Klimaproblemene kan løses. Men da må vi velge midlene som må til. Og det vil vi ikke, hevdet Jørgen Randers i sin tale til Bergen Næringsråds årskonferanse. Han holdt fram Kina som modell for resten av verden, og pekte på behovet for kontroll med markedsøkonomien. For å få aksept for nødvendige omstillinger, må staten sikre folk inntekter og jobbtrygghet i en overgangsperiode.
Se foredraget til Randers på video her: Bergens Næringsråd årskonferanse 2018
Professor Jørgen Randers var i 1972 med å gi ut Limits to Growth, en forskningsrapport som ble lest og solgt i millioner, og som beregner hvor lang tid det tar før menneskelig forbruk støter mot jordklodens begrensninger. 50 år senere ser vi at ressursbasen har minket og forurensningsnivået økt, sier Randers nå. Han var også leder for det norske Lavutslippsutvalget (2005-06).
Omstillingslønn
Det er ingen måte å oppnå Paris-avtalen på, uten å fase ut bruken av kull, olje og gass, fastslår Randers. – Men det verden trenger for å løse klimaproblemene vil ikke skje av seg selv, rett og slett fordi folk ikke er villige til å gjennomføre de tiltak som trengs. Skal det være mulig å gjennomføre et grønt skifte til bærekraftige næringer, må folk sikres økonomisk trygghet og få statlig omstillingslønn og arbeid som legges til rette av det offentlige.
Randers peker også på at bedre rettigheter for verdens kvinner vil føre til lavere befolkningsvekst, ved å satse mer på utdanning, bedre helse og prevensjon.
Kina inspirerer
En av de viktigste forskjellene i verdensøkonomien de siste årene er Kinas rolle, sier Randers, som er imponert over måten planøkonomien styrer. – Istedenfor å diskutere og endre politiske beslutninger etter hvert valg, planlegger kineserne i lang tid fremover og får dermed gjennomført det de ønsker. I 2050 vil kinesisk økonomi være tre ganger så stor som den amerikanske, der forskjellene mellom folk aldri har vært større. For å få gjennomført omfattende klimapolitikk må vi se på den kinesiske utviklingsmodellen for inspirasjon, mener han.
Takk for denne artikkelen. Jeg leste den og så innslaget fra konferansen.
Jørgen Randers kritikk av manglende kontroll av markedsøkonomien er velbegrunnet. Når han peker på Kina og landets suksess med planøkonomien, som bør være i sterkt kontrast til dagens for frie markedsøkonomi, peker han i riktig retning når det gjelder løsning. Etableringen av et system som tar vare på hvordan økonomien og den økonomiske driften også tar vare på naturen, klima, mennesker og kommende slekter, er absolutt nødvendig og riktig. Dersom navnet er planøkonomi så ja gjerne, dersom dette er løsningen.
Etablering av et system som ligner på planøkonomi, eller en økonomi som ligger innenfor det som er planetens tålegrense, er en diskusjons som på ingen måte er eller bør være økonomenes sfære. Mange fagdisipliner bør inn, samfunnsvitere, naturvitere og ikke mist juridiske fagdisipliner bør sterkt inn i en slik diskusjon. Når jeg så innslaget så undres jeg meg over at ingen nevnte hvilke begrensninger for også økonomisk aktivitet som allerede ligger i vår lovgivning. Det ble ikke stilt spørsmål om dagens og håper aktivitet er forenelig og innenfor de begrensninger som vår egen Grunnlov setter, det ble ikke stilt spørsmål om Grunnlovens paragraf 112.
Jeg savnet dette.
Men at Kina inspirerer på mange måter og områder, er riktig og spennende.
Som BKA medlem heller jeg til det prinsipp at en økonomisk aktivitet og utvikling skal styres av samfunnet, til det beste for samfunnets borgere, og at det skal utøves kontroll med at dette skjer, fra samfunnets side slik at borgerne, vi alle, kan vite at dette skjer i et langsiktig og forsvarlig perspektiv og ramme.
Jeg minner igjen om Grunnlovens § 112.