidete styremøtet 23.mai. Jeg er forferdet over politikernes manglende vilje til å handle i en så alvorlig situasjon som vi står overfor for når det gjelder våre barnebarn og barnebarns barns fremtid. Jeg har ingen prinsipielle motforestillinger når det gjelder en rettssak mot staten på bakgrunn av utdeling av konsesjoner til prøveboring og eventuell senere oljeutvinning i Arktis.
Men jeg har en alvorlig bekymring knyttet til situasjonen vi nå har kommet opp i og en dyp tvil i forhold til utfallet av en slik rettssak.
På det store grunnlovsseminaret som BKA var med å arrangere våren 2014 sa høyesterettsadvokat Pål W Lorentzen at et slikt søksmål måtte ha en «bred og representativ forankring i folket». Han sa også at det ville «bli en kamp om opinionen». Men bak det søksmålet som nå er varslet står bare Greenpeace og Natur og Ungdom – og eventuelt Besteforeldrenes Klimaaksjon, slik mange ser ut til å ønske. Det er en dårlig forankring. Kanskje vil miljøbevegelsen for øvrig si som Naturvernforbundet: «Vi blir ikke med, men vi gir dere moralsk støtte». Det er ingen forankring. Det er å sette seg forsiktig på sidelinjen og se hvordan det går. Og når vi ikke engang kan få miljøbevegelsen til å stå samlet bak søksmålet – hvordan skal vi da vinne opinionen? Klarer vi i hele tatt å samle og aktivisere mange nok av våre egne til å delta i en så stor aksjon i denne situasjonen. Jeg tenker på den stille majoritet som har støttet oss kun med sin medlemskontingent så langt?
Forankringen er ikke bare dårlig på grunn av lav oppslutning fra den samlede miljøbevegelse, men også fordi det er snakk om å gå inn i en allianse med to organisasjoner som ikke kvier seg for å organisere ulovlige aksjoner. Det bekreftet også Greenpeace på BKA sitt orienteringsmøte 23. mai, der mange av oss var med. Selv om de ville frede rettssalen, forberedte de «en rekke høyt profilerte aksjoner over hele landet», ble det sagt. Jeg er usikker på hva dette betyr. Men det er en grunnleggende skepsis i folket til å gå utover lovens grenser. Selv om vi forbereder våre egne, fullt lovlige aksjoner er faren stor for at vi blir lite mer enn et haleheng til Greenpeace, som bærer det økonomiske ansvaret for søksmålet, for organiseringen, og som styrer mediedekningen.
Sjansen for å vinne saken er relativt liten. Og den vil ta mange, mange år. Selv en vunnet rettssak redder ikke klima, stanser ikke dårlig klimapolitikk videreført på andre områder. Men jeg er enig i at den vil gi en langvarig oppmerksomhet rundt klimasaken. Det vil også være en seier om høyesterett gjorde det klart for politikerne at de har ikke lov til å frata de neste generasjonene retten til å vokse opp i et helsebringende og klimavennlig miljø. Og deretter får vi håpe på at politikerne tar konsekvensene av det.
Sjansen for å tape er imidlertid stor. Det uttrykte Greenpeace også, men det betyr kanskje mindre for dem enn selve kampanjen. Et tap betyr at staten vil drive oljeboring i verdens mest sårbare naturområde, Arktis, så lenge dette er stortingsflertallets politikk. Hvordan skal det da bli mulig å få politikerne til å unngå å vedta andre alvorlige miljø – og klimaødeleggende inngrep i naturen? Hvor mange andre potensielle rettssaker for å redde natur og miljø, vil ikke et slikt tap danne presedens for?
Min konklusjon er klar: Nei til å gå inn i et partnerskap med Greenpeace og Natur og Ungdom i et søksmål mot staten. La oss gjøre som styret foreslår, og som Naturvernforbundet og sannsynlig store deler av miljøbevegelsen; støtte Greenpeace i at dette nå må prøves for retten siden politikerne tydeligvis ikke tar klimaproblemet på alvor i praktisk politikk. Samtidig kan vi ta avstand fra aksjoner vi ikke føler oss bekvem med, være hundre prosent sikker på at dette ikke vil føre oss inn i et økonomisk uføre og fortsatt utvikle Besteforeldrenes klimaaksjon som en bred, lovlydig, partipolitisk nøytral medlemsorganisasjon for mennesker som nærer en dyp bekymring for vår etterslekts fremtid og er villige til å engasjere seg og aksjonere for dette.
Foto: Vårt Land
14 november 2013: På vegne av Besteforeldreaksjonen overleverer Per Kleppe og Wenche Frogn Sellæg et brev til de folkevalgte og stortingspresident Olemic Thommesen. En appell om å ta innholdet i Grunnlovens miljøparagraf 110 b (nå 112) som en politisk utfordring og en personlig forpliktelse. Den ble enstemmig vedtatt i 1992. – Jeg var selv medlem av Stortinget den gangen. Det fremgår av debatten at representantene oppfattet grunnlovsendringen som et viktig redskap i en langsiktig tenkning, at den forpliktet til handling og måtte medføre synlige resultater. Vi synes det er trist nå 20 år etter, å registrere at den har fått så liten effekt for politikken som har blitt ført, sa Sellæg.
Enten årsmøtet velger å delta i søksmål, eller ha en rolle som støtter de to som går i bresjen, er det viktig at vi mobiliserer så sterkt som mulig for å bidra til en bred mobilisering mot oljeboring. Dette er en glimrende anledning til å få sterkere fokus på oljejakta i nord. Her vil vi ha mange organisasjoner med oss!
Skal vi la være å forsøke å mobilisere opinionen bare fordi det kanskje kan bli tungt?
Skal vi vente på bred forankring i folket før vi tør løfte frem saker som vi tror på?
Skal la være å engasjere oss i en sak, bare fordi andre organisasjoner som også engasjerer seg positivt i saken, i andre forhold kan ha aksjonsformer som vi ikke støtter?
Skal vi ha så liten tillit til vår egen evne til markering at vi dropper slik markering i frykt for bare å bli haleheng til andre?
Bør en i en rettsstat søke rettens avgjørelse bare hvis en på forhånd er 100% sikker på å vinne?
Skal vi sette vår troverdighet på spill i forhold til vår formålsparagraf, der vi fremhever Grunnlovens § 112 som vår rettesnor?
Vektige argumenter mot søksmål. Hva hvis vi taper, kanskje gjennom flere rettsinstanser, og blir ilagt saksomkostninger? Hvem skal bære dem?
Det er viktig at denne debatten kommer opp på årsmøtet, jeg ser frem til den.
I sak tror jeg at jeg støtter det som Wenche Frogn Sellæg kommer frem til: Rettssak ingen god sak for BKA.
For at det skulle fremstå som en god sak ville det kreve at vår organisasjon er relativt entydig enige om dette, det er vi dessverre ikke.
Derfor tror jeg at styrets forslag til vedtak, punkt 1, er det som jeg vil vurdere å stemme for og som lyder: BKA gir sin støtte til de organisasjoner som eventuelt går til rettsak…..Videre finner jeg at styrets forslag til vedtak punkt 2 er fristende å stemme for.
Dersom Natur og ungdom og eller andre vil gå til søksmål vil jeg støtte de så langt jeg kan, også økonomisk. Jeg vil foreslå for min avdeling, Oslo og omegn, at dersom det skjer bør lokallaget starte en kronerulling til støtte for dette formålet. Jeg har omsider tatt til vettet og har min siste arbeidsdag 30.9.16, så da har jeg tid, tid til å gjøre det som er riktig og viktig.
Jeg er enig i det som Finn Bjørnar Lund skriver, også Harald Smedal. Til Kristian Frederik Brandt vil jeg si, hva hvis de vinner? Hvem skal da bære det ansvaret at vi ikke turte støtte det som vi prediker er viktig?
Wenche skriver: Det er en grunnleggende skepsis i folket til å gå utover lovens grenser.
Gjelder ikke den samme skepsisen når våre folkevalgte bryter vår Grunnlov?
Vi skal ha i minne at domstolene er vår siste skanse i vårt demokratiske system. Kommer det så langt at vi ser at vårt demokratiske system svikter sitt folk, nåværende og kommende generasjoner, plikter vi ikke da å søke rettsvesenet om bistand til å gi oss vår rett?
Jeg må nok her støtte Harald fullt og helt. Hva er det vi er så redde for? Økonomisk ruin – ja, så får vel BKA gå konkurs dersom vi ved eventuelt tap skulle bli ilagt saksomkostninger. Er det også en redsel for å tape, dvs. «å miste ansikt»? Min oppfatning er at det i denne sak er viktigere å vise ansikt enn ikke å vise noe som helst – hverken mot eller visjoner. I så fall blir vi en forsamling av maktesløse gamlinger. Det er vanskelig å finne andre organisasjoner med klima som hovedsak som står så fritt – politisk og på alle vis – som BKA. Nå da styret har bestemt at BKA skal være med på et søksmål mot staten, bør vi samles og gå inn for søksmålet med all den tyngde vi kan frembringe. For enhver pris bør splittelse unngås. Vi må gå i takt og benytte sjansen til å markere oss for den saken vi har valgt å prioritere. Det er våre barnebarns klima det gjelder.