– Vi må bli flere som krever handling!

Medlemstallet i Besteforeldrenes klimaaksjon har nå passert 1500. Er det en milepel? Stifteren av organisasjonen, pensjonert bibliotekar Halfdan Wiik, er litt usikker. – 1500 er jo mye mer enn null, og det er flott at vi nå er en bra gjeng med eldre som synes det er viktig å markere generasjonsansvaret. Men når vi veit at det i Norge er over 400 000 besteforeldre, så har vi en jobb å gjøre. Jeg har hørt noen som mener det ikke er så viktig at vi er mange, bare vi er en aktiv og synlig organisasjon, slik vi utvilsomt er. Men i politikk teller kjøttvekta. Jo flere vi blir, desto sterkere står kravet om at det må handles – i tide.

Behov for å si fra
Det er ti år siden Halfdan Wiik tok initiativ til det som etter hvert ble Besteforeldrenes klimaaksjon. – Den gangen tenkte jeg ikke på at det skulle bli en organisasjon av det, forteller han. Det var bare et sterkt følt behov for at vi som besteforeldre sto fram og sa fra at nok er nok, og at politikerne må ta klimapolitikken og klimaansvaret på langt større alvor. «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk» kalte vi initiativet.

Dette var kort tid før FNs klimapanel skulle legge fram sin fjerde hovedrapport, og vi visste hvilke alvorlige advarsler de ville komme med. Samtidig hadde Lavutslippsutvalget lagt fram sin rapport, som viste at kraftige kutt i norske utslipp var nødvendig, gjennomførbart og ikke økonomisk avskrekkende. – Jeg tok kontakt med Framtiden i Våre Hender, der jeg hadde vært med fra første stund på 1970-tallet. Så gikk vi videre til en del kjente mennesker innen politikk, akademia, kirke og kultur, og så laget vi et opprop som fikk ganske god oppmerksomhet.

– En viktig grunn var at vi hadde med oss høgt respekterte folk som Kåre Willoch, Per Kleppe, Reiulf Steen, Rakel Surlien og Ebba Haslund – mennesker som ikke var redd for å si fra når de så at det var moralsk nødvendig.

– Rent faktisk er situasjonen ikke vesentlig forskjellig i dag, dessverre. I forhold til behovet for utslippskutt er vi faktisk lenger fra målet i dag enn for ti år siden. I verste fall er det bare tjue år før vi har passert togradersgrensa for globale oppvarming, sier forskerne. Norges utslipp per person er mer enn det dobbelte av gjennomsnittet. Hvis alle fulgte vårt eksempel, ville det bety stø kurs mot 4-6 grader og en verden du må gå til science fiction for å få en forestilling om.

Positive utviklingstrekk
Halfdan Wiik skynder seg likevel å si at mye bra har skjedd i de ti åra. Alle har forstått at klima er en stor felles utfordring. – Ingen bryr seg lenger om Carl I Hagen og klimafornekterne, for å si det slik. Problemet nå er alle manøvrer og krumspring for å komme unna krevende omstillinger. De fleste aksepterer at vi ikke kan utvinne og brenne all olje og gass som finnes i verden. Men det skal av en eller annen grunn ikke gjelde oss her på berget! Norsk olje og gass er tvert imot en del av løsninga på klimaproblemene, hevder toneangivende politikere – i fullt alvor. Det rare er at de ikke spør seg sjøl om dette ikke er for godt til å være sant.

Et viktig framskritt er at miljøbevegelsen ikke lenger er alene med sine bekymringer og sine krav. En rekke andre organisasjoner, ikke minst kirka, gjør en kjempejobb. Det er selvfølgelig sterke krefter som vil at kirka skal være politisk forsiktig og nærmest nøytral, men dette presset har de stått imot. – Jeg er imponert over bispekollegiet, og kunne nesten tenke meg å bli medlem igjen av Den norske kirke, som jeg meldte meg ut av som 16-åring. Problemet er bare at de fortsatt vil ha meg til å tro på så mye rart …, sier en smilende Halfdan Wiik.

Må bli mange flere
– En organisasjon som Besteforeldreaksjonen burde sjølsagt ha 15 tusen medlemmer, ikke bare 15 hundre. Men det er jo bare å innse at det er tyngre enn jeg trodde en gang. Besteforeldre og andre eldre kommer ikke strømmende til av seg sjøl. Det er bare hardt, systematisk arbeid over lang tid som gir resultater – i Besteforeldrenes klimaaksjon som i andre ideelle organisasjoner. Vi må være oppmerksomme på at en hovedgrunn til at folk ikke er med, er noe så enkelt som at ingen har spurt dem om å bli det. Gavemedlemskap er også en mulighet.

Halfdan Wiik legger vekt på at det ikke skal framstå som noe spesielt eller noe for de særlig interesserte, å være medlem i Besteforeldrenes klimaaksjon. Det er ikke «miljø-heltene» vi er ute etter. Alle er opptatt av hvordan barn skal ha det, og av rettferdighet for de forsvarsløse, selv om man ikke er opptatt av miljøvern i og for seg. – I denne sammenheng har jeg lyst å minne om og trekke fram det fine brevet Lill-Ann Junker Gundersen i Skien sendte til venner og bekjente for et par år siden, etter at hun ble bestemor 53 år gammel, og «fikk framtida midt i fleisen», som hun sa. Det lød slik:

Lill-Ann Junker Gundersen, klimabestemor