James Hansen, verdensledende amerikansk klimaforsker, har besøkt Norge igjen. Allerede på 1980-tallet advarte han mot farene ved global oppvarming. Nå er han også kjent for sitt forslag om et avgiftsystem kalt «carbon fee-and-dividend», på norsk «karbonavgift til fordeling». KAF kan gi den raske reduksjonen av CO2-utslippene som vi trenger gjennom en gradvis stigende toppavgift som legges på all produksjon – og dermed på alt forbruk – av karbonbasert energi. Inntektene skal fordeles likt ut til alle, utenom vanlige offentlige finanser, for å stimulere innbyggerne til aktivt å finne klimavennlige løsninger på sine energibehov.
Møte med politikere
På et åpent møte med James Hansen i Stortinget stilte blant andre Rasmus Hansson MDG, Heikki Holmås SV, og Sveinung Rotevatn Venstre. Med Norges karbonbaserte energirikdommer forventes det kanskje ikke at vi skal være en drivkraft for KAF. Men det bør kunne knyttes håp til fornuft og samfunnsansvar, i et land som historisk har gjennomført mange progressive reformer og vært i fremste rekke når det gjelder omstillingsevne. I alle fall syntes Hansen å sette pris på å møte et knippe av våre toppolitikere.
I Stortinget har MDG også fremmet forslag om utredning om KAF, noe SV vil støtte og Venstre vurdere. Mye av debatten på møtet dreide seg om alle de gode formål pengene kunne brukes til. Det var dessverre mindre fokus på James Hansens grunnleggende KAF-modell, selv om det ble advart mot å blande miljøpolitikk og bl.a. sosialpolitikk.
Som eksempler på bare delvis vellykkede KAF-varianter nevnte James Hansen:
– British Columbia, med gode klimaresultater, men med pengene fordelt etter skatteseddelen er det de rike som får mest, og
– Washington State i USA der reduksjon av omsetningsavgiften gir mest til de som kjøper mest
Som siviløkonom med lang erfaring fra næringlivet og strategisk omstillingsarbeid er jeg ikke i tvil om at den enkleste og beste løsning er KAF i sin rendyrkede form, dvs. utbetaling direkte til alle med lik fordeling. Det gir overgang fra fossilbasert til fossilfri energibruk innen alle sektorer, og er dessuten sosialt utjevnende med ekstra belønning til dem som lever klimabevisst.
Da må politikere og byråkrater akseptere dette som et overordnet prinsipp, og gi fra seg detaljstyring av fordelingen.
I Norge har vi allerede har et vel fungerende skatte- og avgiftssystem. Dette trenger imidlertid ikke å påvirkes av KAF, som kommer på toppen av, og uavhengig av, våre øvrige systemer. Utfordringen blir å avklare spørsmål knyttet til de praktiske overføringssystemer, bl.a. i forbindelse med internasjonal handel.