Klimabevegelsen snakker om «klima, klima» og krever «handling, handling». Men dette er ikke godt nok, mener Anders Ekeland som sist helg deltok på sitt første landsmøte i Besteforeldrenes klimaaksjon. Han ønsker at BKA skal gå lenger i form av konkrete politiske krav, og har lagt fram et et forslag til ny plattform for organisasjonen. – De grønne kreftene må ta konsekvensen av at vi har dårlig tid, sier han. Besteforeldrene skal selvfølgelig bevare sin partipolitiske uavhengighet. Men vi trenger samtidig en klarere profil som skaper debatt og gjør aktuelle konflikter mer tydelige. Vi må jo ikke bli en seniorklubb, vi må bli farligere!
Avgifter som fungerer
Anders Ekeland er til daglig ansatt i Statistisk Sentralbyrå. Som økonom er han spesielt opptatt av behovet for økte avgifter. – Et godt eksempel på hva som ikke fungerer har vi jo nettopp fått, med regjeringas forslag om noen øre påslag på bensinprisen. Men det er heller ikke nok å legge på ei krone eller to. Den gode løsningen er å innføre en gradvis stigende karbonavgift, der alle kan innstille seg på at det vil bli stadig dyrere å forurense. Hvis det som betales inn i avgifter blir betalt tilbake til innbyggerne, med lik stor andel på hver, vil det ha en sterk dynamisk effekt. På norsk har vi kalt dette KAF – karbonavgift til fordeling, eller til folket. Det vil være enkelt å få til, og vil stimulere både enkeltmennesker og bedrifter til å legge om forbruket.
Viktig med konkrete krav
Landsmøtet vedtok å be styret arbeide videre med Ekelands innspill og forslag. Tidligere har vi krevd et mål om minst 30 prosent reduserte CO2-utslipp i 2020, sammenlignet med utslippene slik de var i 1990 – i samsvar med tilrådingene fra FNs klimapanel.
Anders Ekeland på toget fra Oslo til Trondheim, der landsmøtedeltakerne diskuterte BKAs framtid.
For Ekeland er det viktig å tydeliggjøre hva dette betyr i praktisk politikk: «Fordi utslippene er praktisk talt like høye nå som i 1990, har vi nå bare fire år på oss. Det betyr at valget i 2017 må lede til et kraftig taktskifte i klimapolitikken – for vi må nå det målet.
Etter COP21 i Paris er det klart at det er veldig vanskelig å få til en forpliktende internasjonal avtale. Dermed blir det helt avgjørende at enkelte land går foran i klimapolitikken. Eksempelets makt er den eneste makt som nå kan snu utviklingen.
Norge må innføre en skatte- og avgiftspolitikk som belønner klimavennlig adferd og belaster den klimaskadelige. Derfor bør det det nå innføres en karbonavgift, som stiger uavbrutt til vi er fossilfrie. Inntektene må tilbakebetales til folk på en sosialt rettferdig måte.
Norge er allerede i en klasse for seg når det gjelder andel fornybar energi og elbiler. Klarer ikke vi å bli fossilfrie i 2030 – å vise verden at man kan leve uten fossilbilen, så klarer ingen det. Det må legges opp til en helhetlig transportpolitikk som reduserer bilbruken og som gjør at i 2025 selges det praktisk talt bare nullutslippsbiler. Prisforskjellen i kjøp og drift må være slik at elbilen alltid er det foretrukne valg ved kjøp av ny bil. I et land med grønn strøm er hybridbilen en klimamessig blindgate og må ikke favoriseres.
Norge må være det første landet som vedtar å la oljen bli i bakken. Det som trengs nå er ikke nye målsettinger, men nye, kraftige virkemidler som gjør Norge til et reelt foregangsland. Det må utarbeides en plan for avvikling av norsk olje- og gassproduksjon:
- I neste stortingsperiode må det ikke tildeles flere konsesjoner.
- Alle skattesubsidier til letevirksomhet må avvikles umiddelbart.
- Frigjort arbeidskraft og kapital må settes inn i en forsert utbygging av høyhastighetstog: Ny Nord-Norge- og Sørlandsbane, høyhastighetstog mellom alle store byer i Norge og Stockholm og København.
I de internasjonale forhandlingene må Norge foreslå at det legges en skatt på forbruket av fossilt drivstoff til internasjonal skips- og luftfart. Avgiftsinntektene går til det Grønne klimafondet. Avgiften bør starte på 25 dollar per tonn CO2 og stige med 10 dollar per år. Norge bør også foreslå i COP-forhandlingene – at alle land innfører en karbonavgift på minimum en dollar per tonn CO2 som stiger med minimum en dollar i året. Selv om en avtale om rettferdig fordeling av det gjenværende karbonbudsjettet er umulig å få til, kan en få til en avtale om en minstepris for karbon. Hvert land må selv avgjøre hva avgiftsinntektene brukes til.»