Vekkelsesbevegelse er kanskje å ta hardt i, men det var nærmest det Erik Dammann skapte da han hoppa av jobben som markedsfører, og i 1972 utga «Fremtiden i våre hender». Boka om hvordan vi må forandre livsstil for å befri verden fra fattigdom, urettferdighet og ressursødeleggelser ble solgt i over 50 000 eksemplarer og la grunnlaget for en solidaritetsorganisasjon som raskt fikk tusener av medlemmer. I år har han gitt ut boka på nytt. Er den fortsatt en vekker?
Global urettferdighet
Jeg mener at ja, det er den faktisk. Men la det også være sagt: Det er ikke som fagbok om global skeivfordeling og ubalanse denne boka skal leses. Her finnes det andre bøker, mer oppdaterte. Det geniale med Erik Dammann er at han greide å snakke og skrive om disse problemene på en måte som fikk oss til å ønske å være med og gjøre noe med dem. «Dammann mobiliserte folkeskikken i oss», skriver Rasmus Hansson i et forord; «fordi alle fra høyrefolk til kommunister innerst inne er enige om at grov urett og vettløs sløsing bør stanses, og at hver og en av oss til sjuende og sist må ta ansvar selv.»
Boka åpner med å trekke fram en del av verdenshistorien som mange har interesse av å feie under teppet: Hvordan fem hundre år med europeiske plyndringstokter og kolonialisme har preget vårt syn på verden, revet ned gjensidig respekt og ødelagt mye av evnen til å lære av hverandre på tvers av kulturelle grenser. De groteske ulikhetene i verden er umulige å forstå, mener Dammann, hvis vi ikke tar innover oss at de er resultat av en strukturell vold som fortsetter å overføre ressurser og rikdom fra de fattige til de rike. Og umulige å gjøre noe med hvis vi, som er så priviligerte, ikke har vilje til å gi avkall på noen av de materielle fordelene dette systemet gir oss.
FIVH-bevegelsen oppstår
Bokas kometaktige suksess og virkning er nesten ikke til å fatte i dag. På stiftelsesmøtet for «Folkeaksjonen Fremtiden i Våre Hender» våren 1974 stuvet 3000 frammøtte seg sammen i Nadderudhallen i Bærum. Det kom busslaster med folk helt fra Bergen og Trondheim, og 25 000 meldte seg straks inn. En av dem var Einar Gerhardsen. «Jeg er glad for det som er i gang,» sa 80-åringen, «Fremtiden i Våre Hender har en stor og viktig oppgave med å vekke folk for de nye tankene.»
Nadderudhallen 25. april 1974
Bevegelsen vakte oppsikt også i utlandet. I en reportasje stilte New York Times spørsmålet om Norge ville bli det første land som snudde ryggen til den ensidige velstandsveksten.
Selvfølgelig var ikke boka eller forfatteren aleine om alt dette. 1970-åra var ei enestående oppbruddstid, og mange – som Gerhardsen – var åpne for nye ideer. Vi som fortsatt var unge opplevde en vidunderlig følelse av globalt brorskap og en ny verden der drømmer og håp kan bli til virkelighet. Foran stortingsvalget i 1977 ga alle partier, fra SV til Høyre, sin tilslutning til en uttalelse fra Tanzanias president Julius Nyerere: «De rike lands ledere må ha mot til å fortelle sine folk at de er rike nok.» Bare FrP stilte seg avvisende, i et brev til Dammann gjorde de oppmerksom på at de anså hans grunnsyn som stridende mot den menneskelige natur.
Ei bok for vår tid
40 år seinere vil nok mange mene det er Carl I Hagen som har trekt det lengste strået. Men det kan være en overfladisk betraktning. Rett nok har systemtvangen vist seg å være mye sterkere enn det Dammann i sin tid trodde – det har han sjøl for lengst erkjent. Men det går også noen viktige understrømmer gjennom det norske samfunnet. Det er ikke tilfeldig at det vekker så sterke reaksjoner som da en hval nylig døde av sult, med magen full av plast. Undersøkelser viser at nordmenn er mer miljøopptatt enn innbyggerne i andre land. Selv om mye av den akademiserte debatten, om bl.a. klima, forståelig nok går over hodene på dem.
Det er her nyutgivelsen av «Fremtiden i våre hender» har en misjon, og kommer i rett tid. Vi må på nytt lære hvordan vi skal tale til hjertene, slik Dammann var så god til. Han er egentlig ikke så opptatt av «miljø», men av rett og rettferd, og vår egen menneskelighet. Selv om boka er mer faktaspekket enn jeg kunne huske, er den først og fremst et djupt alvorlig, verdiorientert dokument, fra en verdensnær sivilisasjonskritiker – og dyktig markedsfører – med en smittende tro på at forandring er nødvendig, og bare kan komme nedenfra. Satsingen på økonomisk vekst for å løse problemene er en blindvei og en misforståelse, mener han. «Er det ikke slik at de største problemer vi står overfor nettopp skyldes den økonomiske vekst og det økende forbruk?»
Mange medlemmer av Besteforeldreaksjonen har «Fremtiden i våre hender» stående i bokhylla fortsatt. Nå kan de også skaffe seg nyutgivelsen (Domino forlag, 2017) – med et 20 siders etterord av forfatteren, til redusert pris. Normal pris er 160 kroner. Send epost til jda@baneservice.no, og du får den for 100 kroner.
«Se der advarer bestefar» Fra Aftenposten høsten 2006, samtale med Kåre Willoch, Erik Dammann og Reiulf Steen etter oppropet fra «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk»
Antar at vi er mange i Besteforeldreaksjonen som leste boken dengang og har vært medlemmer av FIVH siden møtet i Nadderudhallen. Men har vi fulgt opp det vi dengang trodde på? Ny livsstil? Vårt forbruk er økt betraktelig siden dengang. Vi bodde kanskje i en enkel leilighet i en bygård, gikk, syklet eller tok buss eller trikk om vi skulle et sted, skulle vi langt, tok vi toget. Nye klær kjøpte vi når de gamle var utslitt. Senere skulle vi ha større leilighet og villa, fornye boligen, skifte kjøkken eller bad, ha bil, ny og større bil, kanskje bil nr 2, hytte, først en enkel uten strøm og innlagt vann, senere en som lar seg varme opp før vi kommer dit, reise til Syden og til stadig mer eksotiske mål, eller på flere storbyweekender. Klær kjøper vi så mye av at de tyter ut av skapene. Og utslippene øker og øker. Og våre lever som vi lever. Når vi i tillegg stemmer på klimafiendtlige partier, er det lett å miste troen på en grønn omstilling.
Jeg var ikke i Nadderudhallen, da boka ble lansert, for dengang bodde jeg i Danmark, men jeg fant likevel fram til Framtiden i våre hender. På 70 tallet var jeg lærer og underviste bl.a. i samfunnsfag og miljø var et viktig tema.Jeg husker vi hadde et spill for barn som tydelig illustrerte fødevarekjeden, har ikke sett slik i dag. Det er rart som klimabevisstheten har hatt en dvaleperiode, men heldigvis nå ser ut til å vokse. Det er en bevissthetsendring som må til for å komme bort fra vekstsamfunnet, en sterkere opplevelse av, at vi er en del av naturen og som sådan også har ansvar overfor alle levende vesener. Dessuten en erkjennelse av, at vi ikke blir lykkeligere ved å skaffe oss flere materielle goder. Jeg synes jeg ser noen positive ting, opplevde nylig en barnegruppe på Veitvet, som kaller seg Miljøagentene og som førte seg fram med mange slagord på et klimamøte på Furuset bibliotek. Et av slagordene var:Bruk ditt hode, vi har kun en klode.
Miljø og klima bør inn i skolene, og barna må ut å oppleve naturen for å få et sterkere forhold til den.
Selv har jeg verken bil eller hytte, men har vært en del ute å fly da. Jeg ser at gjenbruksbutikker og bytteordninger dukker opp flere og flere steder. Så jeg tror det er håp om en ny utvikling, men vi må få inn politikere, som også tror på dette.