I august i fjor nektet en svensk 15-åring å gå på skolen og satte seg ned utenfor Riksdagen i protest mot politikernes manglende klimasatsing. Det har gitt henne innpass på internasjonale arenaer, og alle vil ha en bit av henne. Det gjelder også de som i 30 år har ignorert advarslene fra klimaforskerne. Besteforeldreaktivist Kristen Fløgstad i Kristiansand har skrevet kronikk om dette i Fædrelandsvennen.
Greta Thunberg er tydelig på at vitenskapens klimakunnskap må følges opp politisk. Allerede i januar i år ble Thunberg invitert til til World Economic Forum i Davos for å tale til næringslivsledere og politikere der. Budskapet var enkelt og tydelig: «Å løse klimakrisa er den største og mest komplekse utfordringen som Homo Sapiens noen gang har stått overfor. Enten unngår vi en global oppvarming på 1,5 Celsius, eller så gjør vi det ikke. Vi må stoppe våre utslipp av drivhusgasser».
Thunberg har fått innpass på internasjonale arenaer som få andre det siste året. Hun har møtt og talt til EU-ledere, paven og medlemmer av det britiske parlamentet. Alle disse utenlandsturene har skjedd med tog, i sterk kontrast til de økonomiske og politiske lederne som skal ha reist til Davos med i alt 1500 privatfly. Det at hennes skolestreik har blitt fulgt opp i 130 land, viser at klimaendringer er et reelt problem som oppleves på kroppen verden over.
Det langsiktige målet i klimaavtalen fra Paris i 2017 er at temperaturøkningen i atmosfæren om mulig må begrenses til 1,5 grader i dette århundret og at klimautslippet til atmosfæren skal være nøytralisert innen 2050. For øyeblikket styrer vi mot en gjennomsnittlig global temperaturstigning på 3-4 grader mot år 2100. FN-rapporten som ble lagt fram i fjor høst viste at det er stor forskjell på konsekvensen ved 2 graders temperaturøkning i forhold til 1,5 grader. Dersom økningen blir 3 grader slik det ser ut nå, vil situasjonen bli langt mer dramatisk. Det er store globale variasjoner, men ofte er det de fattige og mest sårbare gruppene som rammes mest. Kombinasjonen av global oppvarming og tørke, fortsatt sterk folkeøkning og svakt politisk lederskap i stater i Afrika og Midt-Østen vil kunne føre til et stort innvandringstrykk mot Europa om noen år.
I 1988 talte James Hansen til den amerikanske kongressen og fortalte at ei global oppvarming hadde startet. I perioden etter 1988 har tusenvis av forskere vært engasjert i klimaforskning, og forskningsrapporter som er publisert og kvalitetssikret danner utgangspunktet for den internasjonale klimapolitikken. Norge har vært et aktivt deltakerland i de årlige klimakonferansene, og norske politikere har flere ganger kommet med offensive klimamål i forbindelse med konferansene.
Vi har fått mye mer kunnskap, men de praktiske resultatene har vært nedslående.
I 1989 gjorde Stortinget sitt første vedtak der målet var å stabilisere klimautslippet på det daværende nivået innen 2000. Slik gikk det slett ikke. Norge er et av få europeiske land med økt klimaavtrykket siden den gangen, og det norske klimautslippet i 2017 var 3 % høyere enn i 1990. I de 31 år som er gått etter Hansens tale har vi fått mye mer kunnskap, men de praktiske resultatene har vært nedslående. Avhengigheten av fossil energi er fortsatt stor. Prisen på solenergi og vindkraft minsker raskt, men alternativ energi utgjør fortsatt en liten andel av den globale energimiksen.
En gjennomsnittsnordmann slipper ut knapt 10 tonn CO2 i året. Regjeringa har satt som mål at utslippet per innbygger skal ned med minst 45 % eller 4,5 tonn innen 2030. Et ambisiøst mål når vi ser hva som har skjedd de seinere år. Det er bra at norske politikere har satset på subsidiering av elbiler og på elektrifisering av ferjetrafikken, men miljø- og klimaminister Ola Elvestuen må komme med flere effektive tiltak for å kutte klimautslippet med 45 % innen 2030. Elvestuen gjentar til stadighet at vi må gjøre mer for å nå målene i Paris-avtalen, men strategien for nasjonale kutt er fortsatt uklar.
Det er selvfølgelig et ekstra spenningsmoment hva FrP vil gå med på av tiltak med all støyen som det nå er rundt innkreving av bompenger. Det vi ikke klarer av nasjonale kutt, vil sannsynligvis måtte skje gjennom kjøp av klimakvoter fra EU-land. Fortsatt er det usikkert hvor godt dette systemet fungerer og om kjøp av slike kvoter vil føre til reelle klimakutt. Dessverre er det blitt vanskelig for folk flest å følge med i deler av dagens klimapolitikk.
Vi har bare 31 år på oss fram mot 2050. Da er målet i Paris-avtalen at klodens utslipp av klimagasser til atmosfæren skal være nøytralisert. Foreløpig mangler verden den teknologien som gjør det mulig å fange og lagre store mengder CO2 siden det fortsatt vil være et forbruk av fossil energi. Her bør Norge spille en langt mer aktiv rolle for å utvikle ny og banebrytende teknologi.
De fleste politikere ser ikke lengre fram enn til neste valg. Fra befolkningen i sin helhet er det heller ikke et stort press for å føre en mer aktiv klimapolitikk og for å redusere forbruket på enkeltområder. Greta Thunberg er ikke er redd for å peke på de langsiktige målene i klimapolitikken. Thunberg og dagens ungdomsgenerasjon som vil leve fram mot år 2100 er avhengige av at livsforholdene på kloden ikke endres dramatisk.
(kronikk Fædrelandsvennen 30 mai)