Menneskeskapt global oppvarming stiller oss overfor nye etiske utfordringer, hevder filosofen Hein Berdinesen. Han jobber ved Høgskolen på Vestlandet, og er opptatt av den tyske moralfilosofen og teologen Hans Jonas (1903-1993). Mennesket er i stand til å ta ansvar for sine handlinger, mener Jonas. Problemet er at våre handlinger, pga. teknologi og globalisering, har følger så langt borte fra oss og så langt inn i framtida, og at vi ikke alltid kan vite hva disse følgene er.
Etikk for en ny tid
Klimaet har endret seg gjennom hele jordas historie, men aldri før har endringene skjedd så raskt, og aldri før har menneskelig adferd vært hovedforklaringen. De kraftigste orkanene og tyfonene vil bli enda kraftigere som følge av den globale oppvarmingen, og ødeleggelsene fra monsterorkanen «Irma» gir et bilde på hvor skremmende verden kan bli for de som kommer etter oss.
Den tyske filosofen Hans Jonas, som døde i 1993, utarbeidet et nytt ansvarsprinsipp overfor fremtidige generasjoner i «Prinsippet ansvar. Utkast til en etikk for den teknologiske sivilisasjonen» fra 1979. Boken utgjør det første omfattende forsøket i europeisk filosofi på å formulere moralske plikter overfor fjerne fremtidige generasjoner i lys av miljøkrisen, og dens innhold er fortsatt høyaktuelt.
Ifølge Hans Jonas er forutsetningene for tradisjonell moralsk tekning prinsipielt ulike fra forutsetninger vi står overfor i det moderne globaliserte samfunn: Aldri før har vi måttet ta hensyn til fjerne og langsiktige konsekvenser som følge av teknologibruk og miljøforurensing, slik situasjonen er i dag. Til nå har rammene for etikken vært relasjoner, handlinger og konsekvenser som er nære i rom og tid, men disse rammene er nå sprengt.
Hans Jonas mener vi har et ansvar for fremtiden nettopp fordi fremtidige mennesker er gjenstand for konsekvensene av våre kollektive handlinger. Naturen og biosfæren er noe nytt i vår ansvarsdimensjon nettopp fordi vi kan bedrive teknologiske manipulasjoner. Og når vi ikke kjenner følgene av teknologibruken, oppstår det et nytt etisk dilemma som tradisjonell etikk aldri har tatt høyde for: Kløften mellom uvitenhet og den formidable teknologiske makten vi rår over.
Det er et substansielt ansvar Hans Jonas har i tankene når han snakker om ansvaret for fremtiden, for denne formen for ansvar kommer som en funksjon av kunnskap og makt: Vi er klar over at vår kollektive teknologibruk kan ha et negativt og irreversibelt virkningsomfang, og vi har makt til å gjøre noe med det – vi kan ikke lenger anta at de naturlige betingelsene for liv vil eksistere i fremtiden, og vi har kunnskap og makt nok til å gjøre noe med situasjonen.
Hans Jonas har formulert fire generelle moralske forpliktelser overfor fremtidige generasjoner:
- Plikten til å vite
Problemet for en ny moralsk tenkning er at vi ikke kan ha oversikt over de opphopende konsekvensene av vår kollektive teknologibruk. Vi må derfor, så godt vi kan, skaffe oss kunnskap om mulige langsiktige konsekvenser av våre handlinger – vi har en plikt til å skaffe oss kunnskap. Dette gjelder spesielt relasjonen mellom vitenskap og politikk, som må gå sammen om å oppnå så god kunnskap som mulig om langsiktige konsekvenser av våre handlinger. - Plikten til å håndtere det usikre som om det er sikkert
Hvis det er en risiko for at våre handlinger kan sette fremtidig eksistens i fare, bør vi behandle denne eventuelt hypotetiske kunnskapen som om den er et faktum. Hans Jonas er klar på at selve muligheten for at fremtidig eksistens kan trues, bør ha en kategorisk innvirkning på våre handlinger. - Plikten til å ta makt over avmakten
Der man i tidligere tider hadde et mer kontemplativt forhold til naturen, skjer det en omveltning i og med opplysningstiden. Vi får en manipulerende holdning overfor naturen, en «naturherredømme»-tenkning. Idéhistorisk sett er denne tenkningen en forutsetning for modernitetens vitenskapelige og teknologiske utvikling. Denne utviklingen har vært så vellykket at den ironisk nok har slått over i sin antitese, for vi har ikke lenger makt over naturen ved hjelp av teknologien: Den teknologiske utviklingen driver seg selv autonomt og ustyrlig og den har heller tatt makten over oss. Vi har derfor en plikt til å ta makt over avmakten og få kontroll over den teknologiske utviklingen, og finne alternative samfunnsmodeller. - Plikten til å forestille oss konsekvensene av handlingene våre
Vi trenger å frembringe forestillinger om fjernvirkningene av teknologibruk og forurensning, og vi trenger å frembringe følelser som passer til forestillingene. Vi må være villige til å la oss følelsesmessig påvirke av fremtidige generasjoners ulykke. Vi må emosjonelt ta innover oss kommende slekters lidelser. Vi må motivere oss selv til å føle ansvar for dem. Her må frykten for fremtidig katastrofe være det ledende prinsipp, for det er gjennom vår frykt for katastrofer at vi merker oss hva som er verdifullt for oss.
(kronikk publisert i Haugesunds Avis 18. sept, 2017, gjengitt her etter tillatelse fra forfatteren)