Har du noen gang skulle stå på en stand for en god sak, men hatt mest lyst til å gå og gjemme deg? Da har du det akkurat som Brita Helleborg, som er leder for Besteforeldreaksjonen i Grenland, og som ikke har vært vant til å stille seg opp på gata med bannere og paroler og flygeblad, klar til å kaste seg over ukjente forbipasserende med den frimodighet hun ikke har. Men hun kom levende fra det. Og det ble etter hvert en riktig fin opplevelse! forteller hun.
Fra Britas blogg «om Verden og Oss som Bor her»
Jeg nekter å stå på stand! Det var i alle fall en tanke som fløy gjennom hodet mitt der jeg stod og skulle være aktivist for Klimavalgalliansen i går. I tillegg kom jeg heseblesende inn på standen 40 minutter senere enn jeg hadde lovet.
Heldigvis blir jeg tatt godt imot. Noen hadde tenkt på at de som står på standen trenger en liten oppmuntring og har satt igjen kaffe, nøtter og sjokolade.
Jeg stod først bak disken, men det var ingen som kom bort. Like etter stod jeg midt i gaten. De gikk forbi både på høyre og venstre side. Jeg snakket med noen, og jeg fikk kjeft av en som mente at alle politikere er løgnere.
En kvinne kom bort og spurte om informasjon, vi pratet litt og hun takket og gikk. Andre var opptatt av å fortelle at de hadde solgt bilen for å være mer miljøvennlige. Det var flere interesserte, ei hyggelig ung jente fortalte at hun hadde bestemt seg for å stemme for klima, og noen små grupper unge menn hadde spørsmål og ville ha materiell. Ei koselig dame kom bort og fortalte at venninna hennes var med i Besteforeldrenes klimaaksjon, og at hun også gjerne ville være med. Det var en stor glede å gi henne informasjonsmateriellet vårt.
Vi venter et nytt barnebarn i disse dager, og verden står på en terskel der vi kan beslutte om det skal bli en god verden, eller en verden der vi må leve på ruinene etter vår forbruk og kjøpefest der vi har sluppet ut mer CO2 enn det jorden tåler.
Hvorfor kommer jeg til å stå på stand neste gang?
Vi må gjøre det å tenke på en miljøvennlig framtid mer normalt. Det er skummelt å være annerledes, så det er viktig at vi synes. Jeg bestemmer meg for å la de som marsjer forbi gjøre det, og ønske velkommen de som leter etter likesinnede slik at de kan føle seg mer normale.
Jo flere vi er som er synlige med vårt sterke ønske om at vi skal ta vare på jorden for de som kommer etter oss, jo lettere blir det for andre å se det samme. Jeg tenker at det er som en snøball, og når vi er kommet i gang går det fort og lett. Det er ikke så lett å komme ut av skapet som grønn for alle oss som her mest lyst til å være helt normale.
Bli med, sett deg på liste så kan vi samarbeide om å gjøre det mer normalt å ville ta vare på klima!