Hva skjer når en gruppe ungdommer og seniorer møtes for å diskutere vår felles framtid? Hvordan ser framtida ut? Er vi i stand til å gjennomføre endringer, og er det nødvendig? Dette er noen av de mange spørsmål som stilles i Nationaltheaterets forestilling i november – «JEG VIL HØRE HAVET». Under og etter forestillingen inviteres publikum til samtale og diskusjon med de medvirkende, ledet av regissør. Medlemmer av Besteforeldreaksjonen er spesielt invitert.
Gjennom aktiv dialog og meningsutveksling mellom generasjoner kan vi bidra til økende bevissthet og større handlingskraft, tror dramatiker og regissør Toril Solvang. Ved årsskiftet tok hun kontakt med Besteforeldreaksjonen, for å få hjelp til å finne «seniorer» som ønsket å delta i dialogprosjektet. – Jeg visste ikke om dere før jeg møtte noen besteforeldreaktivister utenfor Stortinget, fortalte hun. Og ble overrasket og glad. Fordi det gir håp. Det er viktig synes jeg – at det finnes folk med rynker som tror på endring!
I forestillingen brukes det tekster utarbeidet i samarbeid med deltakerne, samt utdrag fra Karl Ove Knausgårds En tid for alt og Elizabeth Kolberts Den sjette utryddelsen. Se mer info fra Nationaltheateret: JEG VIL HØRE HAVET
Grip muligheten
Blant deltakerne er Birgitte Grimstad, kjent og kjær visesanger og mangeårig aktivist i Besteforeldreaksjonen. – Jeg føler nærmest at jeg har fått et gulleple i fanget ved å få lov å være med på et slikt prosjekt! For mange år siden jobbet jeg med eksperimentelt teater, men dette er noe nytt. En slags dokumentar-teater. Vi er blitt en skikkelig fin og tett gruppe, med noen utrolig flotte ungdommer. Vi har møttes til prøver to ganger i uken. Der har vi diskutert hva vi synes er viktigst ved klimasituasjonen nå. Vi har også en lukket gruppe på facebook, der vi blir foret med artikler og filmer.
Jo mer man leser, desto mer alvorlig er situasjonen, synes Birgitte. – Det sørgelige er at så mange, både politikere og andre synes å gå rundt med både skylapper og øreplugger. Utfordringen for oss som vil ha endringer, er å bevare troen på at endring er mulig. Pessimisme bidrar bare til at det verste skjer. Det gjelder å gripe de positive mulighetene som alltid finnes, og kanskje bidra til å gjøre verden til et bedre sted.
– VI HAR JO BARE ÉN JORD, – OG DET ER PÅ HØY TID AT VI LÆRER Å TA VARE PÅ DEN!
