Forandre verden – den trenger det

Klimatrusselen viser at menneskeheten er kommet til et punkt der vi har kapasitet til å ødelegge oss selv og det meste av det vi forbinder med sivilisert liv. Men det har vært situasjonen helt siden 1945 og den første atombomba, sier John Gunnar Mæland. Han er professor i sosialmedisin og har i en årrekke vært leder av foreninga «Leger mot atomvåpen». Nå vil han engasjere seg sterkere i klimakampen og bidra til å være med å bygge den effektive motstandsbevegelsen som trengs.

Et avhengighetsproblem
Det  vakte en viss oppsikt da John Gunnar Mæland i Dagbladet for litt siden, sammen med kollega Gunnar Kvåle, sammenlignet olje og gass med andre vanedannende stoffer, og betegnet Norge som en internasjonal «oljelanger».

Noen reagerte vel på denne innfallsvinkelen, sier Mæland. Men sosialmedisin er etter sin natur aktivistisk. Den er opptatt av makrofaktorene i samfunnslivet som avgjør sykdom og helse. Det er nærmest opplagt at folk som meg må være opptatt av både atomfaren og av klima. Begge er globale trusler, og begge skriker etter kollektiv fornuft.
– Vi kan ikke overlate løsningene til markedet. Hvis det er noe som er grundig dokumentert, så er det at begrensing av tilgangen på skadelige produkter – i Norge f.eks. ved høge priser på alkohol – er det viktigste tiltak. Skal vi få kontroll med global oppvarming, må politikerne sørge for at det blir dyrt og vanskelig å bruke fossilt brensel, og at alternativene blir billigere og lett tilgjengelige.
 – Men problemet er vel at de færreste politikere har lyst å gjøre noe som virkelig monner – selv om de innser at vi har en eksistensiell trussel. Kan det at problemet er globalt også føre til ansvarsfraskrivelse lokalt?
 – Slike ting har åpenbart lett for å ende opp i et slags svarteperspill. Det er alles ansvar og dermed ingens ansvar. Ingen vil gå foran og dermed blir alle gående bak. I tillegg gjemmer man seg bak ufullstendige kunnskaper og usikkerhet om konsekvensene. Men dette er ingen grunn til å la være å handle. Tvert imot. Som lege med en alvorlig syk pasient foran meg vil jeg alltid være mer eller mindre usikker. Likevel må det handles, før sykdomsutviklingen er blitt irreversibel.

Handling og føre vár
Utsikten til en katastrofal global oppvarming burde føre til unntakstilstand med full mobilisering av motkrefter, sier Mæland. Som krigsfare, eller som om en komet var på kollisjonskurs med jordkloden – som ville fått alle land til å samarbeide nært. Men det er her avhengighetsproblematikken kommer inn. Faresignalene ved misbruk av fossilt drivstoff mobiliserer ikke bare fornuften, men også vår utvilsomme evne til benekting og rasjonalisering og til å utsette nødvendig endringer.

– Desto hardere må vi jobbe for en mer adekvat respons, basert på føre vár-prinsippet. Det vil si handling på grunnlag av ufullkomne kunnskaper, med våre ufullkomne midler, så snart symptomene viser seg og før problemene blir for store. I dag tenker mange politikere nærmest motsatt, kan det virke som. De kjører på med oljeutvinning i arktiske områder så lenge det ikke kan bevises at det er uforenlig med togradersmålet. Problemet er at den dagen man har slike beviser, så er det mest sannsynlig for sent. Den fulle sammenheng ser man først i ettertid.

Folkelig mobilisering
Hovedutfordringa med klimakrisa er at vi har så dårlig tid. Paris-avtalen fra 2015 har som målsetting å begrense temperaturstigningen på kloden til godt under to grader. Med dagens karbonutslipp passeres denne kritiske grensen allerede innen 10-20 år.
– Heldigvis har vi historiske erfaringer for at folkebevegelser og motstand kan vokse fort fram og ha avgjørende betydning for politikk og samfunn. Selv mener jeg for eksempel at de internasjonale atomvåpenkampanjene har vært avgjørende for å hindre ytterligere opprustning og spenninger som lett kunne ha utløst en krig mellom stormaktene. Her til lands ville vi sannsynligvis hatt atomvåpen stasjonert, om ikke statsminister Gerhardsen visste at han hadde folket bak seg i sin motstand.

–  De breie folkelige mobiliseringen og de store gatedemonstrasjonene, påskemarsjene, osv. kom fordi folk opplevde at problemene kom tett innpå. Strontium 90 i morsmelka skremte vettet av oss på 1950-tallet, med god grunn. På 80-tallet var det opplevelsen av fare som følge av en vanvittig ny opprustning som utløste engasjementet – de store kvinnefredsmarsjene blant annet. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at klimakrisen skal komme så langt at folk ser at vi står foran avgrunnen. Men skal vi unngå det, må vi få flere med på aktivistlaget. Farene og realitetene må formidles på en måte som er skremmende, men ikke lammende, og som utløser politisk mobilisering. Kanskje er de store marsjenes tid forbi, kanskje finnes det nye måter. Men politiske ledere må få kjenne presset nedenfra.

Tror på forskerne
Vitenskapelig kunnskap er en viktig del av og et grunnlag for sterke folkebevegelser, sier John Gunnar Mæland. – Selv har jeg stor tro på den yngre generasjonen forskere. De er internasjonalt orientert og samfunnsengasjerte. De er dyktige når det gjelder formidling og kan uten tvil bidra til mobilisering. Noe av vår rolle som eldre kan i denne sammenheng være å hjelpe disse talentene fram.

De behøver heller ikke være redd for at et politisk engasjement skal skade deres faglige troverdighet, understreker han. Det er forståelig at klimaforskerne har vært opptatt av dette, for ikke å gi klimaskeptikerne et billig poeng. Men det er ikke lenger en aktuell problemstilling, sier Mæland. – En forsker i dag må tørre å trekke konklusjoner i større grad, og ikke bare overlate dette til politikerne. Det verden trenger nå, er handling mer enn «ren» kunnskap. Vi har et kappløp med tida som vi bare kan vinne i den grad vi alle går på barrikadene, for å bruke et gammelt uttrykk.