”Hvordan har dere det?” – en miljøfabel

”Det er en deilig sommerdag med sol. En svak vind rusker meg i håret. Jeg har gått til skogs alene, for av og til synes jeg det er så fint. Å være for meg selv litt. Helst i skogen. Og nå er jeg kommet fram til det stedet jeg synes er aller finest: Ved et lite vann. Her pleier jeg å sitte inntil en bergvegg, vendt mot sola. Av og til tenner jeg bål her. Men i dag er det deilig bare å sitte og kjenne sola varme kroppen …

Det er så stille og fint. Da kan man la tankene komme. Da kan fantasien komme til meg. Da hender det at mange spennende tanker dukker opp.

Men i dag skjer noe helt spesielt. Jeg får besøk.

Det begynner med en svak, summende lyd. Like til høyre for meg. Borte på den lille, åpne myra i vannkanten. Jeg snur meg og ser forbauset noen blinkende lys der borte. Rødt, blått og gult blinker det. Men jeg blir ikke redd. Jeg får bare en underlig følelse, som om jeg blir trukket mot stedet. Jeg reiser meg halvveis, men ser at et eller annet vesen kommer langsomt mot meg. Kanskje en meter høyt, et svakt lysende vesen som beveger seg på en glidende måte. Nesten som en ball, men pæreformet med den tykke enden nederst. Men med et stort øye øverst.

Forbauset får jeg en dyp følelse av vennskap. Jeg kjenner at dette er en venn. Eller at jeg skal oppføre meg som om det er en venn. Og nå er vennen kommet helt opptil meg. Det store øyet ser rett på meg. Det stråler ut noe som gjør at jeg må smile litt. Jeg peker forsiktig på bakken ved siden av meg. Og vesenet forstår. Det plasserer seg der. Stille. Så sitter vi der sammen. Langt inne i skogen. Det som blinket på myra er borte. Bare vi to sitter der. Jeg kjenner sterkt av vi er venner. Og at vi burde prøve å snakke sammen.

Først ser vesenet lenge utover vannet. Så ser det granskende på meg. Men på en vennlig og rolig måte. Langsomt lener det seg mot meg så det berører skulderen min med pærekroppen sin. Da skjer noe merkelig. Jeg kjenner at vi har kontakt – ikke bare med kroppene våre, men også i hodet. Altså, at vi kan tenke sammen. Og snakke sammen. At vi har et felles språk. Eller: At vesenet vil forstå hvis jeg snakker til det.

Jeg åpner munnen forsiktig for å si noe. Men vesenet snakker først! Rolig sier det: ”Hvordan har dere det”? Jeg snur meg forbauset og ser inn i det store øyet. For et rart spørsmål. Og hvem mener vesenet med ”dere”? Vesenet forstår min forbauselse og smiler likesom litt med øyet. Så kommer det: ”Vi kan ta det langsomt og pent. Kanskje skal jeg presentere meg først? Jeg heter Juju. Alle der jeg kommer fra heter det samme to ganger. For eksempel Juju, Jaja, Tutu eller Sisi. Men altså: Juju. Og hva heter du”? Dette var jo et enklere spørsmål enn det første, tenker jeg. ”Svein” sier jeg stille. Pærekroppen ser ut til å riste litt, som om Juju ler. ”Rart navn” sier han – eller er det hun? Akkurat det spørsmålet føler jeg at jeg må få svar på. Forsiktig sier jeg: ”Er du gutt eller jente, mann eller dame”? Det blir stille. ”Skjønner ikke” sier Juju til slutt. ”Har dere to slags vesener? Hos oss har vi bare en type. Vi kan dele oss i to når vi selv vil forresten, så det der med to forskjellige typer…”. Juju mumler noe jeg ikke får tak i. ”Ja vel, da er du i hvert fall Juju” sier jeg. Pærekroppen nikker litt. ”Ferdig med det” sier Juju plutselig. ”Så til saken”. Øyet vender seg mot meg. ”Det jeg kommer for er det jeg spurte om aller først: Hvordan har dere det? Altså hvordan står det til her hvor dere bor? På denne planeten, liksom?”

Jeg blir overrasket over at Juju kan ordet ”liksom”. Og så lurer han på hvordan vi har det på denne planeten! Skal jeg ”liksom” svare på det? Nå føler jeg meg underlig i hodet. Jeg blir taus. Men etter en stund hører jeg meg selv si ”Juju, du må først si hvor du kommer fra”. Kroppen hans blir litt rosa da han omsider svarer: ”Kjære Svein. Jeg kommer utenfra. Fra et annet sted der ute. Fra en rød kule, i hvert fall sett herfra. Det er den dere kaller Mars”. Så strekker Juju seg og blir høyere, som om han blir stolt. ”Vi reiser litt omkring i solsystemet, skjønner du. Det har ikke dere jordboere lært ennå. Men kanskje om et par tusen år? For dere må først oppdage to krefter: Tankekraften som styrer, og negativ gravitasjon. Han derre Einstein var litt inne på det siste, men tok ikke helt poenget.” Juju blunker svakt med øyet. ”Jeg ser på deg, Svein at du må få vite litt mer”. ”Ja”, sier jeg. ”Du må si hvorfor du spør meg så rart”. ”OK” sier Juju. ”Er du klar”? Jeg nikker. Plutselig synker Juju sammen, bare halve øyet stikker opp, og hele kroppen hans blir blå. Så begynner han langsomt å fortelle.

Fortellingen

«Lenge hadde vi det fint på planeten vår. Stort sett var alle greie mot hverandre, og vi hadde det vi trengte. Men da jeg bare var en liten boble, begynte problemene. Ikke over hele planeten, men noen steder. For eksempel der jeg bodde. Noe helt nytt skjedde. Jeg husker første dagen jeg selv merket det. I luften var det kommet en svak, tynn lyd. Ikke veldig sjenerende. Men likevel – det var noe nytt og rart. Jeg lurte på om dette bare var noe jeg innbilte meg, men også andre sa at de merket det. Ettersom tiden gikk ble denne pipelyden langsomt sterkere. Det ble lange køer hos legene våre, for mange tenkte at de var blitt syke. Men altså, dette var ingen sykdom. Eller var det det? Var det en folkesykdom? Eller var det virkelig en lyd som kom utenfra?

Så kom det meldinger om at lyden var hørt også andre steder på planeten. Her og der begynte folk å plages. Først veldig svakt, men så sterkere. Akkurat nå har pipelyden spredt seg til det meste av planeten. Folk lider. Det er skrekkelig å høre denne lyden hele tiden. Folk begynte å flytte til de stilleste stedene. Vi kaller dem lydflyktninger.»

”Det var en rar historie” sier jeg. ”Hører du lyden ennå, Juju?” Øyet til Juju kommer helt opp igjen. Så ser det undrende på meg. ”Svein” sier Juju stille. ”Når du sier det – lyden er ikke der lenger i hodet og kroppen min. Her vi sitter er det faktisk stille. Så deilig”. Juju blir bare sittende og se ut over vannet. Jeg gløtter bort på ham. Og da ser jeg en liten tåre renne ut av det store øyet. Så tar Juju seg liksom sammen, øyet synker litt nedi kroppen igjen, og han fortsetter stille: ”Du vet sikkert ikke hvor ekkelt det er å høre en pipelyd hele tiden, Svein”. ”Nei”, sier jeg ”Men det er faktisk noen syke mennesker også som har den plagen. De kaller det tinnitus”. Juju løfter øyet og ser på meg. ”Det var nesten et morsomt ord” sier han ”Tinnitinnitustus…”. ”Nei, tinnitus” sier jeg. ”Ja vel” sier Juju. ”Men da skjønner kanskje dere mennesker også hvordan vi lider på den røde planeten. Og nå skjønner du kanskje spørsmålet mitt også, Svein? Altså: Hvordan har dere det?”

”Juju, du spør så rart” sier jeg. ”Jeg klarer ikke å samle tankene mine – eller var det tankekraften du kalte det – før du forteller hele historien din. Har dere ikke forsket og forsket da for å finne ut hva den ekle lyden kommer fra?”. ”Gjett om vi har” sier Juju. ”De aller beste forskerne har jobbet med dette lenge nå. Men de finner ingen årsak. Tenk om vi kunne finne ut hva som skaper lyden! Ja, selv om det er vår egen skyld ville det vært flott. For da kunne vi gjøre noe med det sammen. Selv om alle måtte bidra og ofre noe, liksom”. Juju tok en pause. ”Men nå, Svein må du være så snill å svare meg. Det er derfor jeg er kommet hit. Hvordan har dere det – egentlig?»

Ja, hvordan har vi det?

Jeg ser på Juju. Og jeg ser på øyet hans at han mener det han sier. Juju vil vite om menneskene har det bra her på kloden vår. Litt av et spørsmål. Og så spør han meg. Jeg er jo bare en femten år gammel gutt som går på skolen og som ikke kan alt mulig om verden og kloden. ”Vi har i hvert fall ingen pipelyd som vi plages av alle sammen” slipper det ut av meg. ”Nei, det vet jeg allerede” sier Juju. ”Er det noe annet som liksom blir mer og mer plagsomt for alle? Eller som kan bli det? Noe som lederne over alt i verden snakker om. Noe som er et problem, eller som kan bli det? Noe i den retning? Du er jo så stor at da ville du vel hørt om det”.

Nå skjønner jeg kanskje hva Juju vil. Er det noe som plager kloden vår, eller som kan komme til å gjøre det? Hva har vi lært på skolen? Hva står det mye om i avisene? Verdens ledere, sier Juju. Har de noen felles bekymringer? Noe jeg har hørt om?

Juju ser spent på meg. «Kanskje alt er i orden her hos dere» sier han tålmodig. Så vender han øyet utover vannet igjen.

Jeg prøver å tenke. Vi hadde jo en gruppeoppgave på skolen forleden. «Et viktig spørsmål» var tittelen. Vi ble bedt om å tenke stort. Og gjerne fremover. Hvilket spørsmål var viktig for fremtiden?

«Juju» sa jeg. «Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Og jeg tror at jeg har noe å fortelle deg».

Nå ble øyet hans større, og en slags grønnfarge begynte å lyse ut fra kroppen hans. Samtidig følte jeg at vi liksom knyttet tankene våre sammen. Som om Juju nesten kunne lese hva jeg skulle si.

«Du spør hvordan vi har det, Juju» begynte jeg forsiktig. «Vi er blitt veldig mange mennesker på denne planeten, og derfor er det begynt å skje en forandring som ikke er bra. Kloden vår blir langsomt varmere og varmere».

Juju mistet litt av grønnfargen sin og så litt skuffet ut i øyet sitt. «Ikke verre?» sa han. «Er det ikke hyggelig å ha det litt varmere? Jeg fryser nesten litt her jeg sitter».

«Kjære Juju» sa jeg tålmodig. «Denne ekstra varmen er ikke bra for oss, og ikke for kloden».

«Det må du jamen forklare» sa Juju. Nå virket han utålmodig.

«Jo, for da smelter masse is på polene våre, og så blir det mere vann i de store havene. Langs strendene på de store havene bor det skrekkelig mange mennesker, og de får ikke lenger noe sted å bo når havet stiger og legger byer, hus, åkre, veier, – ja alt under vann. De må flykte, kanskje til andre land. Vi har allerede funnet opp et navn på slike mennesker: Klimaflyktninger kalles de».

Jeg kjenner at Juju følger interessert med. Føler det i hele kroppen. Nå er han tett innpå meg. Det kjennes som om han leser tankene mine. «Fortsett å tenke» hører jeg han si. «Bare tenk videre. Uten ord. Jeg følger deg i tankebildene dine. Tankebilder forteller mere enn ord».

Da ser jeg for meg byer der vannet stiger langsomt men sikkert. Ser for meg millioner som må ut på vandring. Til steder hvor det allerede er mange nok folk. Jeg flytter tankene til andre steder på kloden hvor vann er mangelvare, hvor det nye klimaet gjør at regnet ikke kommer. At man ikke kan dyrke noe lenger. Nye flokker på vandring. Jeg ser for meg at isbreene i Himalaya er smeltet vekk, og at de viktige breelvene ikke lenger gir vann til alle folkene….

Juju skjelver litt. Jeg kjenner det. Eller er det jeg som skjelver? Vi har snakket om alt dette på skolen. Og vi levde oss inn i det da vi skrev den skoleoppgaven. Så jeg klarer å se alt dette i tankene mine.

Nå ser jeg for meg voldsomme regnskyll som vasker vekk hus og matjord. Jeg ser orkaner og tornadoer som ødelegger hus.

Juju er stille. Men jeg er helt sikker på at han følger med.

Nå flytter jeg tankene til jungelen i Amazonas. Ser for meg at skogen tørker. Rare aper, vakre sommerfugler og merkelige orkideer blir langsomt borte. For alltid.

Dette var det vi skrev om i skoleoppgaven. «Klarer vi å stoppe drivhuseffekten?» kalte vi oppgaven.

Nå hører jeg stemmen til Juju. «Vet dere hvorfor planeten deres blir varmere?» spør han. «Ja eller nei?»
«Ja» sier jeg.

Nå blir Juju ivrig i stemmen: «Er det mulig å hindre alt dette du har fortalt i tankene dine?»
«Ja, hvis vi klarer å samarbeide» svarer jeg.

«Er det nok penger til å gjøre det?» vil Juju vite.
Jeg stusser over at han kan ordet penger.
«Ja» svarer jeg. «Hvis vi vil».

Det blir stille. Lenge. Men Juju er der fremdeles, jeg kjenner ham inntil meg.

«Dere er egentlig ganske heldige» sier Juju omsider. Sier det langsomt. Men med en veldig kraft. Og på en oppmuntrende måte, liksom.

Jeg blir sittende i en rar stemning. Langsomt kommer jeg tilbake. Ser vannet fremfor meg. Den vakre skogen omkring. En fugl synger en strofe. Stråene foran meg bøyer seg svakt i vinden.

Jeg snur meg mot Juju.

Men han er borte.

————————-
– Sigmund Hågvar er professor emeritus i natur- og miljøvern, og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon.