Statoil kjører for tida en stor kampanje opp mot unge mennesker, i samarbeid med Schibsted/Aftenposten og i form av påkosta reklame, debattmøter («Statoil møter neste generasjon»), m.v. Det dreier seg om klima og energi og de unges framtid, og er en kamp om virkelighetsbeskrivelsen – fra oljeinteresser som ikke lenger kan ta for gitt at alle ser på dem med samme velvilje som før. Om det er koordinert med Norsk Olje og Gass og sjefslobbyist Schjøtt-Pedersens propagandatur rundt om i landet, vites ikke. Men budskapet som gjentas og gjentas og hamres inn, er det samme, skriver Halfdan Wiik i en kronikk i magasinet Energi og Klima.
Statoils virkelighetsbeskrivelse, seks påstander:
- Vi aksepterer klimakunnskapen og støtter Paris-avtalen.
- Vi vil aktivt bidra til å holde global oppvarming under 2 grader.
- Scenarier viser at det er plass for store mengder olje og gass også i 2050.
- Ingen leverer olje og gass renere og mer miljøbevisst enn Statoil.
- Verden trenger mer energi (fornybar energi strekker ikke til).
- Det haster med å komme i gang i Lofoten og Barentshavet, også for å redde den norske velferden.
Det er grunn til å se nærmere på disse påstandene, punkt for punkt. Men om den første er det vel ikke annet å si enn at det er nødvendig for å bli tatt på alvor i norsk offentlighet. Tida er forbi da det nytter å benekte fakta (selv om Statoil fortsatt har sine svin på skogen med medlemskap i American Petroleum Institute, som bl.a. finansierer klimaskeptikere).
Et helt annet spørsmål er hvor tungtveiende aksepten av klimakunnskapen er i selskapets tanker om framtida. Som vi alle vet: Det er ikke nok å ha en mening for at det skal endre vår adferd (ved politiske valg f.eks.); vi må mene det tilstrekkelig sterkt og ha en indre overbevisning om det. Politisk kommentator i Financial Times, Martin Wolf, vakte oppsikt for en tid siden med en artikkel om Trump og Clinton som klimafornektere, hver på sin måte: den første som en klassisk «denalist major», den andre «denialist minor»: en som erkjenner faren ved klimaendringene, men argumenterer som om det å forhindre dem er en relativ enkel sak som kan løses ved tiltak som de selv burde vite ikke er tilstrekkelige.
Hvorvidt Statoil gjør en aktiv innsats for å holde global temperatur nede, kan bare vurderes konkret, ved å se hva de faktisk gjør, og om det er godt nok. – For hvert tre kjennes på sin frukt, som det står i Skriften.
Punkt tre om scenariene er vanskelig å trenge inn i, og må for de fleste av oss bli et spørsmål om hvem vi velger å tro på: et selskap som gjerne vil at framtida ser lysest mulig ut, og som vil ha en vanlig menneskelig tendens til å feste seg ved det som gagner deres egne interesser – eller uavhengige klimaforskere som på avstand vurderer situasjonen, og nesten alltid kommer til andre konklusjoner. En gjennomgang av Statoils Renewal Scenario (Energy Perspectives 2015) gjort av forskere i Bergen konkluderte med at det vil føre til så store utslipp fram til 2040, at selv nullutslipp etter den tid vil gi stor fare for å overskride togradersmålet.
Det oljeinteressene driver med er gambling med og ikke sikring av vår felles framtid. Det kan gå bra hvis vi er heldige, men sannsynligheten for at det vil gå galt, er langt høyere. I NRK Brennpunkt gikk en av landets fremste klimaeksperter, Bjørn Samset ved Cicero Senter for klimaforskning, åpent ut mot Schjøtt-Pedersen og hans bruk av klimamodeller som viser at det ikke er noen motsetning mellom togradersmålet og fortsatt olje- og gassvirksomhet. «Det henger ikke på greip», sa Samset rett ut.
Påstand fire, om den enestående «renheten» av norsk olje- og gassproduksjon, er tilbakevist så mange ganger at det neppe er grunn til å gå nærmere inn på. 20 ganger så mye slippes ut når oljen og gassen forbrennes som når den produseres. Det er også merkelig at Statoil med denne argumentasjonen holder frem med tjæresandvirksomheten i Canada.
Det er riktig som det sies i punkt fem at millioner av mennesker ikke har tilgang på lys og stabil kraft til hjem, sykehus, skoler, osv. Så er det vel også sant at verden trenger mer energi? Ikke helt. For verden sløser kolossalt med energi. For å ta et litt ekstremt eksempel, brukt av professor Peter M Haugan ved Bjerknessenteret for klimaforskning: Skal du få lys i en gammeldags lyspære ved hjelp av strøm produsert av et kullkraftverk, kan 97-99 prosent av energien bli borte på veien! Det verden trenger er smartere løsninger på sine energibehov, fornuftig energisparing og mer lokal produksjon fra sol.
Det verden så avgjort ikke trenger, er mer av det som setter særlig de fattiges liv og velferd på spill gjennom et stadig mer utsatt klima og truende havnivåstigning.
Det haster ikke med å komme i gang med ny oljeproduksjon i Lofoten og videre nordover. Det som haster, er å forstå at vi har et globalt karbonbudsjett som bestemmer hvor mye vi kan slippe ut av CO2, og at dette snart er brukt opp. Det er mulig at utfasing av kull og overgang til gass vil gi oss et litt større pusterom. Men dette rommet krymper fort uansett. Hvis vi kunne erstatte alt kull i verden med like deler olje og gass, så ville utslippene fra fossil energiproduksjon bare reduseres med femten prosent, i følge Kristoffer Rypdal, professor i klimadynamikk i Tromsø. Det er alt for lite til å være et viktig element i en strategi for å nå klimamålene. Det er «denial minor» på norsk.
Vi er alle redd for å miste den gode norske velferden. Men da må vi huske at Norge var et velstandssamfunn også før oljealderen, og kan fortsette å være det når oljeeventyret er over. Det har like mye med politikk å gjøre, som med naturressurser. Små økonomiske forskjeller, stabilitet, tillit til styringssystemet og en aktiv, hederlig stat, betyr i det lange løp mer for oss og vår velferd, enn den gaven vi fikk da det ble funnet olje på sokkelen. I dette samfunnet må vi også greie å stå sammen i en styrt omstilling til en mer økologisk bærekraftig økonomi, uten at arbeidstakere og lokalsamfunn som blir stående midt oppe i problemene skal måtte takle dem alene.
