Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er blitt en slags oljebransjens komiske Ali som benekter virkeligheten, skriver Anne Karin Sæther i nettmagasinet Energi og Klima. Hun er forfatter av en anerkjent bok om norsk olje- og klimapolitikk, og reagerer på den nye reklamevideoen fra Norsk olje og gass som slår fast at «Det er kun én ting som kan erstatte oljen: Nye olje- og gassfelt.» Sæther er forundret over Schjøtt-Pedersens uvilje mot å ta innover seg klimaalvor og energiframtid.
Oljemotstanderne gir seg nok ikke. Det vil komme nye fortellinger. Kanskje vil de trekke frem den gamle påstanden at selv om vi tjener penger nå, så kommer vi ikke til å gjøre det i fremtiden. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
Oljebransjens egen organisasjon mener altså at oljens fremtidige nedtur kun er en påstand fremført av oljemotstandere, og at oljen ikke skal erstattes av renere energi, men av mer olje. Anne Karin Sæther
Med oljeinteressene i førersetet
Anne Karin Sæther har bakgrunn fra bl.a. Bellona og jobber nå som kommunikasjonsrådgiver i Utdanningsforbundet. I boka trekker hun linjene tilbake til oljepolitikkens begynnelse rundt 1970, og klimapolitikkens begynnelse rundt 1990. Skritt for skritt er denne blitt skreddersydd til oljeinteressene og deres ønsker og virkelighetsoppfatning, hevder hun.
I 1989 vedtok Stortinget å stabilisere norske CO2-utslipp, for deretter å redusere dem. Vi var det første land i verden som satte seg nasjonale klimamål. Det var et resultat av Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987, og oppfatningen var at Norge skulle ligge et hestehode foran andre og vise lederskap i miljøpolitikken.
Det holdt ikke lenge. Allerede to år senere, på et møte i Verdens økonomiske forum, kunngjorde statsminister Brundtland at det ikke er «kostnadseffektivt» for det enkelte land å operere med egne klimamål. På dette tidspunktet var Jens Stoltenberg, som statssekretær i Miljøverndepartementet, begynte å reise på turne rundt i verden for å snakke om «den nye tilnærmingen», dvs. kvotehandel.
En intens lobbyvirksomhet fra Statoil og Hydro er en viktig del av forklaringa på helomvendinga, understreker Sæther. Statoil har til tider hatt 300 kommunikasjonsrådgivere. Samtidig har politikerne selv utviklet en særnorsk form for klimapolitisk nytale, der norsk olje kamufleres som særlig klimavennlig og norsk gass som en erstatning for kull. I virkeligheten er noen ytterst få prosent av gassen vår en reell konkurrent til kull. Vel så riktig er å si at den konkurrerer mot fornybar energi.
Norsk klimapolitikk, slik den er nedfelt i klimameldinger og diverse klimaforlik, er blitt en arena for vakre mål uten klare eller effektive virkemidler. For de fleste er den så komplisert at det nærmer seg det uforståelige. Anne Karin Sæther tror dette er noe av hensikten. Les også hennes kronikk i Bergens Tidende 9.4.2017: Politikere i oljens makt
Anne Karin Sæther i Forum for vitenskap og demokrati, Bergen høsten 2017.