«Svakt og i utakt med Parismålene.» Det er Svein Tveitdals dom over gårsdagens stortingsvedtak i forbindelse med meldingen om klimastrategi for 2030. Den tidligere lederen av Klimavalg 2013 er skuffet over at Venstre og KrF, som har vært enige om å stille seg bak et tydelig krav om nasjonale utslippskutt, nå ser ut til å ville støtte kvotekjøp som hovedstrategi. Det positive er at Arbeiderpartiet har endret syn og skiftet side. Det gir håp for framtida, tross alt!
Spydspiss eller bremsekloss?
Denne uka er medlemslandene i FNs klimakonvensjon samlet i Bonn for å diskutere oppfølging av Parisavtalen, minner Tveitdal om. – Allerede i Paris 2015 var det klart at forpliktelsene landene la på bordet da avtalen ble inngått, var utilstrekkelige til å stanse den globale oppvarmingen på to grader – for ikke å snakke om «godt under to» som er avtalens intensjon. Dersom alle leverer hva de lovet i Paris vil global gjennomsnittstemperatur likevel stige mer enn tre grader. Derfor inneholder avtalen en mekanisme for overvåking av status og skjerping av ambisjonene for å nå avtalte mål.
Det overrasker neppe noen at vi etter to år ligger ytterligere etter. Normalen er at landene har problemer med å innfri de forpliktelsene som ble lovet i Paris – ikke at de foreslår mer ambisiøse utslippsreduksjoner som er helt nødvendig. Dermed holder vi fortsatt stø kurs mot klimakatastrofe og en delvis ubeboelig klode, sier Tveitdal. Internasjonalt samarbeide om å løse disse fundamentale utfordringene for klodens framtid er helt nødvendig. I dette samarbeidet vil det være spydspisser og bremseklosser.
I denne situasjonen kommer regjeringen dessverre med en klimamelding uten nye konkrete forslag til hvordan utslippene kan kuttes i Norge. Kvotekjøp og andre såkalte fleksible mekanismer i EU-regelverket skal utnyttes maksimalt. Lykkes strategien vil Norge sitte igjen som et av de mest fossile landene i Europa med høyest utslipp per innbygger. Det vil si lite konkurransedyktige i en lavutslippsøkonomi som er nødvendig for å nå globale klimamål.
Det er imidlertid verdt å merke seg endringen i det politiske landskapet. Kampanjen Klimavalg 2013 som var støttet av mer enn 100 norske organisasjoner stilte følgende krav til partiene:
- Kutt i norske utslipp i henhold til FNs anbefalinger
- Begrepet klimarettferdighet gis konkret innhold
- Økt satsing på ny næringsutvikling gjennom grønne arbeidsplasser
- Redusert tempo i oljeutvinningen
- Tilrettelegging for at norske innbyggere kan gjøre klimavennlige valg
- En klimapolitikk som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor
Disse målene står seg fortsatt og er senere videreført gjennom Klimavalgalliansen. Selv om alle partier bortsett fra Ap, Høyre og FrP den gang støttet samtlige krav, var de i stort mindretall. Nå ser det ut til at Ap har byttet plass med Venstre og KrF bl.a. når det gjelder mer ambisiøse utslippsreduksjoner i Norge. En kombinasjon av lave utslipp hjemme og raushet i den global klimafinansieringen er det som skal til for å gjøre Norge til en klimaspydspiss. Vi kan være nærmere enn noen gang før, avslutter Svein Tveitdal.
Lys i mørket? Heia AP som skifter synspunkt. Bare dumme mennesker er ute av stand til å skifte synspunkt når ny kunnskap kommer til. Nå mangler det bare at AP freder LoVeSe så får de antagelig min stemme tilbake. 🙂
Takk for klar med skremande oppsumering av stoda i klimapolitikken.
Det blir ei viktig oppgåve for BKA som organisasjon å synleggjere spriket mellom norsk klimapolitikk og kva som må til for å berge framtida og jorda. Som Tveitdal skriv: «Dermed holder vi fortsatt stø kurs mot klimakatastrofe og en delvis ubeboelig klode».
Kanskje må vi ta meir direkte kontakt med stortingsrepresentantar og kreve at dei må forholde seg personleg til konsekvensane av global oppvarming td. i Arktis?
No er det nemleg personleg: Det er i allereie i vårt århundre, i levetida til våre barnbarn, at oppvarminga og klimaendringane kan bli sjølvforsterkande og ustoppelege med katastrofalt utfall. Vi må kreve at partia har dette som utgangspunkt og ikkje berre leverer nokre små oppskrytte justeringar og forbetringar som ikkje monnar.
I Paris-forhandlingene kjempet Norge hårdt for de såkalte fleksible mekanismene. Nå ser vi hvordan Norge og noen andre rike fossilland utnytter dette rått. Sjølsagt er det fornuftig å hjelpe andre land med dårligere muligheter til å ta sitt grønne skifte. Men at hjelpen skal brukes til at vi skal fortsette fossilalderen er trist, både for å drive med avlatshandel som prinsipp, for å fortsette med operasjoner som har diskutable eller uklare effekter på klimaet, og med svekkelse av egne muligheter til å ha en aktiv, framtidsrettet rolle i det grønne skiftet. Kvotetriksingen svekker innsyn i hva klimatiltak består i, og gjør at folk flest tvinges over i en passiv, fremmedgjort tilskuerrolle. Det er i motstrid til Paris-avtalen. For ca. 5 år siden var Erna svært kritisk til kvotehandel. Det burde hun ha fortsatt med. Jeg er lutlei av feige politikere!
Pingback: – Kan bli en sovepute | besteforeldre mot global oppvarming