Besteforeldre hadde under Klimafestivalen et samarbeid med Det Norske Teatret om arrangementene «Klima&Poesi». Her kunne de frammøtte også få med seg foredraget av Jon Frode Blichfeldt, professor emeritus i pedagogikk, med hans refleksjoner rundt spørsmålet «Hvordan vi kan formidle klimakunnskap – og vår bekymring for klodens tilstand i samtaler med folk flest?» – dvs. alle dem som slett ikke nekter for at klimaendringene er alvorlige og menneskeskapte, men som heller ikke er engasjerte i miljøbevegelsen. Hvis klimakampen skal lykkes, er det jo alle disse vi må ha med oss, på en mer aktiv måte enn i dag.
LA OSS TA VARE PÅ DEN VAKRE LILLE BLÅ… OG OSS SELV
Fra Jon Frode Bichfeldts blogg og tanker etter foredraget
Hvordan formidle alt det vakre vi er del av, avhengig av, – og samtidig formidle kunnskapen om at vi selv er i ferd med å ødelegge det? Kunnskap vi kvier oss for å ta på alvor? Det ble ikke enkelt. Bestefar skulle prøve å formidle noe om formidling…
Klart det ikke er enkelt
Produksjon og økonomi, tenker jeg, er knyttet til jordas, naturens mangfoldige ressurser og produksjonsevne. Ressursene er endelige og begrenset eller fornybare. De reproduseres i lange eller korte sykler. De er i utgangspunktet det de er, men kan kobles og tas i bruk på uendelig mange måter gjennom vår erfaring, kunnskap og inngripen. Økonomi må være knyttet til disse ressursene. Økonomi må være knyttet til arbeid og arbeidsmåter, til organisering og fordeling av det som produseres – slik at liv kan gå rundt uten at livsforutsetningene svekkes. Den opprinnelige betydningen av økonomi er oikos – hushold. Den lille blå er vårt hus – om vi enn ikke har bygd det.
Den beste kunnskapen
Det ble et foredrag der bestefar var innom mange hjørner av kunnskap og erkjennelse. Avslutningsvis kommentere han litt på hvor vanskelig det kan være å forstå all den underliggende kunnskapen om kretsløp og tilbakekoblinger over lange tidsrom. Om sårbare tålegrenser. Mindre vanskelig blir det ikke når politiske og økonomiske drivkrefter sprer mistillitståke om den beste kunnskapen vi har. Bestefar tenker at folk flest kan deles i tre grupper når de skal ta stilling til det som foreligger:
- Den ene, ikke så veldig stor gruppa, er varslerne. De som aktivt (ofte med bruk av forenklinger, aktivisme, propaganda) forsøker å fremme oppmerksomhet om foreliggende kunnskap. Om de åpenbare farene vi ser. Ofte har de forbindelser til brede forskningsnettverk og kunnskapsforvaltning.
- Den andre – på motsatt side, er en nokså liten gruppe som aktivt benekter både kunnskap og handlingsbehov. Som plukker kunnskapbrokker etter forgodtbefinnende (eller detaljer de kanskje er eksperter på). Også kalt «cherry-picking» av kunnskap. Ofte brukes det til å stemple eller så tvil om varslerne, om den frie forskningen. De har også sine forbindelser.
- Den tredje og klart største gruppa omfatter de aller fleste av oss. Som befinner oss et sted midt imellom. Gjør så godt vi kan, forsøker å låne øre til ulike stemmer. Er litt bekymret, mister litt tillit til hva og hvem av dem som skriker høyest som man skal tro på. De fleste av oss tjener vårt brød gjennom måtene vi er blitt vant til å ta kunnskap i bruk på.
Mitt forslag var: Ikke bruk for mye tid på dem som aktivt benekter den beste kunnskapen vi har. Som vil satse liv og samfunn på at denne kunnskapen er feil. Ikke diskuter detaljer og løsrevne kunnskaper med dem. Men prøv gjerne å spore slike kunnskaper. De virker ofte å ende opp i tobakks- og oljelobbyens og Trump- følgernes «tenketanker,» blant egoismens forkjempere, blant medie-kneblere og mur-byggere for ekskludering.
Heller: Bruk tid på å vise den vakre blå, det pulserende livet vi er del av: Nødvendig og verdt å ta vare på! Forsøk å tenke litt kritisk gjennom – der vi er, hver for oss og sammen hvordan vi på jobb og hjemme forholder oss til kunnskap om kretsløp, tilbakekoblinger for vedlikehold. At vi gjør det i de små daglige sammenhengene våre. Som uunngåelig er koblet om mot de større kretsløpene.
Illustrasjon av Ola Dimmen