Under Arendalsuka var Ivan Chetwynd travelt opptatt med å få med seg viktige klimarelevante begivenheter, for å kunne fortelle om det i sine daglige rapporter på nettsida. – Vel hjemme og tilbake i Oslo har han fått mye å tenke på, synes han. Mest slått etter dagene i sørlandsbyen er han av det han opplever som gapet mellom generasjonene, – og de unges grensesprengende, nye globale bevissthet.
Hovedinntrykket fra Arendalsuka er at det er en kløft i virkelighetsoppfattelse mellom barn og ungdom på den ene side og etablerte voksne på den andre.
Dette kom klarest frem i møtet onsdag om klimaendringer og barns psykiske helse, i regi av Voksne for barn og Natur og Ungdom, og det ble bekreftet på andre møter i løpet av uken: torgmøtet der unge miljøagenter konfronterte miljøminister Ola Elvestuen, et møte der ungdomspolitikere fortalte om sine ønsker for fremtidens samferdselspolitikk og samtalen etter overrekkelse av oppropet om oljestans.
Men jeg vil begynne med to samtaler med menn i sin beste alder, som hadde synspunkter som er utbredte. Begge to hadde ett hovedargument: Norge produserer forsvinnende lite olje og gass i verdensmålestokk. At vi slutter å produsere olje vil ikke redde klimaet! Saudi Arabia og andre vil bare øke sin produksjon av olje som ikke er så ren som den norske. Og hva skal vi leve av hvis vi ikke lenger har oljepenger? Hvordan skal vi finansiere barnehager, helsevesenet og alle andre sosiale goder? Og så videre. Det hjalp ikke å presisere at det er oljeleting vi vil ha stans på nå, etterfulgt av en kontrollert nedtrapping av oljevirksomheten. Nei, det som vi og de streikende skolebarn og hu berta fra Sverige går inn for er helt urealistisk…
Morgensamling med Barnas klimapanel. Foto: Ivan Chetwynd
Man kan forstår voksnes reaksjon på ungdommenes krav. De har jobbet hardt for å etablere seg og må opprettholde sin levestandard og status. De orker ikke tanken om å måtte omstille seg. Men jeg tror det gjelder noe mer fundamentalt enn hva de orker. De har levd hele sitt voksne liv i lyset fra det norske oljeeventyr og de klarer faktisk ikke å forestille seg at fundamentale strukturer i samfunnet kan bli annerledes enn de er nå og har vært i flere tiår. Den person som skal slukke lyset for norsk oljevirksomhet er ennå ikke født, sa Erna Solberg en gang. Det blir business as usual i flere tiår til! Og i en lang tale på Høyres partitime i Arendal mandag sa hun mye om skolepolitikk, men nevnte ikke med ett eneste ord at 40 000 skoleungdom har streiket for klima. Ja, hun brukte ordet «klima» bare én gang, i en bisetning. Ikke noen klimakrise der i huset!
Selv når noen voksne erkjenner at vi lever i en klimakrise, klarer de ikke å fatte hva det innebærer. Forleden hørte vi om kommuner og fylkesting som erklærte at det er klimakrise og deretter dro rett på sommerferie. Du ser at huset ditt brenner, du ringer 110 – så drar du på en kveld på byen som om ingenting har hendt…
Noen ganger tenker jeg dystre tanker om Berlin. Hvis du spurte en tysker for 80 år siden: Hvordan tror du Berlin vil se ut om seks år? Da ville ikke en gang de som var skeptiske til Hitlers fremferd kunne forestille seg at Berlin i 1945 ville være en ruinhaug. Hjernen ville rett og slett ikke kunne fatte at byen og det livet de kjente kunne endre seg så totalt. Vi vet ikke hvordan verdenshandel, matproduksjon, finansmarkeder med mer vil se ut om 30 år, hvis klimaendringene fortsetter som nå – og hvis millioner av klimaflyktninger strømmer nordover fordi store deler av verden er blitt ubeboelige. Men de fleste voksne nordmenn kan ikke forestille seg annet enn at alt vil stort sett være som det er nå. Vi vil kunne selge vår olje og gass, importere all den mat vi ønsker oss – og reise til fjerne feriemål minst like ofte som nå.
Forestillingsevnene til barn og ungdom er ikke så fastlåste. Og de tar på alvor de fakta om jordklodens tilstand som vitenskapen har påvist. Ungdommene kan være dypt uenige seg imellom om detaljer i miljøpolitikken, men jeg synes jeg oppfattet en grunnleggende enighet i premissene for fremtidens politikk som var dypere enn forskjellene, for eksempel da ungdomspolitikere fra seks partier fra Frp til SV drøftet samferdselspolitikk på møtet som Drivkraft, tidligere Norsk Petroleumsinstitutt, arrangerte på torsdag i Arendalsuka. For alle var det det miljøvennlige som var utgangspunktet for politikken.
Ungdom har pågangsmot til å ta fatt på de praktiske, tekniske og politiske tiltak som trengs for å komme oss ut av klimakrisen. Og ungdom vil ha handling. Ikke bare fordi de er unge og utålmodigheten hører med til ungdomstiden, men igjen fordi de tar på alvor det som forskningen sier. Det haster! De er ikke bare klare over at lyset fra norsk oljevirksomhet vil slukke en dag – de skal selv være med å slukke det, sa Gaute Eikejord fra Natur og Ungdom på onsdag.
Kort sagt, og med en vill generalisering: I de yngre generasjonenes virkelighetsoppfattelse er klimakrisen et avgjørende moment som er utgangspunktet for handling. I de voksnes virkelighetsoppfattelse er oljevirksomhet et avgjørende moment som det ikke kan rokkes ved. Og besteforeldrene? De husker gamle dager før oljeeventyret, at det er mulig å drive et levelig samfunn uten oljepenger.
Tora fra Barnas klimapanel fortalte på torgmøtet tirsdag at hun var tre år gammel i 2009 da politikerne laget fagre klimamål for 2020. Lite har skjedd, og nå lurer hun på om hun vil måtte melde seg inn i Besteforeldrenes klimaaksjon i 2070… Hvis hennes generasjon får gjennomslag, vil det ikke være nødvendig!
Framtidens kvinner og menn: Ina Libak (AUF), Gaute Eiterjord (NU), Lasse Fredheim (Unge Høyre), Oda Sofie Pettersen (Grønn Ungdom). Foto: Ivan Chetwynd